Kladdebok for Henrik

T

2011-09-17T20:00:00.004+02:00

Jeg sitter alene i ei hytte med 16 ledige senger. Rødmalte T'er viser veien hit. Tåka står som en vegg utenfor. Jeg kunne skjært den opp i skiver med kniven min. Kniven jeg fikk av bestefar den dagen han døde. Han hadde sørget for å gravere inn navnet mitt i knivslira. Det tok noen år før det føltes riktig å ta den i bruk. P2 er stilt inn fra en gammel Grundig, den smaleste kanalen har den breieste dekningen.

Hvite First price-lys brenner ned i et tempo som krever at jeg må løpe mellom lysestakene å bytte de ut så fort jeg har satt punktum i setningene mine. De nye lysene glir mjukt ned i den varme talgen, og noe renner over, og snart står det like stødig som det forrige.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å ta med meg vanene fra fjellet tilbake til hverdagen. Hvorfor lar jeg ikke P2 stå på? Hvorfor leser jeg ikke ei bok om dagen? Jeg vil skrive som Per Petterson. Jeg vil ta bilder som Marius Nergård Pettersen.

Jeg leser Bukowski og Knausgård. Oppskriften for å skrive som de ser ut til å være en trøblete barndom og en jævel av en far - noe jeg mangler.
"Liten ball" handler ikke om meg, sjøl om den treffer meg. Jeg ble en gang kretsmester i liten ball. "Eg er han du alder spelte ballen til" synger Bjella. Sannheten ligger nærmere det Ståle Solbakken ubeskjedent forteller: "det var meg de spilte til om de ville at noe skulle skje".
Andre tekster av Bjella kjenner jeg meg igjen i. Som "Tri viku". Det er så presist at sjøl en nostalgiker som meg må skifte låt. Det er ikke før de siste ukene at jeg har valgt å høre på hele låta.

Sist jeg var her dro jeg ut madrassen og la meg til ved ovnen med ei Tommy og tigern-bok. Det var den siste dagen i 2010.

"2010 tegna til å bli et riktig elendig år for meg. Den ene trøkken avløste den andre, og hodet mitt, som aldri hadde vært særlig sterkt, hverken på den ene eller den andre måten begynte å ta skade av å bli brukt som punchball for alle sinnsvake inntrykk" (Fritt etter Ambjørnsen - jeg har tatt meg friheten i bytte ut 1983 med 2010)
På årets siste dag fikk jeg yatzy med enere da jeg skulle ha sjanse. Tvungen. Det oppsummerer året.

I kveld er det siste kveld i sommerferien og jeg drar madrassen på gulvet. Kaster på et par kubber så glørne spruter. Hver gang jeg leser stripene i Tommy og tigern identifiserer jeg meg mer og mer med faren til Tommy - det betyr vel at jeg er i ferd med å bli voksen.

...og neste dag går jeg mot Nybua. Steker egg og bacon og er alene i dalen. Føles som jeg er det første mennesket på jorda. Jeg tar en kilosaure. Knekker nakken. Den er sterk. Det er som å knekke en finger. Ser det vinrøde blodet renne sakte over hånda mi - og sola går ned. I slike øyeblikk klarer jeg ikke helt bestemme meg for hva som er det beste i livet. Å ligge med nesen begravd i blondt jentehår. Å spise sterk, varm indisk mat, og skylle det ned med kaldt øl, eller dra inn en kilosaure?

Man glømmer att man trivs med livet ibland.

Svoldergata

2011-04-21T12:33:00.002+02:00

Kim Karlsen

Svoldergata 8

0271 Oslo

A bit cold and pointless, isn't it, my lovely?

2011-04-11T00:56:00.002+02:00

du satt i passasjersete

med beina i snøen

som var blanda ut med

salt og grus

du slafsa i deg en is

a bit cold and pointless, isn't it my lovely?

som alex sier i a clockwork orange

jeg så deg aldri da melissa horn spilte

men før jeg dro hørte jeg henne synge

du om nån borde förstå att man inte gör såhär mot mig

Vasaloppet 2011 - I fäders spår för framtids segrar

2011-03-08T00:27:00.008+01:00

Vasaloppet er eldst, lengst, størst og gjevest. Jeg var med som drikkelanger til Tommy Åsen i eliteklassen. Det ble rallykjøring langs svenske veier og intervaller ut til drikkestasjonene.

Vasaloppet er ikke som i VM der det går sport i å ydmyke konkurrentene. I Vasaloppet stiller det opp menn som ferdes i fäders spår för framtids segrar. Favorittene omtaler hverandre med respekt. De norske kanonene er sympatiske og høflige i intervjuene. Aukland-brødrene, Alsgaard og Åsen. Slik ser jeg for meg skirenn i gamledager. Det rører ved en nostalgiker. De svenske stjernene har navn som klinger like godt som norske polfarere. Oscar Svärd. Jerry Ahrlin. Daniel Tynell.

Vår mann, Tommy Åsen. Startnummeret tilsvarer plasseringen i fjorårets løp

Undertegnede fjerner gammel moro i festesonen

Kjøreplan og pulver som er dyrere enn kokain

Vasaloppet - 90 kilometer

Skiltene teller ned hver kilometer. Når 62 kilometer gjenstår frister det kanskje med et hotellbesøk

Jeg hadde satset 1000 kroner på Jerry Ahrlin og fulgte han med ekstra spenning. Han ble dessverre fem sekunder etter Jørgen Brink

Knut Einar er forbausa over at Rezac får drikke i en motbakke

Tommy var skuffa etter målgang, men jeg håper han stiller til start med nummer 57 neste år

Yrkesskade

Mora

I fäders spår för fremtids segrar

Glimt fra ei hyttebok - Heimdalen sommeren 2010

2011-02-08T00:11:00.006+01:00

Eventyret Heimdalen - sommeren 2010
Mål: ta aure over kiloen, lese ut Min kamp bind 5, bestige Heimdalshøe og Besshø.

26.07-10
Jeg fikk skyss av mutter til Valdresflya. Rekordtung sekk. Marsjen tok tre timer denne mandagen. I mitt indre svirret tankene om jeg virkelig ville dette, og at det ikke var for seint å snu, vende tilbake til sofaen og varmekabler i gulvet. Jeg har lest reiseskildringer av Børge Ousland og Rune Gjeldnes og vet at lignende tanker dukker opp hos hardinger som de, så jeg fortsatte. Jeg hørte Lars Monsen (årets Peer Gynt 2011?) hviske meg i øret: "det ække lov å tvile, det er en regel jeg har". Rødvin, niste med kjøttkaker, Manhatten Skydive i høretelefonene (Etterskrift: på dette tidspunkt lykkelige uvitende om at S hadde et forhold til gitaristen i bandet), og den mest velskrevne hytteboka i landet venta meg i Nybui.

27.07-10

Audition

Jeg sov til 12. Utenfor var det fullt av kyr. En av de påsto det var audition for omslaget til det nye melkesjokoladepapiret. Jeg har vond rygg etter altfor tung sekk, men jeg klager ikke. De som klagde i militæret fikk følgende beskjed: -SYND, TRIST, LEIT (i en ironisk tone). Jeg har brukt dagen i sola med El Cuero som musikalsk følge, og lest i den glitrende beretningen om Tre i Norge ved to av dem. Har planer om å prøve oteren i kveld, og å dra til Heimdalshøe i morgen formiddag. Jeg må minne meg på om hvor bra denne tilværelsen er. "Dagarna som kom och gick, inte visste jag at de var själva livet"...
Fluene stanger konstant mot vinduet. Jeg har på følelsen at det har vært slik i flere generasjoner. Nå må de snart ta lærdom av dette! Begynner å tvile på gode, gamle Darwin.
Klokka 19 gikk jeg mot Ottesenstranda. Med regnbukse vada jeg fra bua og hele veien vestover. Ble selvfølgelig våt som ei kråke. Steinene ved land oppførte seg som sukkerbiter i ei skål og ironisk nok fikk jeg ikke fisk før jeg var framme ved Ottesenstranda. Fikk fem stykk, men de var ikke større enn de som legges ut i fangsrapportene til Oslo fiskeadministrasjon sine nettsider.

28.07-10
Sov lenge i dag, selv om alarmen var på. Slumret i tre timer. Bortimot rekord. Startet turen mot Heimdalshøe (1843 m.o.h.) klokka 1330. Widescreenutsikt på toppen. Bedre enn Oslo Plaza. Ved foten av fjellet så jeg en reinsdyrsflokk på minst 50. Mektig. Flott tur. Var hjemme igjen i bua 1930. Litt kåling med orienteringa. På tur opp tok jeg jeg med ei pakke med Gildes grillpølser. På toppen fant jeg ut at jeg bare hadde glemt gassboksen. Skikkelig Donald. (Nynna på Pølsemaker, pølsemaker hvor har du gjort av deg, fra filmen med Leif Juster resten av dagen. Den har festa seg på hjernen. Håper jeg er bedre i morgen).

Kan lånes på et bibliotek nær deg!

Samme kveld løste jeg fiskekort via sms fra utedoen og prøvde meg med markstang i bekken. Henrik gjør ting han ikke kan. Moro! Fikk fisk i ett sett, selv om det bør nevnes at det var gullfiskstørrelse. Jeg skjønner godt at Klodrik Vassfaret og Raptus Kroken regner dette for å være et mer edelt fiske enn å bruke oter. Da jeg tusla hjem med stanga to meter over meg følte jeg meg som en mann. Avslutta kvelden med å hugge ved til tonene til det beste norske albumet etter min smak, Ricochets' The Ghost of our Love. Småskummelt, man blir aggressiv av musikken. Jeg la meg, sliten og god. God samvittighet for å ha besøk alle de tre VAKRE kommunene Vågå, Nord-Fron og Øystre Slidre i løpet av samme dag. Ble frista til å sitere Tre i Norge ved to av dem:

"(...) og når så dertil kommer at vi har hatt en treg marsj, opparbeider vi til slutt en ganske fortrinlig tretthet. Det er denne som neste dag modner til en behagelig følelse av kombinert velvære og god samvittighet"

29.07-10
Speilegg og pølsebiter til frokost. Akkurat som på hotell. Tok med soveposen ut i graset og plugga The Doors i ørene. Tok en kveldstur med slukstanga, men ingen fisk. Grunt... Kom meg i bua før det ble grisevær. Leste ut Tre i Norge. Morsom lesning. Ingen betenkeligheter med å anbefale den. Burde vært pensum for alle som skal i Jotunheimen. Startet på de første sidene i Gåtefull død (Into the Wild). Livet er i vater.

30.07-10

Rom med sjøutsikt

Fikk besøk av tre hyggelige karer i dag. De første jeg har sett siden mandag. De spanderte en Underberger til frokost. Den satt i hele dagen. Tok med meg teltet og rusla mot Døradalsvatna. Knekte teltstanga i det jeg skulle etablere leir. "Det straffer seg med en gang altså", som Lars Monsen sier. Teltet så ut som et slapt festivaltelt. Fikk tre fisk på sluk ved det nørdste vatnet. Det er bare en ting som er bedre enn å få fisk - få fisk på stang. De tre brødrene som ikke var brødre kom godt med som nattmat og frokost. Gikk litt fort i svingene da jeg bestemte meg for å dra ut med teltet. En turistproviant, fire brødskiver og tre kjeks var nista for helgeutflukten. Med aure i panna er kosten sikra. Sovna seint og våkna tolv timer senere.

31.07-10
Siste dagen i juli. Aure til frokost. Fikk reparert teltstanga. 10 poeng til meg. Leste ut Into the wild, gleder meg vilt til å se filmen igjen. Tok en 400grammer på sluk, sprek fisk. Bra kamp. Regna tungt i teltduken på kvelden. Løste Allers sommerkryssord - burde ordna meg et bokmerke til de sidene hvor fasiten står...

01.08-10
Trondhjems turistproviant og blingser stekt i smør til frokost. Smaskens! Jeg forsto hvorfor smør var så innmari gjevt på den tida hvor Tre i Norge var skrevet. Gikk fra Døradalsvatna klokka to og var framme i Nybui to og en halv time senere. Heldigvis var det ingen som hadde forsynt seg av seigmennene fra depotet mitt. (...) Å komme tilbake til Nybui var som å komme hjem. Som å være alene hjemme. For et sted. Er takknemmelig for at noen tipsa meg. (Takk O.M.R. og T.L.) De fleste svinger av til turistmaskinen Besseggen, heldigvis.

02.08-10
Egg og bacon til frokost. Eller...Til dagens første måltid. På slaget klokka 13. Starta brannalarmen for femte gang på like mange frokoster. Godt den ikke er kobla direkte mot brannvesenet i Øystre Slidre. Har brukt dagen til å sløve i sola og lest 200 sider i Min kamp, bind 5. Knausgård kan virkelig skrive. Han når likevel ikke helt opp i poesisjangeren sammenlignet med Ole Magnus Røen (norsk friluftspoet f. 1959- ). Nybua lukter som ei fotballgarderobe etter at sko og sokker har hengt til tørk.(...) Fiska litt i bekken i kveld. Gikk fort tom for mark. Dro tilbake til bua og drakk meg full. På polet forrige uke grep jeg med meg den første rød trelitersdunken til under 300 kroner - den funka. Har tenkt rødvinstanker. Tenkt på Joachim Nielsen og Saint Thomas som ikke fant seg til rette her i livet. Jeg tror vi kunne blitt kompiser rundt det bordet her, alle tre. Vi måtte muligens ha trengt mer enn en kartong med vin.

Jeg er tom for melkesjokolade, mark, strøm på iPoden og snart både rødvin og blyanter. Heldigvis har jeg igjen 400 sider av Min kamp og et helt kartblad innover Jotunheimen er helt ukjent for meg.

03.08-10
Festa teltet på sekken og la i vei mot Ottesenstranda. Fant en fin-fin leirplass. Tok en fin aure. Verdt hele turen alene. 7-800 gram muligens? Den digitale vekta viste alt fra 200 gram til 5,4 kilo, men jeg tror sannheten ligger mellom der et sted. Kvelden ble delt mellom drag med oterfjøla uten navn og bålfyring. Lykkefølelse!

04.08-10

Sol og regn om hverandre i morgentimene. 40 minutters marsj hjem fra leiren og til bua. Skal møte mutter på Valdresflya i morgen. Blir moro å spille yatzy og sjakk med noen. Kanskje blir det noen etterforsyninger fra Freia også? Spent på hvordan det blir å komme tilbake til hverdagen. Har ikke vært ute i felten i over to uker før. Lars Monsen skriver et sted om hvor stor overgangen er - å kunne fylle friskt vann fra en bekk til å måtte stå i kø for å handle Imsdal til 26,- . Det er selvfølgelig mange egenskaper jeg beundrer hos den fyren, men jeg synes han har bemerkelsesverdig gode sosiale ferdigheter sett i forhold til hvor mye han er alene.

Fikk besøk på kvelden. Klappa sammen Knausgård og drakk vin til det ble tomt. Usedvanlig trivelig selskap. Bra folk i fjellheimen.

05.08-10
Møtte mutter på Valdresflya og fant stien tilbake til Nybua. Godt å være sosial igjen. Deilig med hjemmelagd brød, italiensk salat og ferske aviser. Tok en kveldstur i bekken, men ble 30 mark fattigere.

06.08-10

Klodrik Vassfaret

Aruf Lausbett

Våkna av at det banka på døra. To tvilsomme skikkelser på besøk: Aruf Lausbett og Klodrik Vassfaret. De hadde med pen fisk fra Øvre, og det ble frokost med aure og kaffe som hovedingrediensene. Samme dag imponerte Vassfaret med å dra i land en pen kilosaure, mens Lausbett brukte mye av dagen til å finpusse på sin hjemmelagde klepp. Den hvite mann hadde tatt med seg en del alkohol ut i villmarka, og det ble natta og trestemt snorking en time etter midnatt.

07.08-10

Duoen har dratt hjem til sine. Jeg sitter igjen. Det er rart hvordan stemninga i bua endrer seg når man er alene igjen. Dette blir mitt siste besøk denne sommeren. Jeg er glad for å ha en rolig sistedag for meg selv. Har hatt noen ubeskrivelig fine dager, og vil sitte igjen med gode minner fra sommeren i 2010. Jeg vasker og rydder etter meg, og møter Martin Sandbakken i morgen. Vi drar videre inn i Jotunheimen. Planen er ikke spikra enda. Ruta blir til mens du går.

Takk til Heimdalen

Jotunheimen og Russvatnet

08.08-10

Familien Madshus Sandbakken stiller opp

Det tok to timer og fem minutter å gå til parkeringa ved Valdresflya. 34 sekunder senere ankom BMWn til Sandbakken. Henrik bestemmer oss for at vi skal sikte oss inn mot Russvatnet (farga av å ha lest Tre i Norge...). Det betyr Gjendesheim og båt til Memurubu. Gufs fra sivilisasjonen. Rosa trillebager på vei inn til turisthyttene. Følte for å si fra. Et sted må gensern gå. Ved Memurubu traff jeg en kar som var konfirmert for en god del år siden. Et arbeidsjern i blå frakk og furer i ansiktet. Kommer i prat med han og Russvatnet er ikke til å unngå. Han spør om vi har planer om å fiske, men vi er litt forsiktige med opplysningene, siden det er privat og greier...Han smiler lurt til meg "e ha vorre dær å åtra om natté au e" - jeg får lyst til å klemme den gode, gamle slitern. Martin og jeg kjemper oss opp stigningene fra Memurubu til Russvatnet, med "åtter" og telt og det hele. Det er vakkert. Annerledes enn Heimdalen, som har vært mitt hjem de siste to ukene. En vegg av fjell mot Besshø. Drømmeforhold for oter. Telemarkskongen herjer. Knyter på to ekstra. Er så hyggelig med selskap av Martin. Han drar fram en ølboks og potetgull med dipp i teltet. "E like å ver på tur med de" sier Martin. Jeg svarer ikke, har munnen full av potetflak. Martin grynter og forsøker flere kast med fluestanga.
Den fineste dagen på turen.

Laffen i stabilt sideleie ved Russvatnet

09.08-10
Vi (jeg) tok en beslutning fra soveposen om å ta en hviledag. Hadde egentlig tenkt oss til Besshø, men slapper av med liggeunderlagene ute i sola og dårlige vitser. Fiskesuppe til middag. Vi får mer fisk enn vi klarer å få i oss. Hører på Arild Skar på iPoden, vifter med tærne og koser oss. Snur oss over på magen for å glane på fotturistene som jager forbi.
Nok en fin fangstdag. I morgen blir det Besshø, trur eg...

10.08-10

En tåkete formiddag, men vi sikter oss opp mot Besshø, slik at jeg får krysset av nok et mål for turen. Regn og sur vind på toppen, ikke den helt store utsikten, men vi sitter igjen med en god følelse på kvelden. Feirer med aure til middag og sløving i jordbærteltet til Martin.

11.08-10
Regn. Regn. Regn. Vi går ned til Memurubu. Stangrørene våre stikker opp av sekken. Samtlige fotturister spør oss hva det er.
-Are you guys scientists?
-No, we are fishermen.

Jeg tar båten over Gjendevatnet mot Gjendesheim. Martin drar mot Gjendebu. Vi skilles som venner.
Hjemme i Hesteskoen dytter jeg innpå med to tacoskjell og føler meg stappmett og høygravid.

Jeg ble forelska i Jotunheimen.

Ikke verre enn at jeg kjenner igjen melodien

2010-11-11T15:35:00.005+01:00

Det er god plass på Karl Johan på torsdagskvelder. Ikke tomt, men det føles sånn. Bedre enn lørdager. Jeg unngår å tråkke på strekene. Tror brosteinen er lagt av døler, mener å huske det fra en Vinstrarevy. Jeg spytter ei klyse som legger seg i sprekkene mellom brosteinene, rødfarget av vin. Det er kaldt - ingen steder er så kalde som Oslo når man går i skjorte og dressjakke. Eneste som kan konkurrere er å rangle hjem fra julefylla på Vinstra, dresskledd og i glatte sko, med MGE-graderstokken lysende mot deg med sine -28. Her i Oslo blinker Freia-uret kvart på ett.

Jeg tråkker forbi Scotsman. Ser etter kjente fjes. Mange døler havner der. Lett å finne. Midt på Karl Johan. Kan ikke bomme, er du på slottet har du gått for langt. Jeg satt der før Dølatreffet i fjor. Far spanderte. Bordet var fullt av høyhalsere. Aldri sett så mange kjentsfolk i byen. Så at alle damene fra dalen hadde pynta seg, sånn jeg vet at mor gjør når hun av og til er på bytur. Dølene prata med hverandre som aldri før. Folk som ikke nødvendigvis hilser om de møtes på Sødorptunet. Rart å se. De oppstasa damene med handleposer og karene like bak med ei tjukk lommebok i baklomma og hendene i lomma.
Som jeg savner dalen.
Tenker på det hver gang jeg løper forbi Hersleb skole, med sine høye smijernsporter, malingen som flekker av, grafittien som ligger som et belte rundt hele første etasje. Jeg tenker på hvor glad jeg er i Sødorp skole. Alle de varme, omtenksomme lærerne som gjerne tok på seg jobben med å ha inspeksjon i friminuttene i stedet for å sitte på lærerrommet og dyppe teposene sine i krusene, de fikk det i alle fall til å virke sånn. De kunne navnene til alle 150 elevene på skolen. Jeg husker de enorme vinduene i svømmehallen. Vi la ansiktene våre inntil og lagde en skygg med hendene våre sånn at vi kunne se inn. Vi så den store klokka på veggen som bare hadde sekundviser. Og noen ganger, da vi var ekstra heldige kunne vi få et glimt av Camilla Kvikstadhagen, eller noen av de andre jentene som gikk på ungdomsskolen, iført den flotteste badedraktmoten fra Mesna sport.

Jeg går forbi en billettautomat ved Stortorvet. Noen har klint en tyggegummi over knappen for enkeltbillett for voksne. Hvor jævla korka kan man bli? Hva med å spytte den i asfalten som resten av verden. Legg merke til alle tyggegummiene som er nedtråkka på fortauene i Oslo. Like mange som det er stjerner i Universet. Kan ikke skjønne noe anna, selv om man alltid hevder det er fler stjerner enn sandkorn i Sahara. Tviler litt på det. Tar man alle sandkornene i Sahara, alle snøfnuggene i Jotunheimen og tyggegummien i Oslo må man være et stykke på vei.

Jeg tar opp mobilen min, åpner meldingsfeltet. Tenker ut noen meldinger. "Håpløst å forholde seg til noen som ikke har vært singel i mer enn tre uker siden man fikk pupper" - den synes jeg låter passe bra. Lar være å sende den, vet det blir et jævla rabalder i morgen, trykker på den røde knappen, og bakgrunnsbildet av Heimdalen dukker opp. Det er sjeldent det er lurt å sende meldinger 00:57. Har sletta et par av de mest kritiske numrene, de samme numrene som jeg kan utenat.

Jeg går opp motbakken til rommet mitt. Ser at Pål Endre har lånt gitaren min. Han fester alltid plekteret på 4.bånd. Jeg tråkker av meg dressen. Åpner den øverste knappen i skjorta og drar den over hodet. Henger den opp i morgen. Stuper i senga og hører på at Pål Endre knytter taktfaste vennskapsbånd til Sverige. Kobler iPoden i radioen for å overdøve det. (Jeg skal ikke skrive noe om at iPoden går tom for batteri. Har lest gjennom noen gamle innlegg og ser at jeg har brukt det 4-5 ganger allerede). Blir dårlig lyd. Nesten bare diskant, men det er ikke verre enn at jeg kjenner igjen melodien. Pål Angelskår hevder at By this time tomorrow I'll be over you, men jeg tør ikke helt å tro på det. Låtene til Minor Majority er så såre at det er nesten fint å ha kjærlighetssorg, men bare nesten.

Tougher than the rest

2010-10-27T00:05:00.009+02:00

Springsteen's like this garage mechanic poet...

Springsteen er som en bilverkstedpoet. Du kan høre svetten i stemmen hans, oljesøl i gitaren. Når jeg hører han ser jeg osende gater, kjærester som famler etter hender, bulkede støtfangere...

Jeg sitter i baksetet.
Strømledningene strekker seg fra stolpe til stolpe. Nordover. I buer. Det minner meg om å være barn. Måpe ut av vinduet. Asfalt. Nyponbuskar. Veistriper.

Jeg fryser. Får låne jakka til Mads. Legger den over meg som et teppe. Den lukter godt. Skog og aftershave. Vi stopper på Espa. Jeg kjøper en svart kaffe. Blir varm på henda og brenner tunga. Lar være å si noe til dama i kassa om at det skulle stått Espaboller i ett ord, og at t-skjorta hennes burde sendes tilbake til trykkeriet. To timer tidligere sto jeg på jobb og vurderte en impulstur til dalen. Man lever bare en gang. Noen ganger må man våge å slippe keepern og angripe med begge henda. Stig sover i framsetet. Drømmer om å sende lissepasninger til Ray Parlour på Highbury. Mads setter på nyeste plata til Baksia. Før refrenget i låt nummer én har jeg åpna den første ølen.
Jeg har fått haik. I femte gir mot dalen. Gode venni e gode å ha.
Mads er ein Heidersmann.

Jeg besøker Mari og Roy Magne i OL-byen. Mari sier til Roy Magne at han er den rareste personen hun har møtt, og de virker begge nyforelska til tross for at de har vært sammen en stund. Roy Magne er rar. Skrudd sammen på en merkelig måte. Han koser seg med Skal vi danse og Pepsi max på en lørdag. Men det blir mer historier enn dansing og Pepsi. Han har et utømmelig lager med historier. Livets skole har gjort at han forsvarer karakteren seks i norsk muntlig.

Jeg forsøker å haike videre fra Lillehammer. Det ser enkelt ut på film. Alexander Supertramp haiker gjennom hele USA i Into the wild. Jeg forsøker meg først hos et voksent ektepar med bobil, litt som i filmen. Jeg har aldri vært gjennom et mer omfattende intervju. De ringer Roy Magne for referanser - han prater bare vås i telefonen. Hva har skjedd med verden da en full kar ved pumpe sju, klokka 10 om kvelden ikke får haik? En Porche Cayenne Turbo triller inn mot pumpe 3. Bjørn Rune Gjelsten går ut av bilen. Kommer ut igjen litt senere mellom skyvedørene på Statoil med Dagens næringsliv og Finansavisen under armen. Jeg tar sats:
- Unnskyld mister? Jeg føler meg frekk som i det hele tatt spør, men du skjønner at jeg skulle vært på Fåvang på en fest, skulle ha møtt noen venner der og...?
- I skjønna, du sku gjenne fått skyss, men i ska bærre te Hafjell.
- Forstår. Takk uansett.
Bjørn Rune er ein Heidersmann.

Det løser seg. Noen minutter før midnatt er jeg på Fåvangkroa. Det er mørkt som i en kjeller. Seigt på gulvet. Varmt. Er det en gammel gymsal? Er det et samfunnshus? Ser ingen ribbevegger. Satser på det siste. Dølahjertet dunker fort under skjorta. Glade folk fra 18 til 60. Bedre enn Justisen og Ryes. Folket bølger fram og tilbake, nesten bare kjente fjes som jeg forbinder med røde fotballdrakter. Et par blå øyne - precis som blåa ögon ska va. Tre halvlitere i baren. Jeg ser Pelle på scena. Proffen må være hjemme ved computern, eller kanskje han løser kryssord etter han ble voksen. Jeg ser en fyr jeg trodde var ei bølle, står ute ved hushjørnet og markerer. Han sier det er hyggelig å se meg på fest på Fåvang. Jeg føler meg teit som var så forutinntatt. Folk blir eldre. Folk roer seg. Han knepper igjen buksa si og vil hilse. Jeg står over - vet hvor hånda hans akkurat har vært. Klapper han på skuldra i stedet. Jeg får i det hele tatt jævla mange spørsmål om hvorfor jeg er på Fåvang på fest. Kommer ikke på noe lurt å si. Prøver meg med at jeg ikke visste at man måtte ha folkeregistert adresse i kommunen. Til andre sier jeg at er fanatisk opptatt av Døden på Oslo S, og at jeg kommer på grunn av Håvard Bakke som står på scena - det er ikke helt sant. Men jeg kan sitere hele filmen. Det er nok toppen av unyttig kunnskap. Jeg forteller om den nydelig scena der Pelle har fått spadd ut foreldrene sine og får besøk av Lena. Man kan sikkert hevde at en del av dialogene og sosiolekten er kunstig, men scena med Lena på besøk, hjemmelagd pizza, rødvin fra kjøleskapet, og spente blikk fra 16-åringer som leker voksne er den vakreste scena jeg vet om i norsk film.

Jeg har aldri vært av de ivrigste tilhengerne til Springsteen. Så han på Valle hovin en gang. To kilometer fram til scena. E Street Band så ut som Lego-figurer. Lyst som midt på en sommerdag, kompisene var spredd ut over hele betonggulvet. Bedre på Fåvang. Klarer lett å forestille meg at Håvard Bakke er The Boss, og at det er en hemmelig konsert for spesielt inviterte.

En fin type med passe promille klapper meg på ryggen og spør om det er jeg som er Trond Strømdahl. Han hilser på meg. Hmm. Merkelig. Denne kvelden tar stadig nye vendinger. Kanskje ligner jeg litt - liker å innbille meg det. Det var det fineste noen sa til meg den kvelden.

Tre nye øl, til Kim Karlsen, en til meg sjøl, og til en som sier Hans Ola da jeg tar han i hånda. Han forteller meg at Peltonen het Kahru tidligere. Vi har fler felles interesser viser det seg. Han spør om Birken til vinteren. Jeg skyter tilbake og lurer på persen hans. Hans er 5:20:18. Min er 5:19:28. Det er det morsomte jeg har hørt siden jeg ble tatt for å være legenden Trond Strømdahl. Gnåler om det resten av kvelden. Begynner nok å bli en påkjenning å omgås.

Festen stopper opp for min del. Hører introen til Tougher than the rest fra scena. Det er fortsatt kaos på dansegulvet. Det er mer fest enn konsert. Jeg brøyter meg langt fram, står støtt på parketten, øra på stilk. Så få akkorder, så mange inntrykk...
Svette kropper, siste dans, klining, noen blir dusja med øl.

Springsteen's like this garage mechanic poet. Det låter bra på engelsk. Bedre enn bilverkstedpoet.

Festen ender i sjalusi, noen gloser hagler om hva jeg synes om garnfiske, fekting med armer og fuck off. Kim Karlsen, fyren som dansa med et skjelett på skoleball, fyren som balanserte på takmøna for å imponere ei jente på Bygdøy. I kveld er det han som redder kompisen sin. Redder den siste rest av verdighet.

Det er kjølig. Månen heng og skin. Labber gjennom et byggefelt. Inn i varmen. Ser lagbilder fra Norway Cup i trappa. OL-pins på ei korktavle som ikke er verdt så mye penger lenger, men som må være et fint minne. Kim Karlsen har lurt meg med skuddfintene sine uendelig mange ganger, nå har han jaggu lurt meg opp i senga si. Optikeren forsikrer meg om at jeg har tatt ut kontaktlinsene og slår av lyset. Vi prater i mørket, om livet, om ekskjærester, om jenter, på en sånn måte som bare to fulle menn kan. Det er fint. Nært og ekte.
Kim og Henrik - kjekke kara som fekk svi, stanga på åleine, med alt for mykje å gi - Heidersmenn.
Det siste jeg tenker på før jeg sovner er Leffy fra Døden på Oslo S som sier "det gåkke bestandig som n trur veittu, Pelle" før de kjører lastebilen inn i solnedgangen.

Jeg våkner. Ser i taket. Et ukjent tak. Tar noen sekunder før jeg forstår hvor jeg er. Naboen har markert opprykket til HamKam med norsk flagg og supportereffekter på verandaen sin. Jeg ser over til Kvitfjell. Ser skyene fra snøkanonene. Ser på Tekst-TV at Kjetil Jansrud har kjørt fort i førsteomgang. Alle kjøreturene mellom Toksefeltet og Kvitfjell har gitt resultater.
Kakuskive med raudost til frokost.
Gjestfrihet.

Jeg er på Lillehammer stasjon. Liker meg dårlig der. På tur mot Oslo igjen. Jeg går tom for batteri. Rekker så vidt å høre Dylan LeBlanc synge "Its 10th and 24th and I am in love" - eller, jeg tror han synger det, og jeg tror først han mener at det er 24.oktober og at han er forelska. Men tror det betyr at han står ved et gatekryss og at han synger at han er "in luck". Toget jeg sitter i står på spor 3. Jeg får øye på mammaen til Silje på plattformen, var hos de på julekvelden i fjor. Prøver å vinke nå, tror hun har sola i øynene. Hun ser meg ikke. Hun venter på toget til Silje som har vært hos den nye kjæresten sin. Toget vårt venter på det samme. Synes jeg ser et glimt av det lyse håret hennes da hun setter beina på perrongen, og toget vårt knirker avgårde i samme øyeblikk. Faen. Dette er jaggu mye å fordøye for en drömmare från landet.

Jeg har heldigvis med meg bok. Skyskraperengler. Har igjen bare 50 sider. Det er passe mellom Lillehammer og Oslo. Føler meg alltid teit og beglodd om jeg åpner ei bok på side 1 når andre folk ser på, som om jeg gjør det for å imponere, eller noe. Føles ikke riktig.
Tove Nilsen har klart å sette ord på det jeg forsøkte å forklare Marthe og Silje U. på Roskilde en gang. De tok meg ikke på alvor. Trodde det var fyllerør, men jeg klarte ikke forklare det så presist som Tove Nilsen gjør:

"Når jeg kniper øya hardt sammen, ser jeg røde og gule ringer som glir over i hverandre (...) Åpner jeg øya, ser jeg tett i tett med svarte prikker mot alt det hvite i taket"

Jeg blir så ivrig at jeg leser ut boka før vi ankommer Hamar. Ser parken ved stasjonen. Satt der på en benk med ei jente en gang. Nesten som i første kapitlet i Sangen om den røde rubin.
I’ve been around a time or two
Vurderte å overraske henne med et besøk i Tromsø i høst. Glad jeg droppa det. Glad jeg slapp å stå på trappa hennes og bli møtt av en fyr i singlet og pulesveis i døra.
Den ene trøkken utløser den andre.
Minnebrikka mi er snart full.

Toget vårt bremser ned mot Oslo S. Dårlig med flagg og velkomst. Bare jævlige stålbenker på perrongen som er konstruert på en slik måte at selv ikke knarkere får sove der. Tar rulletrappa opp mot Døden på Oslo S og en helvettes mye folk. Det er i denne trappa Pelle setter seg og vil gi opp - hodet mot veggen, og han gir blanke om det gjør litt vondt da hodet hans sklir over skjøtene i veggplatene.

Jeg er tilbake på rommet mitt. Bunkern med bøker og musikk.
Jeg setter Tougher than the rest på repeat og den spiller til batteriet går tomt.

Sympatisk handling på en Supertirsdag!

2010-09-28T17:41:00.000+02:00

Aftenposten omtaler Flexus som om det skulle vært en ny verdenskrig. Det er riktignok dårlig, men det som er mest trist er at man ikke kan gi enkeltbilletten sin videre. I dag så jeg det på t-banen. Noen hadde tatt en liten omvei etter de hadde gått av banen og gitt billetten sin videre til en ukjent. Sparte vedkommende for 26,- Vakkert!

Det finnes bra folk overalt. Jeg tror det er Springsteen som har sagt det i et intervju. Han har vokst opp i enkle kår og blitt en verdensstjerne. Møtt folk fra alle miljøer. Han sier det finnes drittsekker og hedersfolk i begge leire. Jeg har ikke like mye livserfaring som The Boss, men jeg føler det samme. Enten man er fra byen eller landsbygda. Om man bor øst eller vest i byen. Om man har masse penger eller om man er blakk. Om man har utdanning, eller om man har gitt faen etter konfirmasjonen. Om man er norsk eller utlending.
Begge typene er representert.

DSC_0125.JPG

2010-08-12T19:14:00.008+02:00

På ungdomsskolen hadde vi om humor i norskfaget. Norsklærern var en av de beste lærerne jeg har hatt. Han sa det var lov å fleipe med det meste, men han nevnte tre temaer som man burde unngå. I alle forsamlinger sitter det alltid noen som er berørt på en eller annen måte. Enten personlig, eller noen i familien, eller at man kjenner noen som... Det syndes stadig mot dette. Noen har bestemt at det må være drøyt for å være morsomt. Byen ække den samma lenger, nå er allting blitt så jævla hardt. Harald Eia kødder med det man ikke skal kødde med, selv Radioresepsjonen, som jeg holder enda høyere skuffer meg noen ganger. Jeg synes alle skulle hatt en dobbeltime i norsk med Bård Hasz. Hva hva vi ikke skulle fleipe om? Abort. Selvmord. Spiseforstyrrelser. Det er alltid noen...Bård Hasz skrev alltid tavla full, gjerne to eller tre ganger i løpet av 45 minutter, og for en håndskrift! Selv med kritt. Skulle jeg skrive på tavla så det ut som skriften til en 8-åring.

...


Sometimes there's so much beauty in the world I feel like I can't take it, like my heart's going to cave in

Jeg skal ikke forsøke å skrive noe lettbeint om bilde over. Det minna meg om hvor skjørt livet er. Hvor sterk dødslengselen kan være selv om man er i stand til å fly og leve. I starten av førstegangstjenesten var troppen samla hos feltpresten for å prate om ting som kunne dukke opp i tankene våre under tjenesten. Feltpresten, en skvær kis, med tre stjerner på skuldra og sjokoladeplater på lur som han delte ut under øvelser, og et minumum av forkynnelse. Han delte oss i grupper og ba oss fortelle om vi kjente noen episoder med selvmord. Historiene hagla. Noen hadde gått på skole med en som hadde kjørt utfor ei bru i Fredrikstad. En annen fortalte om søskenbarnet sitt som hadde vært på fest der ei jente hadde hoppa fra verandaen. Alle skulle toppe hverandres historier, som om det var en jævla konkurranse. Jeg satt der uten noenting å si. Ikke før i gjennomgangen i plenum valgte jeg å fortelle om Rita, som noen måneder tidligere hadde valgt å ikke leve mer. Jeg vet ikke hvorfor jeg fortalte det, gråtkvalt, og overfylt av følelser, foran denne gjengen med gutter, en gjøk fra hver krok i landet - som jeg ikke kjente så godt så tidlig i tjenesten. Etter jeg hadde fortalt om det kom Menig Pedersen, den største skravlebøtta i troppen, men også han med det største hjertet. Han sa han var glad jeg fortalte det.

Når jeg skriver dette er det 8.august. Rita ville fylt 27. Hun ble 19. I ukene og månedene sommeren 2003 gransket jeg meg sjøl. Alt jeg gjorde, og alt som jeg skulle gjort annerledes. Alt var så tydelig i ettertid, men så vanskelig å se da man var 19 år og trodde man var voksen. Den siste måneden på videregående hadde vi en innlevering. Jeg suste gjennom Ruste, et sted mellom 40 og 100 km/h. Jeg traff en svart katt med framhjulet. Alt for å levere en norskstil. Minnet meg om hva slags hensynsløs jævel jeg var.
...

I en av de siste dagene i mai var jeg i Kvitfjell for å spille golf. Et forsøk på å tenke på noe anna i løpet av 18 hull. På det idylliske hull nummer 13 hadde jeg et elendig utslag. Ballen landa to centimetre foran en gul blomst som hadde slitt seg opp mot sollyset. Jeg tenkte på alt anna enn golf. Jeg slo meg rett inn på greenen på andreslaget, men blomsten ble slått opp ved rota og knekt av mitt åtterjern. (En såkalla divot for dere som er inne i golfterminologien.)

Det gikk et par år. Tiden skulle ha leget alle sår. Den hadde gjort noe av jobben. Rita var ikke lenger det første jeg tenkte på da jeg sto opp om morgenen. Jeg leste Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen. De rufsete hovedkarakterene heter Erling og Charlie. De har vokst opp sammen med ei som het Rita. Ettersom kapitlene skrider fram videre aner jeg hvor det bærer med henne. Kreften tar henne til slutt. På side 66 i Ambjørnsens mesterverk får han alle hårene på kroppen min til å reise seg. "Rita døde udramatisk den 10.mai (...)" skrev Ambjørnsen. Selv om døden til Rita som jeg kjente ikke kan kalles udramatisk, så stemmer både navnet og datoen med den virkeligheten som jeg kjenner. Av alle jentenavn...? Av alle datoer...?
...
Jeg vet ikke hvem du hadde vært i dag. Kanskje hadde du tatt noen musikkfag ved Høyskolen i Hedmark. Kanskje noe pedagogikk i Trondheim - det blir bare spekulasjoner. Du dukker opp i drømmene mine, fra tid til annen. Det er som om jeg i drømmen har fått med seg at vi ikke lenger er kjærester, men at vi er gode venner og møtes. Jeg skulle ønske det var sånn.

Glimt fra ei hyttebok - Heimdalen sommeren 2008

2010-07-26T15:18:00.007+02:00

Dricker vin med balkongdörren öppen…

16-08-08

Øvre Heimdalsvatnet

23:34

0,2‰

Regnbuen slynget seg over Øvre Heimdalsvatnet og i enden fant jeg denne perlen av ei bu! Etter drøye to timers marsjering i våt kjørr. En sixer med øl ség mot ene sida og bidra til at turen ble tung, men kreftene kom idet jeg fikk øye på bua ved vatnet. Som en belønning er jeg i skrivende stund i ferd med å jobbe meg gjennom disse seks boksene. Har lest litt i hytteboka og registrerer at Lars Monsen er nevnt her med jevne mellomrom. Jeg hørte stemmen hans da jeg gikk fra bilen. ”Alltid deilig de første dagene på tur, kjenne at sekken veier litt og …” Lurer på om han virkelig mener det med vekta på sekken. Han pleier også å si at ”når jeg møter på plasser som det her så blir jeg fort en 3-4-5 dager, ass. Jeg er ikke her for å jage kilometer” Jeg satser på det samme, blir her noen dager til jeg går tom for mat.

Nypussa og nylig impregnerte fjellstøvler skulle få slite mot strie bekker i knehøyde, så kvelden går med til tørking av klær. Jeg har vondt for å kassere militærstøvlene mine, men det er nok snart på tide. Har dårlig samvittighet for ikke å prøve fisken, men vil heller prøve meg i dagslys på jomfruturen. Tanken på at jeg har muligheten til å være her ei uke kiler meg i magen. Auren skal få slite en annen kveld, nå føler jeg meg litt blodfull og inspirert og vil heller skrive.

Roy Lønhøiden spilles jevnlig på P1 om dagen, og akkurat nå trenger jeg ikke noe mer enn ”Vann og ved” for og trives.

Ser ut til at det er blitt jekket en del øl ved bordet jeg sitter ved, og at tømmeret i veggene har sine historier å fortelle. Det er den beste hytteboka jeg har lest.

Det er en spesiell følelse å være her og være utilgjengelig. Sjeldent i våre dager – det er noe flere burde prøve. Samtidig er det rart å ikke kunne dele disse inntrykkene med andre enn leserne i denne hytteboka. Jeg tror mange av vennene mine ikke kjenner til denne enkle tilværelsen.

Jeg trives så langt i mitt eget selskap, og i lag med bøkene mine, men det er ikke til å komme fra at jeg lengter til hun som la seg på armen min og mol for to netter siden. (…) Det hadde vært fint og hatt en kjæreste som kunne satt pris på dette livet, eller i det minste hadde vist forståelse for denne formen for ferie.

Jeg skjønner hvorfor så mange av Trond Halles tekster er i villmarksomgivelser. ”E drøme av og te, om å fløtta langt te fjells” – man blir fort varm og inspirert.

”Det er en million mil mellom oss i kveld” – en av mine beste venner er i Canada i skrivende stund, og skal tråkke i sporene etter Lars Monsen. Jeg er full av beundring for at han gjør alvor av en slik drøm, men samtidig er det så fremmed for min egen del. Jeg vil heller på hytta enn til syden. Jeg har fortsatt så mye uutforska villmark i nær meg. Selv i Oslo skal man ikke lenger enn 20 minutter unna sentrum før man kan være for seg selv i for eksempel Nordmarka eller Østmarka.

Jeg ser fram til fine dager ved Heimdalsvatnet – det er dette jeg har drømt om mens jeg har samlet støv på forelesningene som bibliotekstudent.

”Jag skal passa mig for dom som aldrig gjort som dom har tenkt” så jeg ”dricker ur mitt glas og alle dörrer är öppna.

…

HeimdalsKitzbuhl

19-08-08

00:15

0,3 ‰

Det surkler i skoa mine, jeg er gjennomsvett, tung i låra etter kneløft gjennom kjørr, det knitrer i ovnen, månen prøver å gjemme seg bak meg, jeg drikker vin rett fra flaska, som man gjør når man har mista perspektivet. Jeg føler meg mer levende enn på lenge!

Nybua, Nedre Heimdalsvatnet

Jeg spoler først et døgn tilbake. I går prøvde jeg oteren på sørsida av vatnet. Mine to fiskekontakter hadde anbefalt en strekning, og i går kveld mens jeg kjempet mot naturen, balanserte på steiner, dro fjøla i slalom for å unngå garn tenkte jeg på disse to. Mens jeg strevde som verst satt nok disse to karene og lo hånlig av meg. Disse to svinepelsene med fine stillinger i Dialecta og Dølen hadde nok tenkt å være litt jævlig med denne unge jyplingen, som uheldigvis var meg. Jeg skal gi de faen med fett på ved neste anledning. Tidligere i sommer, oppglødd etter å ha fått en aure på 860 gram var jeg overbevisst om at jeg var blant Nord-Europas fremste oterfiskere. Med to fisk på to dager ved Nedre Heimdalsvatnet er det nok grunn for å tvile på den påstanden. Vatnet må sies å være det Kitzbühl er for alpinister – en rekke utfordringer. Ulendt terreng, garnfiske, viker, steiner, mørke augustkvelder og grunneiere – man må passe på at fjøla går riktig vei, og at fluene ikke setter seg fast i fingeren. Det skjer selvfølgelig, og nervene har full jobb med å sende signaler til hjernen om at dette gjør jævlig vondt.

Spør du meg er dette toppidrett!

Når det kommer til valg av fiskeutstyr er jeg konservativ. Jeg kan ikke forstå gleden av å fiske med garn. For meg er det like avleggs som å vise fram dverger på sirkus. Før denne turen gikk jeg til innkjør av nye sluker; tenkte jeg skulle prøve meg med noen utradisjonelle. Det ender likevel med at jeg bruker den klassiske sølvblanke med rød prikker fra Sølvkroken, eller den todelte med rødfarge og kobber. De nye, fjonge slukene som ser ut som de fulgte med plastomslaget til forrige ukes Donald Duck får ligge i slukskrinet inntil videre.

Heimdalsaure

Etter sist utflukt bestemte jeg meg for aldri å låne bort oteren min igjen. Da jeg fikk den tilbake var lina full av indiske elefantknuter, kirugknuter, og en rekke andre knuter som ikke er å finne i noen lærebok. Jeg måtte fram med kniven og står i dag med ni fluer mot andres ti. Det er en måte å bruke oteren på – min metode!

Alt anna blir bare kål. Jeg er åpen for ulike politiske ideologier, religioner, alle verdens folkeslag, musikksmak, seksuelle preferanser, spillestiler i fotball – ja, du kan til og med la dorullen henge inn mot veggen, men…

Jeg mener at vinna skal holdes i venstre hånd, og sennet på lina skal føres på samme måte som man kveiler et tau, fra deg og under, i sirkler. Har du en annen måte å gjøre det på skal jeg prøve å se på deg med forståelse, men det blir ikke lett.

De to fiskene jeg har tatt ble fanga med Olsen-flua (klassiker!). Det bygger opp under påstanden om at det gamle utstyret er best. Jeg har til gode å få fisk på de fluene som ser ut som diskokuler. Begge er altså tatt på Olsen, og jeg skal vedde ytterste lillefingerledd på at den kubben som jeg mista, som var på størrelse med Blucher også hang på Olsen-flua. Jeg prøvde nordsida av vannet i kveld, og kommer til å holde meg der. Ypperlige muligheter for å dra oter, selv om man må gå et stykke. Bettet uteble da det var like stille som i et badekar.

Jeg hadde problemer å få opp korka fra vinflaska mi, men gjorde som den gamle alkoholikeren så fint beskrev det:

- den korka skal opp, om den så skal ned!

Man kan bli ør bare ved å tenke på at druene fra South Eastern Australia skulle ende sine dager i en lever hos en ung mann i det fjellhøge nord.

…

Bisettelsen for bokhandelen

20-08-08

15:45

0,0 ‰

Jeg tok en avstikker for å kjøpe med meg Bisettelsen. Ei ung jente sto i kassa og sa det var nummer tre i en serie, og jeg prøvde å svare uten å være nedlatende at jo, jeg kjente til det. Jeg spurte henne om hun likte Beatles og Bly, men hun hadde ikke lest de. Jeg følte meg så slem som spurte, men jeg var sikker på å få et anna svar. (Som Linn Strømsborg skriver i Roskilde, så har alle lest Beatles, selv de som ikke leser bøker har lest Beatles). Mens jenta tar i mot pengene mine så holder en annen ansatt på å kjøre radiostyrt bil mellom hyllene med puslespill, sparkesykler, badebasseng og sjørøverskuter – alt anna enn bøker.

På tur ut av butikken peker en tredje ansatt mot posen min og spør om jeg har fritidsproblemer siden jeg leser ei bok nå, midt under de Olympiske leker. Jeg blir så satt ut at jeg ikke klarer å svare noe fornuftig. Så måpende at det tar to år før jeg skriver dette her. Litt som Elling da Kjell-Bjarne sier ”fytti helvete hva ska’n med så mange bøker a?” Jeg kjente et gufs av det bygdedyret som Tor Jonsson så presist beskrev. Siden har jeg konsekvent valgt biblioteket.

Paa Gengrodde stier

21-08-08

02:02

En sen kveld i august lå alt til rette for en god fisketur. Bølgeskummet lå skylt på land som kullsyre mellom steinene på stranda, en varm bris i fjeset, og en forventning om å sette ny personlig rekord av fjellaure. Jeg tenkte på ”ulvadn” i Hellbillies-låta Sur som rognebær som ikke helt vet hvor kommunegrensene går, og hvor de har lov å oppholde seg. Jeg følte noe av det samme på denne fisketuren – på den måten blir det mer spenning knyttet til fisket.

Jeg tuslet på let etter en fin fiskeplass og hørte på Hamsuns Sult fra 1890, gjengitt av Olafr Havrevold i et NRK-opptak fra 1959 og avspilt på min iPod fra 2007. Jeg skyndte meg langsomt videre, mistet stien like ofte som jeg fant den, og tenkte at en annen Hamsun-klassiker hadde vært et mer passende soundtrack til denne kvelden.

Jeg prøvde å kombinere det beste fra to verdener, en perle fra litteraturen, og en flott friluftsopplevelse. Bruken av høretelefoner skulle vise seg å overdøve motorduren fra grunneigerens båt, og fisketuren ble noe amputert. Å luske seg til å fiske på denne måten er som å kysse ei jente når man bare har blitt gitt gult lys.

På tur hjem, avslørt og tomhendt, bestemte jeg meg for å lytte til stillheten fra naturen. Jeg trodde jeg hørte krasling fra en hel dyrehage, og buskene så ut som vaklende oppsynsmenn. Jeg trodde en stund at Karlsvogna var ei hodelykt, mens jeg selv kava i mørket. Jeg fant til sist bua, og sverget å kjøre på grønt lys og løse fiskekort i tida framover.

Takk for en flott friluftopplevelse.
Jeg kommer tilbake!

Henrik is no longer listed as "in a relationship"

2010-07-25T23:32:00.004+02:00

Noen pommes frites-biter lå i enden av rulletrappa og stanga mot der rulletrappa slutter og gulvet begynner. Som søppel som er skylt på land av bølger. Jeg gikk innom Platekompaniet av gammel vane. Jeg hadde 30.000 skattepenger som brant i lomma. Grep med meg nyeste plata til Minor Majority, selv om jeg har den på LP. Upraktisk med fem sider. Rekker ikke anna enn å snu plata. Tok med meg Heidersmenn til 59 kroner, selv om jeg har rippa Deichmans eksemplar. Er det to personer jeg unner mer penger er det Pål Angelskår og Stein Torleif Bjella. Hjemme satte jeg på de jævlige låtene som blir enda mer ekte når livet går i mot. Jeg fant frem Ghost of our love igjen. Den fikk nytt liv.

...

Jeg synes å skifte strenger på gitaren er et godt språklig bilde. Jeg har akkurat gjort det. Bokstavlig talt. Låter bra. Skarpt. Roar Stokke har ikke forstått uttrykket bokstavlig talt. Han kan finne på å si: "no koke det skikkelig på tribunen...bokstavlig talt." Nei, ikke bokstavlig talt, Roar...Et par ting til: det heter "ess i ermet", ikke bland inn jokere i stokken din. En siste ting: de som spiller bak på banen til Japan heter japanske forsvarere, ikke japanesiske. Ikke meninga å være bitter på deg, Roar. Du er egentlig en fin fyr som gjør så godt du kan.

...

En mandag i juli fikk alle de triste låtene mening igjen. S sa takk for seg og ville ikke leke med meg mer. Det er underlig hvordan man går fra å være så nære til å blir fremmede for hverandre. Ett år. Ett kapittel. 25 konserter. 3 sesonger med Californication. Alle podcastene til Radioresepsjonen. Det fineste jeg visste var å høre Radioresepsjonen som podcast. En splitter ordna lyd til alle fire ørene. Under dyna og med pannene våre sammen som siamesiske tvillinger. Maratonetapper med Californication, der vi aldri klarte å stoppe. Bare én til...bare én til...Jeg gleder meg ikke lenger til sesong fire.

...

Når endra alt seg. I starten stod hun med åpne armer i døra når jeg kom hjem fra jobb eller skolen. Senere fant jeg henne bak PCen på rommet mitt. I starten da jeg sang noen låter og spilte gitar så hun på meg og fikk meg til å føle meg bra. Ettersom tida gikk var alltid en av strengene ustemt. Konsertene vi var på mangla noe den siste tida. Låtene til Melissa Horn låt likt og Bjella måtte komme med nye sanger, mente hun - selv om begge konsertene var pokker så bra. Da Mark Knophler spilte Brothers in arms fulgte jeg etter henne mot scena, men hun sklei stadig unna, og jeg følte meg som en hund. Jeg vet ikke riktig når jeg mista grepet.

Top five things i miss about Laura:
1: Når hun la de små dukkeaktige føttene, størrelse 36 mot leggene mine for å varme seg.
2: Se henne på scena og tenke at jeg er sammen med den flotteste jenta i lokalet.
3: Alle de små tingene som gjorde at jeg følte meg som en viktig del av livet hennes. Bære bagen hennes. Smøre henne på ryggen. Varme henne. Tørke henne etter at hun dusja.
4: Den spontane, rå latteren hennes. Øyekontakt.
5: Hvordan hun kunne smile vennlig og ekte til ukjente folk. Til ansatte på H&Ms eller til menn som så etter henne på gata. Hvordan hun fikk alle til å føle seg bra.

Takk

Ett hundre år

2010-06-10T08:01:00.002+02:00

Vi skriver 7.juni 2010. På dagen hundre år siden Roald Amundsen la ut på sin Sydpolekspedisjon. Sannheten er at den egentlig var ment som en forskningsferd til Nordpolen. Han fikk både økonomisk og moralsk støtte for sine vitenskaplige motiver og fikk til og med benytte seg av Fridtjof Nansens Fram-skute. Selv ikke mannskapet, bestående av legender som Hjalmar Johansen, Oscar Wisting og Olav Bjaaland visste om Amundsens planer og mønstret på i troen om å dra til Nordpolen.
Faen til kar!

Ett århundre etter at Fram seilte sørover i Oslofjorden tar jeg 51-bussen fra Nydalen i retning Skar i Maridalen. Uten musikkorps og norske flagg, men med pappagutter i blå skjorter på vei til BI som avskjedskomite. Turen jeg skal ut på er ikke statsstøttet slik Amundsens, men av vitenskapelig art, som Amundsen omformulerte sin egen eventyrlyst. Etter to somre med fiske i Oslomarka og null fangst har jeg (nesten) mista troa. Jeg kunne dratt en Amundsen og latt som jeg hadde reist ut i Østmarka, for så å stikke til Nordmarka, men jeg er veloppdragen. Etter nøyaktig én times marsj er jeg ved leirplassen hvor jeg slo Endre Midtstigen så suverent i Yatzy på denne tida i fjor. I enden av Øyungen har en 6.klasse slått leir og jeg er litt engstelig for skrik og skrål, som jeg får nok av i Mariboes gate. Det er mulig vindretningene er gunstig denne kvelden, eller så er det norges mest veloppdragne klasse som er på tur. Fin gjeng. Tenk så spennende det er med overnatting, telttur, 12 år og flørting. En blanding av verdensmestere og verdens mest usikre. Jeg er allikevel fornøyd med å være 26 år og alene på tur. Man får nyte livets ulike faser. (Ta notater, folkens!) To aurer og en åbbor er fasiten i det vitenskapelige prosjektet denne kvelden, de likte markklysa og jeg kan melde fra til Knut Einar og Monika om at det er fisk i Nordmarka. Etter fem helgeturer i mai de to siste årene, og 6000 kast uten napp er det lov å tvile.

Dagen etter går jeg i retning Rottungen, den blå stimerkinga gjør orienteringa enkel og jeg kan kose meg med Bergtatt-skiva, Røtter, i ørene. Villmarka må være denne plata sitt rette element. En åbbor vil opp av Rottungen, men ellers nytes kvelden horisontalt i sommerposen jeg fikk av Håkon Brandvold. Regnet trommer jevnt i teltduken og lyset fra hodelykta treffer sidene i Min kamp bind 4. Nyhetene i radioen forteller hver time om streik og at rettsaken i Kongo er utsatt - ikke noe nytt. Jeg lurer på hva de to ville gitt for min frihetsfølelse. Noen må alltid la leken gå for langt, man trenger ikke å dra til Kongo og drive hurum lurum, man kan dra til Nordmarka og kverke småfisk.

Dagen etter trasker jeg mot byen igjen. På veien møter jeg en rekke syklister fra Credit Agricole, Astana, Discovery og andre organiserte dopmiljøer, alle menn i 30- og 40-åra. Etter tre timer, ti kilometer og to gnagsår er jeg framme ved pølsekiosken ved Sognsvann. Jeg bytter en tjuekroning mot ei nystekt vafle, og er fornøyd med livet. Smilet mitt stivner da jeg høflig ber fyren i bua om å fylla opp vannflaska mi. Det lar seg nok ikke gjøre, han har fått instruksjoner fra sjefen og greier. Dette er etter mitt syn Oslo på sitt verste og mest upersonlige. Kanskje jeg skulle holdt meg borte fra folk en stund til...

Skriv inn tittel, sjøl

2010-05-19T00:41:00.010+02:00

Displayet fra iPoden svartna. Bjellas nylonstrenger stoppa brått i et refreng. Før det hadde Svein Tindberg lest de samme historiene som jeg har hørt mange ganger. Om basketaket på Framheim:

"Det skal i sin tid interessere meg å høre hva Nansen mener om dette når jeg forelegger ham de faktiske omstendighet"

Tindberg forteller like overbevisende om da mora til Kim Karlsen anklager han for å røyke hasjisj. Kim mister gradvis grepet ettersom historien fortelles, men aldri evnen til å ljuge:
"Er ikke narkoman selv om jeg peller meg i nesa, vel!"
Erlend Loe leser Kurt quo vadis, og jeg holder på å klukke meg i hjel ved et par anledninger. 10.000 meter skjøteledning og lille Bud som nøkternt forklarer at han har plukket opp noen tyske fraser i barnehagen...
"Det er ikke rare greiene"
Jeg tipper Skoleavdelingen har satt den til 8.klasse, men den er pokker så gøyal for oss på 26+.
Alle disse lydbøkene har klart å lage bilder i hodet mitt. Den faktiske rammen for disse inntrykkene har vært en gapahuk på et sted i Norge med postnummer 2338. Sittende i soveposen med ei furu som ryggstøtte. Og bål, bålflammen som er mer verdt enn all verdens tv-kanaler. Etter at kvelden sakte tar over blir lysene fra Gardermoen mer dominerende. Kontraster mellom flytrafikk og villmark. Det er godt å være blant de som trives i sitt eget selskap.

Jeg har lest de 423 glitrende sidene i Knausgårds bind 3, og alle detaljene får meg til å gjøre stadige tankesprang tilbake til min egen barndom. Og den helvetes, utspekulerte, kalde faren...verre enn faren til Johnny Cash. Rart det blir folk av de. De blir enten vrak eller store menn.
"I knew he had to be tough or die"
Jeg skal prøve å ta med meg noen av vanene fra skogen inn til byen. Man burde lese minst tre bøker i uka. Livet er enkelt for tida. Min kamp bind 4,5 og 6 er ulest. Sesong fire av Mad men og Californication er under arbeid. Og Heimdalen ligger urørt som den har gjort i tusener av år. Nå er talglysene utbrent, og snart trenger batteriene i hodelykta å skiftes ut.

Be your own star show

2010-05-02T15:02:00.001+02:00

Atte idag har jeg egentlig ikke så mye og skrive om. Jeg har akkuratt kommet ut av dursjen. Jeg får så mange spørsmål om vilken tann børste jeg bruker men jeg velger og ikke gå ut med det ennå. Litt privat liv må jeg få ha okså!!! Kan ikke skrive om alt!!! Jeg har hatt seriøst intense mens smærter denne uka. Tror det er noe med p pillene jeg bruker. Det har vært en sinnsykt slitsom uke, på mandag fikk jeg en mail om att jeg hadde vunnet 600.000 euro, jeg husker ikke att jeg har kjøpt lodd engang!!! Jeg sente bank informasjonen min til det nederlandske tippe selskapet, for de trengte 10.000 i deppositium først. Jeg har enda ikke fått pengene så jeg ringte til Poletiet, men de sa de ikke kunne gjøre noe......................Hvorfor kunne ikke de hjelpe meg?????? Det syntes jeg er for dårlig av Kongen og regjeringa eller vem det er som bestemmer. Vi bor i verdens rikeste land!!! Neste gang går stemmen min til FrP!!!! Desuten er Mette Hanekamhaug den hotteste på Stor tinget. Nesten bare gamle griser i dem andre partiene. Hvem vill ha de liksom? Ikke jeg i alle fall for jeg er en stærk selvstendig jente med bein i nesa og jeg vet hva jeg vil.

Til helga skal jeg på foto shoot. Gleder meg så sinnsykt!!!! Mange lurer på om det er ekkelt og kle av seg forran kamera. Det er det ikke i det hele tatt!!!! Det er en viktig jobb. Kent-Remi som skal ta bilder i helga er skikkeli proff. Han har kamera for fler tusener kroner å har hatt foto som valgfag på ungdoms skolen!!!! Desuten gifta han seg med Kine Jeanette schnuppa på gate bil treffet på Kløfta ifjor. U two is meant for each others!!!!!! Jeg og Kine Jeanette såpet inn biler og værandre i fjor og plutseli kom det masse folk for og se på. Vi spiller ikke på sex for vi beholder trusa på!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Nå kan jeg ikke blogge mere idag, får jeg skal avgårde å bleke håret, tennene å rompa mi!!!!

Lurer du på noe???? Send inn spørsmål!!!! Jeg svarer på allt!!!!!! Legg igjen kommentar!!!!! PLiiiiiiis!!!!!!

Tre i Rondane - ved en av dem

2010-04-06T00:23:00.005+02:00

Ei uke i klassisk stil gjennom verdens fineste campingplass.

Enkelte mente vi hadde sett for mye av Lars Monsens tv-serier, eller lest bøkene til Helge Ingstad en gang for mye. Vi tok ordene til forbildene våre på alvor. Det nye året 2009 var ikke mer enn et par dager gammelt da Håkon Johan Brandvold, Martin Madshus Sandbakken og jeg dro med oss hver vår pulk fra Høvringen og inn i mot Rondane. I løpet av jula hadde vi fått det vi trengte av mat og drikke – nå ville vi klatre oppover behovspyramiden. Siden vi ikke var riktig voksne, var det en spenning i å prøve ut turutstyret vi hadde fått i julegave.

Den første strekningen gikk seigt. Proviant, telt og drivstoff for sju dager gjorde pulkene tunge. Ingen av oss hadde brukt jula til å dra etter oss bildekk, slik Lørdagsrevyen alltid presenterte polfarernes forberedelser. Den første natta i teltet hengte vi opp de hjemmelagde lefsene og sokkene i teltet. Kontrasten mellom de stivfrosne lefsene og de dampende, svette ullsokkene var grotesk, men man kan ikke være jålete når man er på tur.

Den kvelden krøp vi i posene og forsøkte å brette ut kartet over Rondane. Håkon foreleste og hadde bytta ut pekestokken med en kniv. Han pekte på hvor vi befant oss og repeterte høydekurver og kompasskurs. Han hadde en behagelig måte å lære fra seg på, og han klarte å fange vår oppmerksomhet på en mer effektiv måte enn mange med langt flere studiepoeng i pedagogikk. Håkon gjorde skikkelig, helt fra han lærte meg å stappe soveposen i trekket, fra de første spede turene våre, tjue minutter unna hytta. Han var typen som aldri fargela utenfor strekene på barneskolen, og som den dag i dag står på eksamen på første forsøk. Martin og jeg takket for forelesningen med å lære han to nye kortspill – nå kunne han i alt tre.

Det nærmeste vi kom et dramatisk høydepunkt var da draget til Martins pulk røk. Før Martin rakk å reagere skjøt pulken fart den bakken vi nettopp hadde slitt oss opp. I bunnen av dalen gjorde den et hopp, før den landa mykt i snøen. Martin viste oss et stort repertoar av banneord, og Håkon og jeg vurderte å sende med brev hjem til de foresatte.

De to pulkene til Håkon og meg var av nyere modeller. I enden av skroget sto nettadressa til produsenten. Martin gikk bakerst og så på denne reklamen i timevis, og vi hadde vansker med å se for oss en mer vellykka plassering av reklame.

Noen glipptak senere kom vi fram til Dørålvatnet, hvor det stod et punkt på kartet. Vi fant en spade festa til pipa, og gravde oss ned til døra. Steinhytta hadde det aller nødvendigste. Tre køyer, to kokeplater, en ovn og ei hyttebok. Hytta lå nær vatnet. Behagelig, med tanke på at isfiske kunne være bitende i januar.

En av dagene i romjula hadde vi handla inn pilkeutstyr. Kjell på G-Sport lovte oss at ”denna e verdens best” og overbeviste oss om at ”denna må e snart bestille mer tå”, mens han proppa oss med tips. Han holdt ord! Vi dro opp fisk like lett som om det skulle vært fra frysedisken på Rema 1000. Men ikke i samme dimensjon, naturligvis… Da vi kom innomhus igjen, skar Håkon store terninger av margarin som freste i panna – og forsvarte den drøye smørkladdene med at vi trengte fett for å holde ut skiturene. Aurene krummet seg etter hvert i panna, og vi kunne strekke oss så lange vi var i køyene.

Dagen etter trakk vi ut antenna til lommeradioen og surra den inn med ståltråd og fikk inn resten av verden. Vi gjorde som gamle folk, hysja på hverandre under værmeldingene og spissa ører. Vi lot det gå konkurranse i å gjette riktig artist til musikken som spiltes, og det ble en høytidelig konkurranse. Da Roy Orbison sang en låt for de ensomme, røpet Martin at han hadde vært på en konsert med han. Håkon så på meg med store øyne. Begge vi andre visste at Orbison tok av seg solbrillene for siste gang i 1988, mens Martin er født i 1985. Vi lot han holde på en stund, intervjuet ham om konserten, men da han til slutt konkluderte med at det var en kjedelig konsert, måtte vi bryte ut i latter. Etter den fadesen har Martin aldri blanda Bob Dylan med Roy Orbison igjen.

Det beste med å dra på tur i januar er at man får ha nasjonalparken for seg selv. Det eneste vi så av liv var en røyskatt, og trondheimsflyet som forsvant sakte over hodene våre. Ulempen er selvfølgelig kulden. De kaldeste nettene legger det seg rim utenpå soveposene og jakkene blir som rustninger. Men vi var der frivillig og priset oss lykkelig over at vi ikke hadde med noen befal over oss. Vi hadde alle kompiser som aldri hadde overnatta i telt etter endt tjeneste. Med oss tre var det annerledes – uten fyringsvakter, vaktposter og en del uforståelige plikter føltes det som rene utetimen i kroppsøving.

På et høydedrag like ved Rondvassbu vibrerte det fra mobilen i brystlomma mi. Kuldegradene gjorde at bokstavene beveget seg sakte i displayet. Tekstmeldinga fortalte meg at Harald Madshus var død. I teltet samme kveld foreslo jeg en skål til minne om den gamle kjøgemesteren. I mitt stille sinn spolte jeg tilbake og så han for meg i en hvit shorts fra Adidas, av den typen som ville blitt klassifisert i størrelse small i dag. Jeg ser han for meg på tur fra Kåjavegen til fotballbana og hvite tresko med beisflekker, bar overkropp, og en frisyre som fra en mafiafilm. Vi smårollingene som drev med fotballsparking i Kåja rokerte rundt i samme takt som han flytta vannsprederne på nordre bane. Martin og Håkon hadde nok sine minner. Vi klirra de små flaskene våre sammen, og slo i oss det brune som varma helt ut i fingrene og tilbake til knollen.

Etter ei uke i klassisk stil med innslag av fiskebein i motene, nærmet turen seg slutt. Siste natta slo vi opp teltet på isen på Ranglartjønn, så vi bare kunne skli i mål ved Rondablikk siste dagen. Vi borra pilkehull i ytterteltet, så vi kunne ligge i soveposene og fiske. Fangsten uteble, og vi konkluderte med at tjønna var tom for fisk, eller så måtte man slite mer for føden på vinterstid.

På tur mot Rondablikk gikk vi i hvert vårt oppkjørte skispor, og sa minst mulig – vi visste det ble ett år til neste gang. Først i bilen på tur tilbake forstod vi hvor heldige vi var som hadde vokst opp med Rondane i vår egen bakgård.

Vorspiel - vinter - 2010

2010-03-11T02:12:00.009+01:00

Jag hade städat och gjort fint och bjöd på te och tände ljus

Jeg nyter den første slurken. Ølboksen som ble kjøpt ti minutter før folkene med grønne uniformer dekket til pallene med seil. Boksen har ikke fått mer enn en time i kjøleskapet. Jeg klarer ikke helt å sette ord på den gode fredagsfølelsen. Både sjokomelk og brus overgår øl rent smaksmessig. Likevel blir det ikke samme stemninga med Pepsi max og Litago. Øl smaker av helg og den søte rusen bringer fram gode minner. Som ringeklokka siste timen fredag, helgeperm i militæret, campingstoler i sirkel på Roskildefestival. Vi har lettere for å finne de rette ordene, vi får et større ordforråd, og vi prater om helt andre ting enn vi ville gjort om vi var sobre.

Jeg roper til henne fra kjøkkenet og hun svarer ja til et vinglass. Jeg tar ned et fra øverste hylle, men må legge de tre første til side for omvask. Det fjerde ser noenlunde rent ut og får duge. Etter litt strev skyter hun korken fra champagneflaska forbi meg og i veggen. Det bruser over og væsken skyter fart over bordet i retning fanget mitt. Leiligheten vår er skeiv - så skeiv at samtlige besøkende sier: "Er det bare meg, eller er gulvet ...?" Etter litt kaos og tørking må jeg, selvsentrert som få, fortelle om da jeg jekka ei ølflaske og fikk korka i øyet, slik at kontaktlinsa flerra av. Det var vel omtrent det største som hadde hendt meg. Den historia satt liksom ikke helt, men vi finner allikevel tonen. Hun forteller fra jobben sin, om vestkantfruer som er pratsomme og vennlige, men samtidig antyder hun at hun avskyr den beskytta tilværelsen og den vridde virkelighetsoppfatninga deres. Jeg forteller fra jobben min - om et av bibliotekene til Deichman, der de ansatte bruker sparkesykkel for å finne bøker fra hyllene. Jeg forteller om de hjelpeløse seksåringene som har glemt igjen lånekortene sine, og som ikke husker fødselsdatoen sin, men mener å huske at de er født på sommeren en gang. Vi finner til slutt ut av det, og de heter som regel Thea, Emilie, Eskil eller Mathis, kombinert med et annet fornavn, og med begge foreldres etternavn. De små vesenene får låne en tusjpenn for å skrive navnet sitt på sine nye lånekort. De strever og bruker all sin kraft for å få av hetta fra tusjen og mister nesten balansen idet de lykkes. Med full konsentrasjon, og tunga pekende ut fra den ene munnviken skriver de navnet sitt på den smale, hvite stripa på plastkortet. De starter med en stor bokstav, akkurat som de har lært på skolen. En riktig stor bokstav - og jeg ser det de ikke har oppdaget ennå, at de ikke har sjans til å få plass til hele navnet sitt. De siste bokstavene blir enten smale, eller helt borte - og idet de gir meg tusjen tilbake, ser de på meg med et unnskyldende blikk og forklarer seg. Jeg smelter hver gang og forvisser de om at det går helt fint, og ber de ta godt vare på kortene sine.

Noen skåler senere, og etter at Jonathan fra Spotify har avbrutt oss for n'te gang
spør jeg om jeg kan legge i en musikk-dvd. Noen er festrøykere, mens andre må ha seg ei snusklype når de drikker. Jeg må gjennom noen faste musikkinnslag.

Først ser vi Axl Rose som slentrer mot scenekanten i sykkelshorts og lærstøvler. Han vræler, bråvender og løper en 60-meter godt under ti blank. Slash tryller fram en solo fra den skjønne musikkhjernen sin, og holder konserten i gang. Fire linjer med kokain senere er Axl Rose tilbake etter en tur på bakrommet. Nå har han skiftet til lilla blazer og stabber rundt med et sigarettstykke i ene hånda og en mikrofon i den andre. Jeg tar ut skiva og legger den i feil cover. Jeg legger ei ny ei i skuffen og spilleren sluker den i seg. Elektronikken gir fra seg en serie ulyder, før det stilner brått og displayet gir meg beskjeden "No disc". Jeg trykker "Open" tett etterfulgt av "Close" to-tre ganger før laserleseren ser ut til å samarbeide.

Johnny Cash stråler fra skjermen. Vi pleier å se det samme klippet på hvert bidige vorspiel, men er samtidig redde for å bruke det opp. Cash spiller i et talkshow fra 80-tallet - han har et belte rundt midjen som minner om de beltene man får når man er verdensmester i tungvektsboksing. Han har med seg hele arbeidslaget sitt, og på den ene flanken står en bamse som synger strofen "Daddy sang bass" i samme toneleie som hornet fra danskebåten. Han blir avløst av en flis på den andre fløyen som synger "Mama sang tenor", så hele bandet, og vi i sofaen må smile, spillegleden smitter ut i stua så vi glemmer å drikke.

Dvd-en løses ut og erstattes med et konsertopptak fra Norwegian Wood. Saint Thomas står med gitaren sin og prater til publikum mellom hver låt, slik jeg liker det. Han er usedvanlig sjarmerende, forteller han er 1,78 høy, og at det ikke er noen fotomodellstørrelse. Påstår han må sitte når han skal spille barregrep, og at han bare kan tolv grep på gitaren. Han er så åpen og ærlig, og ikke til å kjenne igjen fra det vi har lest om en manisk einstøing. Han er så positiv og hjertelig i forhold til den Saint Thomas vi har hørt om, som ba bandmedlemmene i baksetet sende han tekstmeldinger om de ville si han noe. Vi ler litt av den selvironiske stilen hans, men samtidig synes jeg det er trist og sårt. Han gjør seg selv så sårbar gjennom alt han deler. Jeg tenker det er trist at det ikke var plass til han i verden, og at han ikke fant sin rolle i livet. Jeg drikker bort de tunge tankene og setter på noe livlig musikk. Vi ser Petter Pogos intro, og må spole tilbake for tre repetisjoner:

- Vi ska ta å...eh...vi ska ta å ro..eh...ro'an litt ned nu. Vi ska ta ei ballade...Det e ei...ballade.
Den ler vi godt av en stund.

Jeg henger på meg gitaren min. Inntar samme fotstillinga som Slash. Slår de tolv grepene til Saint Thomas, men det låter ikke i nærheten av noe av det vi har hørt tidligere på kvelden. Det låter surt, og like forbaska tynt hver gang. Jeg nærmer meg å være like full som fansen til Jokke, og går heller og legger meg.
Første dagen etter legger jeg rett skive i rett cover. Slik ser jeg hvordan vi gikk fra Guns 'n' Roses til Cash, Pearl Jam, Lars Winnerbäck, Roy Orbison, Saint Thomas og til Valentourettes.

Jag försöker inbilda mig själv att är det ordning i skivsamlingen så är
det ordning i själen.

Får jeg låne blyantkvessern din?

2009-11-22T03:28:00.007+01:00

Jeg kvesser en velbrukt blyant. Jeg ser den ende opp i tynne blader i den lille beholderen sammen med restene av gamle innlegg og novelleanalyser. Jeg gjør grafitten passe tynn, men ikke så mye at den svikter om jeg blir ivrig og skriver fort eller presser blyanten for hardt mot papiret.

Det er så lenge siden jeg har skrevet at det kjennes en anelse høytidlig.

Jeg skriver fordi jeg savner den kriblende følelsen av å vente på å få igjen en skolestil man selv var fornøyd med. Jeg skriver for ikke å glemme de små detaljene. Jeg skriver fordi jeg er en nostalgisk figur. Jeg skriver for ikke å glemme, for å få fram igjen de fine øyeblikkene.

I en svart boks på rommet mitt står ferdskriveren min. Utenpå står det kladdebokforhenrik.blogspot.com med min krokete håndskrift. Halvfull med papirer fylt med tankekart, betrakninger og turreferat. De vil trolig finne veien til denne sida, med ujevne mellomrom, til glede for de som er så elskverdige å legge surferunden innom hos meg - og som jeg har måtte skuffe så mange ganger.

Fotballdraktene fra Klubbhuset i Sandakerveien er bretta sammen, idrettseffektene er tatt ned. Joakim har tømt sin siste Litago-kartong med meg som samboer. Jeg ser han for meg stresse fram og tilbake i gangen før han tar farvel med ordene: "Må stikke jeg da, sku' vært på Bjerke for sju minutt sia!"
Klubbhuset er historie, men det var et fint kapittel.

Nå om dagen står det nye navn på postkassa der jeg bor. Jeg førsøkte å ta med meg gjestfriheten som fantes i Klubbhuset - og ofte tar jeg meg selv i å glede meg over ukjente sko i gangen, eller en ekstra tannbørste i glasset på badet.

Om jeg glemte noe? Et sted på veien møtte jeg Silje. Hun er nydelig. Vakker. Inni og utenpå. Hun er vanskelig å beskrive rettferdig om man vil holde seg innenfor de rammene som et blogginnlegg gir. Hun er gløgg, omgjengelig, omtenksom, morsom, provoserende, og i tillegg lukter hun godt og alt det der. Hun er en typisk innekatt. Hun har postnummer som starter på 26 (akkurat som jeg har ønsket), en ryddig e-postadresse, og hun setter apostrof på rett sted, som når hun linker til Mads' blogg. En av de første kveldene, da jeg slapp keepern og angrep med begge henda var jeg overbevisst om at vi to var de lykkeligste i hele Oslo. Det var en ubeskrivelig følelse, ikke helt ulik ungdomstid og juleball, og lukten av jenteparfyme og... Hun klemte forsiktig tilbake da jeg tok sjansen på å holde henne i hånda. Hun kan finne på å sette hofta hardt i låret mitt og vipper meg unna så jeg unngår å tråkke på et kumlokk - etterpå smiler hun, så jeg glemmer helt at hun nettopp ga meg ei lårhøne.

Jeg er blitt mer voksen siden sist jeg sjekka. Jeg synes Dagsrevyen er interessant. Jeg bruker mye tid på tekst-tv. Jeg drikker kaffe - og jeg drikker det ikke lenger for å forsøke å passere som voksen, men fordi jeg synes det er godt. Jeg synes boka er bedre enn filmen, og det virker som en evighet siden jeg tråla rundt på Roskildefestival.

Lars Winnerbäck og Pearl Jam har begge gitt ut album, og det låter bedre for hver gang selv om det ikke treffer meg på samme måte som Vatten under broarna og Ten. I det hele tatt er jeg litt redd et album eller en film ikke gir meg det jeg håper. Man kan ikke se A Clockwork Orange eller American Beauty hver gang man er på kino. Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å sette pris på filmene i midtsjiktet. Samtidig er det fint å kunne søke etter nye klassikere som vil overleve. Kanskje er jeg utålmodig, alltid med en hånd i lomma, med fingern på skip-knappen, alltid på jakt etter noe som er litt bedre.
De egenskapene jeg misunner mest hos to av mine (tur)kamerater, Knut Einar og Håkon, er tålmodighet. Jeg har vanskelig for å se for meg at de gjør som meg: leser ei avis, samtidig som jeg har et øye på TVn, hører på radio, spiller noen akkorder på gitaren før jeg veksler mellom MSN og Facebook med Windows-tasten og tabulator.

Jeg tror det gjør de litt mer harmoniske enn meg. Tålmodigheten.

Jeg lurer på om det er betegnende ved å snart bli voksen og stadig ønske å forbedre seg. Jeg skulle ønske jeg slukte bøker i samme tempo som damene på Deichman, trente like jevnlig som Roy Magne, gjorde som Knut Einar og Håkon og tok Lars Monsen på ordet ved å dra ut i villmarka så fort sjansen bød seg.

I stedet blir det at jeg leser ei bok av og til, slenger meg med på en spinningtime en gang i måneden, og drar altfor sjelden på meg fjellstøvlene.

Kanskje er det slik det er å være 25 - jeg har ikke prøvd tidligere.

Mariboes gate 9

2009-09-11T23:21:00.021+02:00

I take pride in the things I own.

The books in my shelf, and

the records piled up against the wall.

They're my own.

I know each and every one.

(Candy store, Minor Majority)

Fått smaken på gule krokodiller, også

2009-09-11T13:35:00.003+02:00

Jeg så Øystein stå på scena i den andre enden av gymsalen. Mellom oss var det tusen skinnjakker. Øl, svette og parfyme i en herlig harmoni.

Du var akkurat stor nok til å se over miksebordet, og akkurat lita nok til å passe inn i armene mine. Jeg drakk noe raskere enn deg, men jeg er fortsatt usikker på hvem som var mest spent før møtet mellom oss. Det var så godt å se at du hadde vært på konsert før, og at ditt halvfulle plastkrus gled rett ned i mitt tomme. Jeg kom borti hånda di, med vilje, og etterhvert fant vi hverandres håndflater. Først litt nølende og diskret, slik at ingen av vennene våre skulle få noen mistanker. Noen låter senere ga vi blaffen i å være særlig hensynsfulle. Du passet så fint inn i armene mine, og jeg snuste i håret ditt, slik man gjerne gjør når man er mer enn bare venner. Jeg ville ikke bytta deg ut med noe som helst, selv ikke Lisa Ekdahl i rød sommerkjole kunne erstatta deg. Du luktet av helg. Av vår, som de første fine dagene i mai.

Jeg turte å se deg i øynene. Slik som mennesker har funnet det fascinerende å stirre inn i bålflammer, eller i vannet som stuper seg nedover elvestryk, slik følte jeg det når jeg så inn i de vakre øynene dine - jeg vet jeg aldri vil gå lei.

Torsdag | förhoppningar om stearinljus och varm choklad

2009-09-11T13:33:00.001+02:00

På sokkene mine står det MONDAY og SATURDAY, men det er hverken mandag eller lørdag. Jeg lengter ikke lenger til fredag, men til torsdag. Jeg tar ned Bigbang-billetten min, kjenner på den mellom fingertuppene, forsikrer meg om at det ikke er et synsbedrag.

Jeg jogger opp langs Akerselva, løper slalom mellom mødre med solbriller store som stekepanner, og barnevogner i begge filer. Isen på Maridalsvannet trekker seg lengre og lengre fra land, og jeg liker det jeg ser. Det lukter av vår. Jeg har masse drømmer og turplaner som vokser fram. Får jeg realisert halvparten blir 2009 et år som må skrives med fete typer i boka om mitt gode liv.

Jeg varmer opp en kaffekopp i mikroen, og sikringen går i Sandakerveien. Det durer i mobilen som ligger på bordet, og jeg har ikke syntes det har vært så moro med sms siden jeg hadde min første Nokia 688.

Jeg retter fortsatt skrivefeil hos folk, og gjør meg upopulær. Til mitt forsvar skal det nevnes at jeg bare kommenterer de aller drøyeste tilfellene.

Jeg henger mye sammen med venner, men tilbringer aller mest tid sammen med gutta i Radioresepsjonen, takket være min iPod.

Jeg trives godt på jentevorspiel, men er fortsatt en katastrofe på byen. Jeg har til og med mista draget på de mørke jentene på Karl Johan som virka så interesserte i fjor.

Oslo slutter aldri å overraske meg. Byen der uteliggere må ta en pause fra tigginga fordi mobilen ringer. Byen der folk forbinder rasfare med isklumper som faller ned fra tak i bygårder. Jeg går i en bue for å unngå gateselgere, Klubbhuset trenger ikke noen sikkerhetsalarm, og jeg trenger ikke et dyrere mobilabonnement. Jeg sier takk, og tar i mot Aftenposten, siden de lokker med den framfor ansiktet mitt, men jeg kommer aldri til å legge igjen en krone på gate- og telefonsalg.

Jeg observerer at andre gjør som meg, tar etter det Dagbladet som står litt bak i bunken i avisstativet - det gir meg en god fellesskapsfølelse.

Jeg tør ikke anna enn å se meg om til begge sider av veien, selv om jeg innerst inne vet at gata er enveiskjørt.

Jeg har tenkt ut hvilke låter jeg vil ha i min begravelse. (American Beauty soundtrack, A feast of friends, Jim Morrison, Long time ago, Al DeLoner, Into the forest, Saint Thomas). Jeg vil ha null jesusprat, og en seremoni på Rudi gard, i mangel av et bedre alternativ for humanetikere. Det er
kanskje bare visse typer som tenker på sin begravelse i en alder av 25? (Eg ber om å bli godt parfymert, eg skal lukte godt når eg først skal gå ner). Jeg er ikke trøtt av livet, eller er av den bekymrede typen, jeg har tenkte å bli 100 år først. Ett hundre år og få gratulasjonsbrev av kongen, eller rettere sagt Ingrid Alexandra, som trolig regjerer. Jeg skal fortelle oldebarn at jeg var på OL i Lillehammer, og at de første årene jeg levde hadde vi hverken mobil eller internett.

Jeg skal få en sønn som heter Lars. En liten pjokk som er oppkalla etter farens favoritt-forfatter/musiker/fotballekspert/eventyrer/lege. Han vil bli valgt først når det velges lag i fotball. Ha sin mors vakre trekk og bli gjev blant jentene under konfirmantundervisningen, men samtidig være ydmyk og moden så han behandler de pent. Han skal tvinges til å ta gitartimer. Han skal være med i biblioteket fra han kan gå, lære seg å finne fram til de gode opplevelsene mellom permene til klassikere fra litteraturen. (I hope my first child would be a masculine child.)

Jeg vil bli gammel sammen med denne guttens mor. Drømmer om å kunne bli slik som eldre par som jeg av og til ser. Som fortsatt holder hverandre i hånden, selv om de ikke er like glatte og vakre som den dagen de gifta seg. Jeg håper å bli en gammel, klok mann som fortsatt har noe å gi sin kone. Utfordre hverandre med gode samtaler, og nye vitser. Gå på turer hånd i hånd, men være bevisste nok til ikke å kjøpe samme type allværsjakker. Nesten som i en låt av Odd Børretzen.

Går det ikke nøyaktig slik, så improviserer vi.

Jeg tør å håpe.

Jeg graver fortsatt etter de svarte krokodillene i smågodtdisken

2009-09-07T23:12:00.095+02:00

Jeg graver fortsatt etter de svarte krokodillene i smågodtdisken. Jeg spiller fremdeles urene barregrep, men jeg liker godt den skarpe lyden fra strengene når jeg skifter mellom båndene. Jeg synes det er fengslende å se på fingrene til Lars Winnerbäck når han skifter grep. Han treffer strengene så rent og bestemt. Å se han gå fra F#m til D-dur er som å se Zinedine Zidane slå en innesidepasning.

Jeg merker selv hvor ofte jeg nevner Lars Winnerbäck i det jeg skriver. Jeg tror det har noe med at han har skrevet om det meste. Jeg husker at Thea og jeg gikk hjem fra sentrum av Trondheim. Jeg førsøkte å fortelle henne om at han hadde skrevet om alt. Hun ville teste det ut. Hun pekte på alt hun så rundt seg:

Vi holdt på hele veien hjem, og hun klarte aldri å sette meg fast.

Jeg synes det er underlig hva man husker. Kanskje er det en grunn til at man husker enkelte detaljer. Jeg husker nummeret på min AG-3 var 105736, og jeg kan fortsatt huske lukten av skokrem og våt jord fra skapet mitt på rom 108. Jeg husker godt 12-årsdagen til Ole Johan. 1996 og cd-singlenes storhetstid. Jeg husker Spaceman med Babylon Zoo. Jeg husker Cathrine kyssa meg (eller var det jeg som kyssa henne?) – og jeg vet ikke riktig hva jeg følte. Jeg visste bare at det føltes annerledes enn mammas nattakyss. Noen år senere klarte Lars Winnerbäck å sette ord på det:

Som tonårsbarn på hemväg

efter gårdagens debut

nu skulle inget bli som förr

vi var i en annan division

Jeg husker hele a-laget til Vestsida FK jobbet på Gausdal land. Jeg husker at hele juniorlaget til Vestsida FK så ut som indianere på håret. Noen år før de ble juniorer kan jeg huske at noen av de sa seg villig til å bruke alle pengene de hadde i Postens gullbok til å skaffe seg det det store 9.klassebildet av Anette Brubak. Jeg husker diskusjonene om det var hun eller Laura Palmer som var den vakreste jenta.

Jeg husker Thomas Stø blåse opp en plastpose og smelle den av fem centimeter fra hodet til Bodil Steinsund i en Heimkunnskapstime.

Jeg husker Yngve Rønning kline en volleyball på hel volley i retning av Harald Rudi. Yngve hadde et ganske bra tilslag. Jeg og Yngve hadde trent siden barnehagen. Vi pleide å stå på hver vår side av barnehagen og sparke ballen over taket. Fikk vi ordentlig godt treff, klarte vi såvidt å få den over til hverandre. Kanskje på ett av fem forsøk.

Jeg husker Harald tok tak i øret hans og løfta han opp fra gulvet.

Jeg kan huske jeg gikk i fjerde, og at jeg pleide å sitte på skinnsekken min ved hovedinngangen på Sødorp skole og vente på at det ringte inn til første time. Jeg fikk henge sammen med de store gutta i sjette. Erik, Sondre, Andreas og Espen. Espen som alle jentene i klassa mi var forelska i. Espen som hadde gitt helt faen hva foreldrene hans sa, og skrevet ”BIG RON” og "Aston Villa" på sekken sin. På den ene lomma på olabuksa hans stod det en hvit lapp på skrå, en merkelapp som det stod ”Diesel” på. Jeg synes fortsatt at de gamle Diesel-buksene er tøffe.

Jeg lurer på hvorfor jeg husker akkurat dette? Noen ganger reiser jeg meg fra sofaen, og fem sekunder senere har jeg glemt hva jeg skulle.

Jeg husker Anita og jeg snek oss vekk fra et kostymeball i niende. Lurte oss inn i badstua hvor vi kunne få være alene. Jeg husker de lange beina, de som gikk hele veien opp. Jeg husker rektor Geir Bjørkavaag svinger opp døra og sier ”No må dokke ut”.

Jeg husker jeg spilte Tom McRae på discman mens jeg var i Bardufoss. Gikk bortover General Fleichers vei:
Tell all my friends I have went to the moon. Tell all my friends that I will write them soon.
Det føltes sånn, selv om det bare var Troms, ikke månen.

Jeg husker at jeg og Menig Pedersen så Prozak Nation på kino og at den gjorde enormt inntrykk. Jeg husker Pedersen siterte noe fra filmen senere:
Gradvis, så plutselig, og Pedersen viste seg å være en myk mann.

Jeg husker nickene _s0mething, ___lunaaa og PollyPussypants fra mIRC, Dalnet, #Døladittland.

Om jeg er en iPod så er hjernen min på random i kveld, og jeg skipper før lyset i vinduet rekker å slukke.

Jeg husker jeg fikk kjøpt et par røde Diadora-sko av Gert-Are – og at jeg ikke fikk noen spesielt gunstig pris. Det gjorde ikke så mye siden han hadde arvet de av Leif Hagen – det var litt stas å forsøke å fylle skoene hans, bokstavlig talt.

Jeg husker kveldsbading med Golan. Vanndråper som drypte ned på kroppen min. 14 og ferdig utblomstra. Det vakreste og mest smakfulle som har kommet fra Asia siden appelsinen. Jeg husker vi dro hjem til meg, låste døra, slukket lyset, og satte BloodSugarSexMagic i spillern.

Jeg husker alt oppstyret på barneskolen. Om man skulle på busstur gjaldt det på liv og død å sitte ved siden av kompisene sine. Sikre seg den beste plassen.
Helst bakerst. Og det var en jævla nedtur om skolen hadde leid en buss uten at den hadde en femseter bakerst. Nå blir jeg flau når voksne folk kliner seg inntil bagasjebåndet for å få bagasjen sin. Jeg liker liksom å heve meg over de, og tenke at slik var jeg når jeg gikk i sjetteklasse.

Jeg vet at Solveigs sang er nummer 221 i Mads Bergs songbok, og gir du meg ei blokkfløyte skal jeg spille den så det gir toppkarakter på Norges musikkhøgskole. Jeg skal spille den så Celine Dions innlevelse på My Heart Will Go on vil anses som uttrykksløst.

Jeg husker vi skrev lapper til hverandre i timene. Spente følelser. Jeg lengter etter den følelsen igjen, men noe av det samme får jeg når jeg ser det står: ”1 melding mottatt” på mobilen, eller den røde firkanten markerer en ny notification på facebook.

Jeg husker det siste du sa, at vi skulle ta vare på dinan – og jeg har prøvd å leve etter de ordene siden.

Jeg husker Tor Brøske alltid ga norskstilene mine 4+, men at de ble offer for høytlesing i klassa. I kommentaren påpekte han at det ikke fylte kriteriene for å være et kåseri, og heller ikke ei novelle, når oppgaven tilsa det. Og han lurte på hvorfor jeg slutta midt i en digresjon. Når jeg leser over det nå så skjønner jeg han bedre enn jeg gjorde når jeg var 18.

Jeg husker Mona-Iren som ville sitte på fanget mitt under en klassetur i 8.klasse. Jeg lot meg konke med vilje på én-spretten, og hadde ikke noe i mot å ha henne på fanget.

Jeg minnes at jeg og brodern fikk hvert vårt Use your Illusion-album. Jeg lå på rommet mitt og bladde i det blå tekstheftet. (We learned more from a three-minute record than we ever learned in school) Jeg lå under dyna, la puta i fotenden, og spilte skiva om igjen og om igjen til jeg kunne hvert eneste stønn. Sang med på fjolleengelsk. Lagde sånne vrælelyder som små og store gutter gjør når du skal herme etter instrumenter, gjerne alle instrumentene på samme tid.

Jeg husker Maren. Jeg husker den søte oppstoppernesen. Dire Straits i steroen. Rehbandene som lå til tørk på baderomsflisene etter håndballtrening. Jeg husker vi hadde en god tone og lange telefonsamtaler.

Jeg husker en fest hos Erik Gryttingslien – der det ble skutt med luftgevær i taket på stua, og katta ble forsøkt grilla på mikroen. Nå så jeg at han hadde blitt far...

Jeg husker at Marthe, Silje, Ole Henrik og jeg var på hyttetur på Tyribu. Nå er Marthe blitt mor, og snart skal Ole Henrik bli far. Kanskje det er egoistisk tenkt, men det er lite trolig at den konstellasjonen vil dra på tur igjen, og jeg synes det er litt leit.

Kanskje jeg skulle ønske at tida stod stille. Eller i det minste at den ikke gikk så jævla fort.

Jeg runder av midt i en digresjon, sparer Tor Brøske for retting, og gir dette blogginnlegget 4+

Jag längtar till fredan, precis som du

2009-09-07T00:53:00.009+02:00

Jeg liker å innbille meg at jeg er som deg:

Jeg liker retrojakker fra Hummel og Adidas. Jeg er skeptisk til menn med fargede brilleglass. Jeg er påpasselig med å sjekke "R" og "L" på høretelefonene, ellers låter det rart. Jeg blir flau av fjortiser på trikken som må prate om orgasmer, som må sprette brett med p-piller klokka 12, fordi de har blitt fortalt at de skal tas til faste tidspunkt. Jeg blir flau av fjortiser i alle aldre, jeg er sjeleglad for at jeg ikke kjenner de som må prate så innmari høyt på trikken, så glad for at jeg slipper å forholde meg til de. Jeg synes fortsatt det er uvant å skrive 2009. Jeg har nesten fire og et halvt tusen på BSU-kontoen min(!). Jeg synes det er deilig å snu hodeputa slik at jeg kjenner det kalde trekket mot ansiktet. Jeg havner alltid ved idioter på konserter, idiotkjerringer som skal danse og dulte borti meg selv om det er Minor Majority som står på scena. Jeg bruker aldri den høyre shift-tasten selv om den er tre ganger så stor som den venstre. Noen ganger lager jeg meg dilemma, som at jeg enten må ligge med Sandra Lyng Haugen eller Tone Damlie Aaberge - for å unngå at jorden skal gå under, eller noe. Eller hvis en mann satte en pistol mot tinningen min og tvang meg, da måtte jeg jo tatt en valg, sant? (Har du ikke tenkt noe lignende så tror jeg du ljuger). Bortsett fra disse primale tankene er jeg en real fyr: jeg har ikke samvittighet til å la bagen stå i setet ved siden av meg når jeg merker at det begynner å fylle seg opp på trikken. Jeg tilbyr alltid naboen en tyggis om jeg har, uavhengig om jeg kjenner de fra før. I sportsverdenen tar jeg ofte parti med underdogen, og i bøker og film får jeg sympati med de snublende heltene, som Kim Karlsen og Ask Burlefot.

Men mest av alt:

Jag längtar till fredan, precis som du!

Det hender jeg har vært ute i Oslos gater, utenfor sentrum, på fredag- og lørdagskvelder. Kikket opp på gamle bygårder, mot det vinduet hvor det lyser sterkest og bråker mest. Det må være hundrevis av vorspiel rundt om i byen. Av og til møter jeg noen av disse tusen festdeltakerne, gjerne guttegjenger på tre eller fire. Bærende på tunge plastposer med øl som borer seg inn i hendene og lager hvite merker, toppet av potetgull og kanskje en Grandiosa. Den ene av de prater kanskje i mobilen og spør verten om hva som står på ringeklokka, og om han gidder å skru på ovnen på 225C ("kommer rett fra trening og er jævla sultne...")

Jeg vet ikke riktig hvordan jenter lader opp til fest, men jeg tipper at noen av disse gutta har gjort noe lignende:

Trykka ut ei grønn flaske med brunt innhold fra pappen med seks hull. Tatt den med inn i dusjen, mens man synger på en BigBang-låt. Kommer på at han har glemt å skifte laken på senga. Gjør seg ferdig i dusjen, skifter på senga i boxeren - er det ikke slik som med billettkontroller, at man aldri vet når det skjer, og plutselig er man på et tomannsnachspiel i sin egen leilighet. Tilbake på badet legger man gjerne på litt ekstra hårvoks, og mye ekstra after shave. Åpner en ekstra knapp i skjorta, og bruker sko som er er litt blankere og litt spissere enn de man bruker til daglig. Man tar et siste barskt blikk i speilet, litt skyggeboksing, og man er klar...

Jeg vet som sagt ikke hvordan jenter forbereder seg, men det har hendt jeg har observert de på vorspiel. Tidlig på kvelden holder gjerne guttene og jentene seg på hver sin banehalvdel. I leiren til gutta prates det om det utrolig målet som en eller annen Arsenalneger scorte tidligere på dagen. På andre siden sitter jentene og prater høflig og skryter av hverandres pannelugger, og spør om juggelet som dingler rundt halsen er kjøpt hos H&M eller BikBok. På midtstreken sitter jeg, og har hverken sett dagens mål eller klarer å vise særlig interesse for pannelugger.

Og noen ganger når jeg er på fest/og er den som drikker mest

kan det hende jeg drister meg til å komme i prat med en av spillerne fra det gjestende laget. Kanskje komme i prat om musikk, en artist vi liker. Jeg kan spørre etter favorittalbumet hennes (bare for å få bekreftet at det stemmer overens med mitt). Hun svarer at hun er mest glad i samlealbumet, og jeg gråter inni meg og angrer på at jeg spurte.

I mellomtida blir jeg stille, hører på musikken som spilles av fra et Mikke Mus-anlegg. Låtene som er populære i ei uke av gangen, og som minner meg om spinningsaler, svette og dårlig ventilasjon. Jeg lengter hjem til høytalerne mine som fyller hele rommet med toner som jeg har lasta ned fra himmelen. Stereoen som klarer å fange opp pipinga i neseborene til Odd Børretzen, lyden av notearkene til Pål Angelskår som går i gulvet, og trommene til Moonspell under Opium, som minner om spikerpistoler i flerskuddsmodus.

What you got back home to play your little cookies on? Come with uncle and hear all proper. Hear angel trumpets and devil trombones. You are invited!

Gutta spiser potetgull om kapp. Jentene prater spansk (vet ikke riktig hva de prater om, men det skal være kodet. Mulig de prater om han yoga-læreren som overtalte de til det meste på en språkreise i 2001.) Jeg og kompisene mine prater også ganske bra engelsk, men har ikke noe behov for å briefe med det på fest der alle forstår morsmålet. Jentene blitzer hverandre, med stor trutmunn og tilgjort stil. Gutta observerer og har også fått med seg triksene. De har også smuglest Det Nye og KK. "Blås forsiktig når du tas bilde av og du vil se ut som en ekte pornostjerne". Eller: "Bruk et oversized belte for å skjule din midje". Eller: "Få en mindre rumpe, bruk bukser med store baklommer". Gutta rødmer litt når alt dette ble for påtatt, men det funker.

En boxer fra Björn Borg kommer til syne når en av gutta bøyer seg etter en pils. En tatovering i korsryggen til ei dansende jente vises og alt registereres. Jeg, som sitter på midtstreken kan ikke annet enn å tenke at disse japanske mønstrene, som var in en sommer for fem år siden kanskje ikke er så praktiske når jentene blir gravide noen sesonger senere, og man ikke kan få bedøvelse i forbindelse med fødsel. Ikke er det så unikt heller, når hele vennegjengen har et lignende motiv - men så er kanskje denne bloggeren i ferd med å bli en gammel grinebiter.

Jeg tror gutter og jenter har ulike mål for slike kvelder. Jeg har skjønt det som om gutter er ute etter noe ekstra, noe å fortelle i fotballgarderoba på mandag. Om jenta som la begge føttene på nakken, eller om hun som ble så ivrig at hun rev ned plakatene over senga, eller...hva vet jeg.

Hva jenter er ute etter aner jeg ikke. Men jeg tror de er ute etter å le. Ute etter gutten som får de til å le så de får vondt i magemusklene. Ellers aner jeg et mønster i at gutter over 185cm har draget. Slik at jentene må stå på tå; løfte den ene foten når de skal kysse. Jeg tror de er ute etter kraftige overarmer som ikke gir etter selv om de presser neglene i dem. Jeg tror de skal ha tradisjonelle norske navn, som Espen, Marius, Asbjørn, Petter og Sigurd. Og så mange studiepoeng som mulig innenfor ingeniørfag - såpass har jeg skjønt.

I vorspielets andre omgang kan det komme til nye innslag. Selvsikre jenter, som gjerne er et par år eldre enn sine venninner. Et par år eldre og erfarne nok til å vite at gutta gir faen i pannelugger, hvilke merke som er på handvesker og om skoene matcher tannbørsten. Disse jentene har skjønt at så lenge buksene er trange nok på de strategiske stedene og så lenge utringingen er drøy nok så vil gutta stå i kø om å få spandere den siste drinken klokka 0155.

Noen ganger får jeg nok. Drar hjem til mitt uten å ta farvel til vennene mine. Jeg er usikker på om det utgjør noen forskjell, men uansett: om du skulle være av den bekymrende typen så kan jeg forsikre deg om at jeg er på tur hjem. Gående midt i gata, balanserende på den gule stripa, mens jeg blar gjennom 5427 låter på iPoden min på jakt etter den ene låten som beskriver hva jeg føler.

Den siste trikken er gått. I sentrum er gutta i gang med sin muntlige eksamen i faget om å få med seg ei jente hjem...

Kanskje jeg burde ...

2009-09-07T00:48:00.002+02:00

Jeg ønsker meg en jobb når jeg blir stor - med muligheter for å ta noen avstikkere i villmarka. Jeg er ikke mer ambisiøs enn at jeg drømmer om en leilighet øst for Akerselva, et månedskort på trikken og et huslån som plyndrer meg. Jeg rekker aldri opp hånda og bidrar med noe i de store forelesningssalene. Jeg vil være flink på skolen, men jeg må flire av meg selv når jeg bruker markørtusjen.

Har du et kjøleskap / har du en tv / så har du alt du trenger for å leve

I likhet med J lar jeg meg irritere over folk som alltid skal imponere. Jeg tror Oslo er det mest jappete stedet jeg vet om. Samtidig har jeg har selv tilegna meg noen urbane vaner: Jeg sitter og ser ut vinduet på trikken, og spiller meg inn i en film. Jeg har med meg iPoden hvor enn jeg går, og prater sjelden med noen på bussen. Jeg himler med øynene over folk som dobbeltrykker på knappene på de nye t-banesettene. Jeg sier av og til “marka” (nesten) uten å tenke over hvor blærete det høres ut. MEN: Du kommer aldri til å få se meg sitte ved vinduet på en internettkafë med min bærbare pc - et slik oppmerksomhetsbehov har selv ikke jeg. Du kommer aldri til å se meg gå nedover Grünerløkka med barnevogn og et pappbeger med kaffe.

Kanskje burde jeg sette meg et mål om å lese ei bok i uka, i stedet for å surre på facebook. Jeg burde heller samle opp alle news-feedene mine på en gang, sånn som Endre gjør, så jeg virker litt mer travel.

Kanskje burde jeg bli kjent med folk som bare har vært bekjente, og bli gledelig overrasket?

Kanskje burde jeg fortelle mor og far at jeg er glad i de, og kanskje burde jeg ringe brodern litt oftere. Kanskje skulle jeg bedt bestemor om å fortelle noe fra gamledager, før hun steiker sin siste vaffel.

Fra Springsteen til Winnerbäck:

Jag kanske skulle söka upp kontakter som jag tappat, som jag har varit med förut nånstans -

I want more, I wanna see the others on the big top-five. I want to see Penny and Charlie and Sarah, all of them. You know? Just see 'em and talk to 'em. You know, like a Bruce Springsteen song.

Jeg burde strengt tatt fylt nisteboksen kvelden før jeg går på skolen i stedet for å kjøpe en dårlig baguette til 29,- . Egentlig skulle jeg trent om morgenen før skolen og vært mer som en irriterende Vitae-pro-/Møllers tran-/TineMelk-reklame.

Jaggu! Jeg skal ikke tygge tyggegummi i timene og jeg skal takke pent for maten.

Look at my life, twenty four, and there’s so much more

2009-09-07T00:34:00.003+02:00

Vi skriver fortsatt januar og det må være lov å mimre litt over året som har gått. Jeg gjør meg noen tanker i forbindelse med et nytt år og føler for å oppsummere:

Jeg sitter i Sandakerveien og prøver å drikke kaffe – det minner meg om lukten av mamma om morgenen. Utenfor vinduet kjemper årstidene om å dominere; nå ligner det mest på vinter. Rommet mitt lyses opp av de oransje varsellysene fra en brøytebil. Med fare for å glemme noen fine øyeblikk i året som gikk, prøver jeg likevel å ramse opp noen:

Blodet som pumpet gjennom kroppen min når 2008 bare var fire timer gammelt. Vi skjøt inn det nye året med hagle – slik tradisjonen tilsier.

Den gode følelsen av å få tilbake varmen i beina på tur til Rondvassbu – livet er enkelt. Man kjenner ingen bekymringer i fraværet av smerte.

Knut Einar og jeg rodde Ottsjøen på kryss og tvers på let etter bålved. Sola brant på ryggen gjennom nettingoverdelen fra Forsvaret. Vi dyppet skyggeluene våre jevnlig i vannet for å avkjøle oss. Senere plukket vi opp Monika som ble så full og god av pappvin at hun glemte navnet sitt.

Jeg tok ned ballen, tok en to-fots-dragning slik jeg hadde sett Zinedine gjøre på tv, og Sverre Sørbø Midtun kom ett tidel for seint.

Eirik og jeg hadde smuglet inn noen dåser med øl, og en kartong med 19kroners-vin på den Orange scenen. Jeg er glad jeg fikk oppleve Neil Young mens han ennå turnerer, og det kunne ikke passet bedre enn den ene sommeren da jeg var 24.

Old man, look at my life, twenty four, and there’s so much more

Du fikk ta av meg kontaktlinsene, selv om jeg var fnisete og skeptisk. Jeg tok av dine, og jeg fikk ta av deg litt mer. Per Øyvind sang Slave på lavt volum fra stereoen, jeg så deg svakt fra det levende lyset på nattbordet. Du pustet tungt och dina kinder ändrade snabbt färg.
Du smakte som Cola med isbiter.

Tie them sticks in a bundle....

2009-09-07T00:07:00.003+02:00

I'd give each one of 'em a stick and, one for each one of 'em, then I'd say,
-You break that.

Course they could real easy.

Then I'd say:
-Tie them sticks in a bundle and try to break that.
Course they couldn't. Then I'd say:

-That bundle... that's family.

To gafler, Gater i Oslo. V-stil.

2009-09-06T23:52:00.001+02:00

Det måtte ha vært tidlig vinter. Jeg har lest et sted at eskimoene har et titalls uttrykk for å beskrive snøen. Den natta på Karl Johan var det et sånt mykt snøfall som kiler deg i ansiktet om du kikker mot himmelen, og snøen smelter i samme sekund som det treffer bakken. Du holdt meg så hardt i hånda at man skulle tro det juleball; det fikk meg til å føle meg som jeg spilte i en film, og at du var hun søte jenta i filmen der alt gikk bra til slutt. Vi sjangla rundt på Karl Johan som i en Winnerbäcklåt, kjøpte en kebab på deling, og fikk med to gafler. Jeg trodde det var starten på noe – men det var toppen.

Så gikk det nedover.

I sommer opplevde jeg at det rant saltvann ut av nesa mi uten at jeg rakk å stoppe det. En merkelig følelse etter å ha badet i sjøen. Jeg kom på hva en kompis fortalte meg etter å ha ligget på samme Paradisbukta en hel dag med kjæresten sin. Etter at de hadde solt seg og kikket på hverandre hele dagen og kommet for seg selv igjen i leiligheten gjorde de som kjærester gjør. Jeg så for meg dette paret, begge vakre nok for H&Ms reklameplakater, holde på i fullt alvor, kåte som konfirmanter. Hun i v-stil og han hamrende over henne som et stempel for full maskin – så skjer det komiske: saltvannet renner ut av nesa hans og treffer henne. Jeg regner med det bankende alvoret gled over i latter.

Det er noe av det vakreste, dyriske og mest burleske jeg har blitt fortalt.

Vi klemte hverandre og holdt sammen som i en dårlig high-schoolfilm. En gruppeklem som avsluttet en konsert og en guttetur. Kanskje var det slutten på en resa og början på en ny – kanskje ble det en årlig tradisjon. Jeg holdt godt tak i disse guttene, og selv om jeg ikke hadde kjent de lenge var jeg livredd for å miste de. Vi stod tett sammen, svette og småfulle etter at musikken hadde ebbet ut.

Det luktet litt av han ene som lengtet mest hjem, men der og da forstod jeg godt at jenter fra Oppdal, Ringebu og Kalmar var ivrige.

Etter å ha fått en overdose av friluft tok hun av seg den grønne jakka og la seg utslått på parketten foran vedovnen. Vi luktet begge av bål, subbet rundt i ullsokker og kinnene våre virka oversminka med rødfarge.

Jeg la meg ved siden av henne og vi sovnet som to gamle hunder. Hos henne følte jeg meg trygg som et beskyttet, lite barn.

Jeg har aldri forsøkt å skrive noe om deg. I vår var jeg innom deg på en av dagene dine. Den dagen som står beskrevet i Hvite Niggere på side 66. Jeg var innom deg tidlig om morgenen, før Vinstra hadde våknet skikkelig. En sånn vårmorgen der sola ennå ikke har tørket vekk dugget i graset. Dampen stod fra bakken som den gjør fra kumlokk i filmer fra amerikanske byer. Jeg så på tallene som alltid ville bli stående. 08.08-1983 - 10.05-2003. Noen ganger gråter jeg når jeg ikke helt vet hvorfor, som når det blir lagt på for mange strykere og Bjørn Dæhlie går i mål. Den morgenen følte jeg meg iskald som ikke gråt noe i det hele tatt, og lurte på hva slags kjølig vesen jeg var – så tenkte jeg på hva du hadde kommet til og sagt om vi hadde kunnet pratet sammen den morgenen. De første ordene som slo meg var: ”kå faen gjer du oppe så tidlé?”. Du kunne finne på å si sånn, når vi var alene, og ingen lærere eller foreldre kunne høre deg. Jeg tror kanskje du hadde sagt dette, uten å være anklagende.

Du fikk meg til å strigråte, igjen.

Det er en merkelig følelse å finne igjen tekster som beskriver ens egne følelser. Jeg tror Lars Winnerbäck har et sitat til alle livets situasjoner. Som når to kamerater av meg mistet mødrene sine i fjor høst, og ei gammel klassevenninne mistet ungen sin - Lars var der og tok seg av skrivinga og følelsene.

En elegi för alla sorger den här hösten handla om,

för en mor som sjukna in, och för ett barn som aldrig kom

Det er skremmende hvor mye man kan lete fram i bøker som stemmer overrens med ens eget liv. Mens jeg bodde på Torshov fant jeg ut at Pelle og Proffen også bodde i Bentsebrugata. Andre eller tredje gang jeg leste Beatles fant jeg ut at Kim Karlsen var fra Svoldergate, og det var rent nifst at både Kim Karlsen og hun jenta som starter på M og skriver navnet sitt uten H skulle være naboer.

Slike leseropplevelser får selv en ateist som meg til å så tvil om det er noe mer der ute.

Ei natt i sommer var jeg og du sammen på hytta. Alt stemte, vi lo på de sammen stedene, vi kunne mimre om de samme lærerne og det var yatzy på første kast. Det var nattmat, nattønske, og en spent, høflig stemning som det er i starten av en flørt.

Jeg kjørte deg hjem i andregir, for jeg ønsket at denne natta skulle vare sommeren ut.

I Rondane under en teltduk fra Fjellräven lå jeg og kameraten min i hele uke ti, og ble enda mer kjent med hverandre, og enda mer glad i hverandre. Han spedde i kjøttkaker i lapskausen vår, og det smakte ekstra godt. Jeg fikk meg aldri til å spørre han om det var de siste hjemmelagde kjøttkakene hun etterlot seg, men jeg forestiller meg det…

Jeg går ut fra at hun så på oss fra andre sida og var inderlig stolt over sønnens sjenerøsitet.

En centerhalfs siste angrep

2009-09-06T23:02:00.001+02:00

Siden jeg var liten har jeg alltid vært fascinert av dette bildet. Det er rart hvordan svart/hvitt-bilder gjør fotografiet mer levende. Jeg så de tidsriktige spillertrøyene med knyting i halsen, de kraftige armene som ble holdt i kors, og de hårete brystkassene. Jeg har senere blitt stående og undre over hva slags historie de ulike fjesene hadde å fortelle. Jeg kjente bare til en av dem – bestefar, Olav Nilsen, som står i midten i andre rekke. Vi ble bestevenner, trass i at det var store forskjeller ved å være født i 1918 kontra 1984. Langt opp i barneskolen trodde jeg at bestefar vokste opp uten farger, og at de slo på fargene en gang på 60-tallet - jeg hadde jo bare sett bilder i svart-hvitt fra han var ung, men heldigvis har jeg funnet trøst i at også andre jevnaldringer levde i denne troen.

Bestefar fortalte meg at han spilte centerhalf, og jeg spurte om det var det samme som en midtstopper. Jeg ble aldri riktig klok på forklaringa hans, men det var noe lignende. Jeg følte det alltid som et uendelig gap mellom våre generasjoner, og jeg tviler på om det har vært større ulikheter mellom så nære generasjoner tidligere i historia. Bestefar som opplevde 2. verdenskrig og rasjoneringskort, og jeg som opplevde internetts framvekst, VISA-kort og det bestefar antagelig så på som en eneste lang sommerferie i verdenshistorien. Den gamle sin oppvekst med redsel for tuberkulose og kuleregn fra tyskere, og den unge sin trygge oppvekst med såpe med ph-verdi på 5,5 og trygt beskyttet av NATO(en organisasjon den gamle sosialisten var sterk motstander av) i en krok på kloden. Jeg forstod aldri helt at Leif Juster var så hysterisk morsom, men bestefar slo seg på lårene og gapskrattet når NRK sendte repriser. Bestefar ble bare provosert over Harald Eia, som slo an hos meg. Bestefar fortalte ofte om den gangen de fikk et eple, mens det var krig i Norge, og han var godt fornøyd om det var flatbrød og mjølk til middag. Jeg prøvde å få han til å åpne øynene for taco, og hjalp han med å fylle et skjell på riktig måte, men de grove fingrene hans knakk skjellet, og han syntes det var et eneste stort søl.

Men med litt velvilje forstod vi

hverandre likevel:

- Centerhalf?

- Du mener midtstopper?

- Trekke lodd?

- Du mener sesjon til militærtjeneste?

Vi hadde mye å lære hverandre.Min kunnskap om lafteteknikk var tilsvarende hans om Windows XP. Jeg prøvde å forklare at internett var litt som teksttv, men med enda flere muligheter. Senior hadde bygget hus, hytte,båt, pulk og alt som en kunne lage med hendene - og hadde derfor mye å lære meg. Jeg begynner å lure om flere generasjoners videreføring av kunnskap stoppet opp når den nådde meg. De grove nevene hans som vitnet om et langt og hardt liv med forming av trevarer, stod i djup kontrast til mine hender som fikk blemmer om jeg prøvde meg på noe grovere verktøy enn en blyant.

Jeg lånte med meg ”Sangen om den røde rubin” fra boksamlinga til besteforeldrene mine, og leste om Ask Burlefots erobringer, beverpelsen og de vakreste, mest svulstige skildringene jeg hadde lest. Bestefar fortalte meg om at den i enkelte kretser var regnet som pornografi da den kom ut, og jeg forstod ikke helt hvorfor. Er en født i 1984, blir en overøst med sex i TV, ukeblader, radio og internett, om en vil det eller ei – en får millioner av treff i løpet av tideler på internett. Jeg skjønte ikke kontrastene mellom vår måte å oppfatte verden på før flere år senere.

Bestefar brukte begreper som kortbølge og langbølge om radio. Å skru på et stort hjul på en Radionette, til det grønne katteøyet klistrer seg igjen og en finner signaler – og jeg som bruker en DAB-radio med rullende tekst fra et behagelig blått lys over displayet med informasjon om hvilken låt som spilles for øyeblikket.

Bestefar fikk alltid fisk. Sjøl når jeg hadde ny stang med haspelsnelle og blanke Sølvkrokensluker, slo han meg. Med en gammel fiskeboks, som han hadde surret sene rundt, og hengt på en rusten sluk som han hadde kjøpt av Bjørn Madshus for mange år siden. Jeg fattet ikke hvordan det var mulig.

Noen ganger i livet skulle en ønske en kunne bruke en spoleknapp og gjøre om igjen enkelte ting. Den siste sommeren han levde ga han meg 100 kroner(forøvrig den eneste gangen jeg fikk se lommeboka hans), som jeg skulle bruke til å kjøpe meg fiskekort, så vi kunne dra og fiske sammen. I ettertid har det gitt meg en gnagende samvittighet, for jeg kan ikke si med 100 prosent sikkerhet at jeg brukte disse øremerkete kronene på riktig måte. Den sommeren fristet det mer å dra på kveldsbading med jentevenner i Kveinnhøl’n og på Dalstjønna enn å bruke tid sammen med den gamlingen. Under en juleperm fra militæret feiret jeg jul sammen med han, og familien fikk støttet han i en stol for å innfri hans siste ønske – å se Sølvguttene synge ”Deilig er jorden” for siste gang. Der og da skjønte jeg at den gamle centerhalfen hadde vært med opp i et siste angrep, og jeg spurte han rett ut om han var redd for hva som ventet han. Bestefar fortalte meg sindig at han ikke var redd, for dette hadde alle kameratene hans hadde vært igjennom, så dette kunne han greie fint også. Jeg tenkte på lagkameratene hans på svart/hvittbildet, og tok med meg disse ordene og spilte dem av i hodet mitt når jeg syntes synd på meg selv under førstegangstjenesten.

Sånn som ho der jenta på Briskeby

2009-09-06T22:32:00.001+02:00

Du kom tre minutter før kampen

samtidig med fanfaren og inntoget til spillerne

Du smøg deg mot midten på rad tre
du hadde en hvitstrikket lue og hvite fingerhansker
og sammensetningen var neppe tilfeldig

Du hadde en frisk allværsjakke til 4895,- som du forsøkte å gjemme ansiktet ditt i når du frøs
Det så ikke ut til at den eller noen av klærne dine hadde vært brukt før

Alle på felt 'A' fulgte deg med øynene
mennene så på deg fordi du var så utpreget vakker
jentene ville bare rive av deg lua og buste til håret ditt

Du spilte godt, men jeg så
at du så at alle så på deg

12/04/2008

Rondane rundt med pulk - mars 2008

2009-09-06T21:00:00.004+02:00

I ei uke var Håkon Brandvold og undertegnede på skitur i Rondane. Vi var så heldige å kunne forlate forelesninger, asfalt og eksos til fordel for skigåing, teltliv og friske kuldegrader.

Vår lille ekspedisjon startet på Kvamsfjellet, et av de få punkta på kartet vi på forhånd hadde planlagt å treffe. Planen var å la ”ruta bli til mens man går”, og vi måtte jo ha noe å prate om i teltet om kveldene, som for eksempel planlegging av veivalg på turen. Med kart, kompass, GPS, alt av nødvendig utstyr og Håkon som kjentmann, følte jeg meg i trygge hender. Vi hadde fulgt rådene fra bøker om polfarere om å la skjegget gro, og vi lot være å dusje de to siste dagene før turen for å bygge opp et beskyttende lag mot kulda.

Jeg skal ikke kjede dere lesere med detaljer om hvilke steiner vi passerte, hva vi spiste, og hva vi smurte skiene med – for det finnes allerede et godt utvalg av lesestoff fra langt villere og mer dramatiske skiturer. Jeg tror likevel jeg vil nevne at vi første dag etter å ha slått leir ved Eldåa, etter å ha gått via Kvamsnysætrin, kunne legge oss i soveposen med god samvittighet, etter en fin startetappe. Jeg tror ikke jeg ljuger hvis jeg sier at vi fortsatte å legge bak oss 15-20 kilometer hver dag også de neste sju dagene. I de seigeste motbakkene kjente vi hvert eneste kilogram vi hadde lastet i pulkene våre, og vi spurte oss selv om det virkelig var nødvendig med alle pølsene, baconet og brødskivene. Med litt hjelp fra primusen, fikk vi imidlertid servert svaret: det var verdt slitet for hvert eneste måltid.

Rondvassbu var den eneste betjente hytta vi var innom på ferden. Der tjente vi inn igjen ett års abonnement i Turistforeningen i en sleng, i det vi betalte 25 kroner hver for å overnatte i telt og benytte oss av tørkemulighetene ved hytta. Vi følte det nesten litt skamfullt å betale så lite, så vi kjøpte oss to halvlitere øl hver, og enda flere lakrisbåter, for å stelle på vår egen samvittighet. Den utflytta vinstraværen Bjørn Eriksen, som også besøkte Rondvassbu, avslørte vinstradialekta til Håkon og meg og holdt oss med selskap. Han hadde minst like god greie på våre egne stamtre som oss selv, og kunne også fortelle at han hadde vokst opp i Sødorp og hatt nabolaget til Håkon som lekegrind da han var liten. Han hadde lekt mye cowboy med onkelen til Håkon, Ole Brandvold, og Håkon kunne bekrefte at Ole fortsatt var i samme bransje også etter han var blitt voksen.

Den flotteste etappen var tredje dag, da gikk vi fra Rondvassbu til Dørålen. Den dagen hadde også værgudene bestemt seg for å være venner, det var Kvikk-Lunsjføre, og vi følte oss som i en norsk filminnspilling av ”Brokeback Mountain” – uten intimscenene riktignok. Intimt skulle det likevel vise seg å bli da Håkon bestemte seg for å slå av en prat med et dansk, lesbisk par som var sikre på at de var alene i det norske fjellet. På samme måte som fjellryper kunne fly opp med raske vingeslag, ble det også bevegelse i kjæresteparet i snøskavlen, og der og da kunne både jeg og Håkon ønske vi hadde vinger. Samme dag faller undertegnede ganske klønete på ski, som en mellomting av en danske og en engelskmann, men Håkon legger ikke merke til det, og jeg velger å tie.

Når vi legger oss i soveposene, må flire over hvor utrolig godt det kjennes å kunne legge seg i posen etter en lang dag. Vi har tungt sukret te i termosen, egg og bacon i panna, og best av alt: vi har radioforhold! Det skal ikke mer til enn tre dager uten musikk før det plutselig svinger av alle sangene på P1. Og enkelte kvelder fikk vi ønskene våre oppfylt, med både gode radioforhold, og at de i tillegg spilte låten ”Ei naki grein”, med Camilla Granlien Band. Hvis vi er flinke og lar være å ”bruke opp” denne låten når vi kommer hjem, vil den låten for alltid minne oss om den turen i Rondane i uke 10 da vi var 24 år gamle.

Fra Dørålen gikk turen til Grimsdalshytta. Der møtte vi på et par andre karer i motsatt ende av livsløypa. To pensjonister hadde søkt ly i selvbetjeningshytta, de ventet på scooterskyss hjem igjen, etter å ha overvurdert formen, og måtte ha overnattet under åpen himmel natta før. Håkon og jeg, som var fulle av god mat, krefter, og kulturelle innslag fra P1, la inn en ekstra innsats for å vise den pensjonerte rittmesteren og brigaderen at gamlelandet ikke hadde gått helt av hengslene. Og med militæret friskt i minnet, sa vi oss enig i alt hva disse tidligere offiserene hadde å si. Vi sa oss enige i at hilseplikten ikke var hva den engang var, og at man ikke lenger var nøye nok med rutinene med hodeplagg. Neste morgen redde vi sengene våre ekstra pent, hentet mer ved enn hva som egentlig var nødvendig, kokte vann for en hel tropp, og tok farvel med de to karene med et fast håndtrykk. Det streifet meg ikke før i ettertid for en litt sår forestilling dette egentlig var. De to gamle kompisene som kanskje hadde vært på sin siste tur sammen, mens Håkon og jeg var 24 år og hadde forhåpentligvis mange turer igjen.

Som tidligere nevnt, er Håkon ekspert på å snike seg innpå både ryper og danske lesber, men han er også den beste mannen man kan ha med på en slik tur. Han er typen som ikke blir kald på fingrene av en ståltermos, men som heller ikke brenner seg når han legger ved i ovnen. Sødorpingen er typen som tenner bål med ei fyrstikk og som har fått full fres i ovnen, før folk som meg har fått av seg skiene. Han har et innebygget kompass for vandring i Rondane, og han pekte og navnga alle små og store høyder i terrenget, og hvor han hadde vært – og på de to eller tre toppene han faktisk ikke hadde besøkt enda. Som skiløper er han så seig at han burde vært solgt som Laban, men samtidig så omtenksom at han lot meg gå først når han merket at jeg var sliten. Det er rart hvordan det å gå først hjelper på kreftene. Når jeg gikk først, lot jeg lua sitte litt på snei, og lata som om jeg var Erling Jevne og ledet Birkebeinerrennet, selv om jeg hadde pulk og fjellski. Hvis jeg snudde meg - kunne jeg se Anders Berge, Vebjørn Skjeggestad og Bjørnar Bakken slite med å henge med. Andre ganger var jeg Sture Sivertsen, mannen som aldri briljerte, men som alltid gjorde grovjobben i førsteetappen på stafettene. Andre ganger var jeg Hjalmar Johansen, den ekte, men glemte polarhelten, og noen ganger var jeg kurér på vei til Sverige. Plutselig var dagen gått, og det var på tide å slå leir.

Neste dag tryner Håkon, om ikke fullt så klønete som undertegnede.

Og i det jeg noterer i mitt stille sinn 1-1 i fall, velter jeg med pulk, ski og staver i noe som kan minne om et åttetall. Tredje gangen Håkon spør om han kan hjelpe til, tar jeg i mot hjelpen og slutter å føre barnslig statistikk.

Videre går turen til riksvei 27, og vi tar taxi et par mil mot Atnasjøen. For å holde liv i villmarksfølelsen, blir vi enige om at vi ikke må fortelle om denne drosjeturen til noen. Vi legger likevel bak oss en bra tur denne dagen, fra Dørålen til riksveien og fra Atnasjøen til Musvoldseter. Jeg får ansvaret for å sope gulvet og riste sengeteppene på Musvoldseter, og antallet ekskrementer å dømme antyder noe om hvorfor dalen heter nettopp MUSvolddalen.

Den nest siste dagen begynner hjemlengselen å melde seg. Vi fantaserer om en varm dusj, pizza, tre dobbelt-w’er, ligge på sofaen med ei jente i armkroken, og fjernkontrollen og potetgullet innenfor rekkevidde. Vi legger heller en ekstra innsats i å få til en fin leirplass den siste natta, og får kanskje den fineste leiren på turen, med ekstra stort bål. Vi graver teltet djupt, og vi spiser opp all mat vi har igjen, og finner ut at brødskive med Nugatti og ris smaker overraskende godt. På kvinnedagen sliter vi oss opp Krøkla, og etterlater djupe v’er i motbakkene – og i stunder som denne, og når vinden blåste som mest og røsket i hettene våre, priser vi oss lykkelige for at vi ikke har med oss jenter på tur. Det skal likevel sies at savnet var merkbart når vi satt og stirret i bålet, eller lå og så i teltduken.
Da vi kom hjem til Vinstra, etter åtte dager var det meste som før, kongen het fortsatt Harald, Rosenborg skulle spille i eliteserien og Laugen rant fortsatt sørover.

Takk for en fin tur – det er godt å ha et vennskap der man er så trygg på hverandre at man ikke trenger å skravle til enhver tid.

12/04/2007

Will there be another one that's as desirable as you?

2009-09-06T16:30:00.001+02:00

Jeg liker lyden av hoppetau som pisker en nyfeia asfalt. Små jenter som arresterer hverandre etter å ha tråkka på streken i paradis-hopping. Små gutter som frifinner seg sjøl ved å rope "serv" når de har dumma seg ut i en-sprett. "Feilssprett!" , "ok, misforståelse!". Sikk-sakk-buksa sprakk. Jeg liker lukta av nye fotballsko, vått gress og sure rehband innsausa med tigerbalsam som stekes på varmekablene i gulvet. Jeg liker å legge meg etter trening; kjenne at kroppen verker - det minner meg om fotballsparking ute i hagen, eller mot murveggen - når jeg var mindre enn jeg er nå. Holdt på til mamma og pappa måtte rope meg inn, eller til det ble så mørkt at jeg ikke kunne se ballen lenger. Kveldsmat og kakao...(Back, back, back. How fucking far back do you go?)
Hjemmelagd grovt brød med stabburspølse og ferske salatblad fra ute i hagen.

Sangen som sitter igjen fra påska: You Probably Couldn't See for the Lights But You Were Staring Straight at me.

En lengsel efter hendenes innside

2009-09-06T16:07:00.003+02:00

Du kan godt ha en sensuell stemme, slik som Kari Slaatsveen, men du trenger ikke være gift å ha to barn.
Du kan godt like å ta en tur ut på byen, men du trenger ikke leve like hardt som Anna Nicole Smith.
Du kan godt være litt sporty, men ikke slik som Kari Jaquesson, er du snill.
Du trenger ikke å ha formene til Sandra Lyng Haugen, men det er fint om du ikke er som Susanne Wigene heller.
Du kan gjerne ha masse penger (for jeg skal bare spille gitar og det blir neppe noe å leve av), men du trenger ikke være medfødt rik, og uten sjarm, som Pia Haraldsen.
Du kan godt lese KK og Henne, men det er kult om du vil være med å spille sandvolley også.
Du kan godt være litt forfengelig, men du trenger ikke bruke like lang tid på badet som Marthe Røen.
Det er fint om du er lett å prate med, men du trenger ikke være den som alltid roper etter oppmerksomhet på vorspiel heller.
Det er fint om du ikke ønsker deg jordbær i januar, også.
Du kan gjerne foretrekke Brudemarsj fra Jämtland fremfor Mendelsohn.
Du kan gjerne være like musikalsk som Marit Larsen, men du kan godt virke som du er mer enn 6 1/2 år når vi prater sammen.

Du kan godt være som en katt, høye kinnbein, slank og kosete. Du kan godt være svensk, og du kan gjerne spille håndball.

Finnes du?

14/02/2007

Sult, Tyribu, Blant alle lande, plusspoeng, Rotløs ungdom og 50-kroner

2009-09-06T15:52:00.001+02:00

Vi skriver 7. februar i Simon Darres vei (ikke Telthusbakken og 6.februar). Sist helg hadde jeg noen fredelige dager på hytta, Tyribu. Jeg lot det rød skjegget gro. Det er klart, om jeg hadde fått velge fritt blant alle egenskapene til Lars Winnerbäck, så er nok den rød skjeggveksten hans ganske langt nede på lista. Det eneste som kunne minne om et dramatisk høydepunkt på Tyribu var da jeg fant ut at låsen inn til utedoen som huset all veden, var fryst. Jeg måtte lattermildt sitere en annen Lars, og erkjenne at "det ække no' spøk det landet her ass".

Jeg liker kontrastene ved det å sitte ved peisen og få meldinger om fester på Frogner, St. Hanshaugen og Kolonialen. Det er som to ulike verdener møtes. Jeg tillot meg å svare med å sitere fritt etter Peer Gynt :"Mit Selskabsliv er et sluttet kapittel" (i alle fall for denne helga).

I selvforsvar mot at jeg er lite flink til å lese ny litteratur pleier jeg å si at "livet er for kort til å lese halvgode, nye bøker" - derfor leser jeg Sult, nå for tida. Jeg har tidligere gjort et forsøk på en strand ved Algarvekysten, på guttetur, med da ble kontrastene for store, fra nederlag og skuffelser i gatene i Kristiania, til sand mellom tærne og luksus hva mat og drikke angikk ved kysten av Portugal.

Det høres kanskje svulstig ut, men de fineste stundene for tida er når jeg leser en god bok, eller er ute i friluft, eller gjerne denne kombinasjonen (kan man egentlig kalle peiskos for friluft?). Uansett, jeg liker det beste fra ulike perioder. Knut Hamsuns bok er fra 1890, formidlet av Olafr Havrevold i et NRK-opptak fra 1959, og avspilt på min iPod fra 2007. Tror dette er hva man kan kalle og skynde seg langsomt videre. Det er noe særegent med klassiske verk som Sult. Man blir grepet av en høytidlighet, og en forventning når man leser åpningslinjene:

"Det var i den Tid jeg gik omkring og sulted i Kristiania, denne forunderlige By, som ingen forlader, før en har faat Mærker af den..."
Den svarer raskt til forventningene, og gjør meg lysten til å fullføre denne gang. Jeg tryna en kveld, og glaserte alle sidene i boka med en fin rødvin, og jeg fant det naturlig å tone det hele litt ned, og bruke et inkassovarsel som bokmerke, som en slags stille markering over meg og hovedpersonen sitt åndsfellesskap.

Når jeg er på hytta er det blitt en fin vane å friske opp igjen blokkfløytespillinga. Mads Bergs Skulesongbok er som en hellig skrift når det kommer til noter for blokkfløyte. Jeg har justert favorittlåtlista mi, og den toppes av:

1.       Blant alle lande
2.       Håvard Hedde

Spilling på kornett viste seg å kreve noe mer lungekapasitet, men det var interessant å oppdage blodårer i panna og halsen som jeg ikke ante eksisterte. Ellers får jeg sende en takk og håp om tilgivelse etter å ha forsynt meg av cognacen til Onkel Eldar - Renault, 40%. Cognac synes jeg vanligvis smaker som motorolja til Renault, men på hytta varmer den meg i hele bringa, ut til tåspissene, og rett tilbake til toppetasjen.
Før alt dette har jeg hatt en fin høst og vinter; jeg og Knut Einar, som til vanlig er noen besindige karer har blitt hysja på under to konserter. Jeg har tilbrakt mange fredager og lørdager på sofaer, madrasser på gulvet, i og under senger, på og under hemsen hos Joakim, og ja, jeg finner den rotløse tilværelsen svært behagelig. Jeg har vært på Røa, og jeg får en vond følelse i bringa, som er vanskelig å sette ord på, kanskje noe a la den hun følte når hun kjørte forbi Ringebu. Jeg har lest om de to mest rettferdige trekningene i verdenshistorien, der Olaf Giverhaug og Oskar Lundgren stakk av med de gjeveste premiene i henholdsvis Tormod Skilag - og Fron FKs loddtrekninger. Jeg har hørt Pål Endre og Ove Stian spille Long Distance Man og tenkt at det er øyeblikk som dette som jeg vil lengte tilbake til når jeg blir gammel.
Jeg har blitt utfordret til å ramse opp ei "jeg-liker-liste" av ei jente som liker terninger og gode spørsmål, (men hun liker helst å få stille de gode spørsmålene selv, i følge henne). Jeg kom ikke på mer enn ett punkt, og det bøffa jeg fra Lars Winnerbäck, den om at "jag gillar Stångån på hösten när vardags lunken lagt sig över torgen". Jeg trenger litt mer tid når jeg skal sette opp lister, selv om man ikke nødvendigvis trenger å forsegle listene sine, som en klok mann lærte meg.

+
1.       Jeg liker folk som tør å gi av seg selv; være personlige og balansere helt opp til det å være privat. Som Al deLoner, som jeg så sist uke på Mono, med plekter, og uten et eneste feilskjær på sin 5000-meter. Jeg liker et dikt jeg leste av Anna Kleiva , det traff meg midt i nerven, og jeg ante at noe av det måtte være selvopplevd. Jeg liker tegneserien Ronja, som gjester i Nemi, som gjør tegneserier til mer enn underholdning, med sine såre stemningsskildringer gjennom streker og tekster.
2.       Jeg liker jenter man ikke legger så godt merke til med det første, men som blir mer interessante når man prater sammen.
3.       Jeg liker den digitale Get-boksen som gjør at jeg alltid har noe å se på TV.
4.       Jeg liker pasninger langs bakken, med halvtliggende vristspark, sånn som Paul Scholes og David Beckham skyter pasninger sine.
Jeg liker å være så forelska at sex blir totalt uvesentlig, at det eneste som betyr noe er å få holde henne i hånda. Jeg liker å være så forelska at jeg må fortelle det til alle vennene mine - men da blir nedturen desto tyngre når ting slår feil, så det får bli et nøytralt punkt.
-
1.       Jeg liker ikke å lese dødsannonser etter folk som er født på 1980-tallet, det gir meg frysninger uavhengig om jeg vet hvem det er eller ikke.
2.       Intrikate venneforhold

Jeg kunne lett forlenga denne lista med ting som at de fleste av treffene på denne sida er av folk som er ute etter nakenbilder av Vibeke Skofterud, eller at folk må lære seg å vente med å gå inn på trikken før folk har kommet ut, osv, men det er ikke de store problemene i en større sammenheng.
Listen over positive hendelser er lengst; jeg har for første gang på en god stund havna på plussida.
"Jag är brunbränd och jätte glad!"
En ting jeg savner er det å være barn, og å ikke ha fler bekymringer enn jeg hadde på hytta sist helg. Man har en egen forestilling om hvordan det er å være voksen når man ser fra et barns synsvinkel. Når man må legge seg mens selskapet fortsatt holder på i stua. Man ligger under dyna og prøver å lytte til samtaler fra stua, men den lille dørgløtten gjør at alle samtalene, musikken og klirringen i glass blir til en larm av lyder fra selskapet. Den lille åpningen gjør likevel at man kan kjenne varmen fra stua, og lengselen til de voksnes verden.
Som liten syntes jeg pappas nøkkelknippe var tøft; jeg kunne ikke fatte hvor mange nøkler det gikk an å ha, husnøkler, nøkler til ungdomsskolen på Harpefoss, svømmehallen, Dagningen-kontoret, klubbhuset på Furulund og Kåja, Vinstrahallen og så videre. Onkel Eldar virka omtrent like voksen, selv om han var fem år bak pappa i livsløypa. Onkel Eldar hadde en lommebok full av plastkort - men han forklarte at grunnen til at lommeboka hans så ut til å være høygravid, var pga av alle regningene og kvitteringene.
Det er mulig onkel hadde rett, og at pappa bare hadde lånt nøklene, men det hindret ikke meg i å føle meg litt voksen den dagen jeg flytta inn i Bentsebrugata, og fikk utdelt både inngangsnøkkel, dørnøkkel, postnøkkel og bodnøkkel - jeg ble fire år eldre.
Det er fortsatt en liten unge i meg som jubler stille hver gang jeg får et nytt plastkort i lommeboka mi.
Det var enklere med jenter når jeg var liten. En kunne bare sende en forespørsel (helst få en venn til å levere lapp) med avkryssingsalternativene JA, NEI, VET IKKE. Og hvis hun svarte nei så var det uansett bare kødd fra din side. Det er klart jeg ser noen svakheter i den fremgangsmåten, men jeg tror likevel den er å foretrekke. Nå er alt blitt til taktikk og et kynisk spill, der man må spille kortene sine riktig, hvis man ikke har fått sikre kort på hånda. Man skal helst late som om man ikke ser henne om man får øye på henne på et utested, men man må la henne komme og prate med deg. Man skal aldri sende melding først, og man må for guds skyld ikke kalle et møte for en date, (don't ever let her know that you are falling in love, cause when you do you are on your own), men la det være en arena der begge trives og søt musikk kan oppstå - ikke så oppkonstruert. (At least that's what they told me).

Jeg tror jeg foretrekker lapper skrevet med den fineste løkkeskrift, med tre avkryssingsbokser, én husnøkkel rundt halsen, og en lommebok fra Boing som ble forsynt med en grønn 50-lapp hver onsdag.

Hemmeligheter og komplekser

2009-09-06T14:18:00.005+02:00

Jag säger vad jag vill, skit samma om nån skräms
om det blir pinsamt för en del, så är det ändå dom som skäms...

Jeg lurer på når det ble greit å ydmyke meg.

Jeg sendte deg ei melding er jeg skrev at jeg var glad i deg (vi var jo tross alt sammen i tre år, og vi hadde ikke hatt kontakt på omtrent tre måneder når jeg sendte deg melding). "Glad i deg også Henrik, men toget vårt har gått" (!). Tror du jeg prøvde å få deg tilbake med den meldinga? Et nydelig språklig bilde det med toget forresten - jeg har dårlige assosiasjoner med tog, fint du bidrar.
Tok du han i å synge Winnerbäck i dusjen her om dagen, sier du? Hva vil du jeg skal si til det egentlig? "Så søtt, virker som det er en kjernekar du har funnet deg"? Vet ikke jeg. Jag ger upp...

Har du noen gang hørt disse frasene?
"Du fortjener noen bedre enn meg" (Tja, mulig det, men et er deg jeg vil ha).
"Vi er for gode venner" (Nåja, vi er ikke så jævla nære, men det er edelt av deg å ha sånne gode prinsipper, litt merkelig at de skal gjelde bare for akkurat meg, og ikke resten av vennegjengen, men greit nok).
"Jeg vil være singel en stund" Særlig. Det gamla vanliga: Jag kärar ner mig och hon flyttar utomlands innan jag ens hunnit berätta det. Det händer mig hela tiden. Dom säger att dom ska försöka hitta sig själva och allt det där och kommer alltid hem med en ny pojkvän…
"Jeg bor for langt unna hverandre" (Haha, nå har jeg snart hørt alt. Ta et hint).
"Vi mangler kjemien" (Alt ligger jo til rette! Er det fordi jeg ikke tomprater hele tida, er det fordi jeg ikke roper høyest? I am sure love would grow if we got the mutual respect for each other.

Skit samma, man kan ju inte älska alla.

"Henrik, hvilken av Herland Berge-brødrene er din favoritt?" Phew...hvor skal jeg starte. Hva skal jeg svare på sånt? Jeg er kompis med alle tre av de, greit? De er ulike, men allrighte på hver sine måte. Hvis jeg måtte velge én sier du? Tror jeg går for Anders Berge jeg, greit? Men han er "in a relationship", det er forresten Øyvind også. Sats på Eirik eller Asbjørn du, eller noe.

Jeg er lei av å bli tatt for å være 28 år (det er greit det, det er ikke første gang, jeg har hørt det ofte). Jeg er lei av å være inngangsbillett, men å måtte stå bakerst i køen.

Om jeg vil ha detaljer om hvordan det er å våkne opp med han? I grunn ikke... Jeg husker du fortalte om han, og hvor godt han hadde hatt av og fått smake litt på livet, og at han ikke nødvendigvis måtte satse alt på at ting skulle ordne seg så lett for han. Jeg lurer på om du tenker det samme nå, når du våkner opp inntil han.
Det er rart hvordan du klarer å flette inn en sånn setning i ei samtale, som den mest naturlige ting i verden, og at du tar det for gitt at jeg har snoka nok i livet ditt til å finne ut at dere er sammen.

Om jeg vil være med på nachspiel? Ja, høres fint ut - Madrugada, tenne lys, kline, human touch og en god frokost, eller tenkte du mer på å dra med meg hjem for å fortelle at du holder på å få deg en annen kjæreste, og spy på golvet?

Hei gut! Synes du det er vanskelig å ha holde på med tre jenter samtidig? Ok, mulig det, jeg har ikke noe erfaring i det. Er det masse papirarbeid, er det vanskelig å administrere?

Nå skifter jeg strenger på gitaren min - skulle ønske noe i meg kunne skiftes ut også, når jeg begynner å låte for surt...
Tror ikke jeg ville blitt venn med med selv engang. Jeg satser på å bli lykkelig og harmonisk - en dag.

Alle drömmer vi om lyckan
som om livet blivet fel

19/10/2007

Min dag

2009-09-05T15:48:00.006+02:00

Lørdag vant jeg 11,4 millioner(!) i Lotto, det var Gull-Lotto på lørdag. Søndag kjøpte jeg meg en 4-roms på Bislett. I dag har jeg bursdag og innflyttingsfest i ett og samme selskap:

Elaine Bennes er så sporty at hun tar seg av serveringen fra den lille baren i kjellerstua. Hun mikser drinker og tapper amerikansk øl, får alle til å le og dytter til meg (sånn som hun dytter til Jerry) når jeg kødder med henne.

Maria Solheim står i en grønn sommerkjole i den andre delen av stua, bak platespilleren og styrer musikken. Idet stiften lander på rillene til Englefjes av DumDum Boys får jeg øye på Lena (Lee Beck Figenschou) som ser blygt på meg, med et blikk som spør om jeg kunne tenke meg å ligge helt inntil henne i natt.

Åse Berge kommer bort til meg, skakker litt på hodet, stryker meg på armen og sier det er lenge siden hun har sett meg, og jeg merker at hun er litt fullere enn meg. Katie Melua tar over pratinga, uten å jage bort Åse, og lurer på om jeg ikke kommer og besøker henne i leiligheten hennes i London snart. Hun forteller at det tross alt ikke er første gangen hun besøker meg her i Oslo, og at hun meldte seg inn i Den Norske Turistforening for å få mer tid sammen med meg. Hun føler at hun har gitt så mye av seg selv i det siste, uten å ha fått så mye igjen – men hun sier det med en fin, diskret tone.

Framfor tv-en ligger Karolina Klüft og Kajsa Bergquist på magen, i friidrettsdrakter med svenske farger – og de konkurrerer i Nintendo-versjonen av Track and Field II. Anna Kleiva, med litt mer rød leppestift enn til vanlig, hvisker til meg og synes de er litt barnslige, men stiller meg spørsmålet ”begge, eller ingen”, når det gjelder Karolina og Kajsa – og jeg tenker et sekund på Boggen, og hva han ville valgt, og jeg tror jeg hadde gjort det samme som han.

Ronja Røverdatter (som nå er blitt 21, og om mulig enda vakrere enn sin mor) og Gunhild Olaussen står og følger med på spillinga, men er mest interessert i hverandre. De flørter åpenlyst og drar hverandre i flettene og Gunhild får Ronja til å virke en smule fjåsete. Innerst i baren står Kari Slaatsveen og fyrer av en tjall mens hun prater tulleengelsk med Elaine i baren. Anne Waalen passerer meg og smiler, det smilet som får menn på gata til å gå seg på lyktestolper og taxisjåfører til å kjøre på rødt lys. Ronja Svenning Berge spør meg pent om hun får lov til å forevige denne kvelden, og vil male noen bilder til stua mi – som en takk for innbydelsen. Meadow Soprano vinker meg inn mot soverommet og spør meg om jeg er interessert i amerikansk putekrig, og jeg blir litt usikker. Hva om svigerfar oppdager oss? Hva mente hun egentlig med amerikansk putekrig? Hva med Lena?
Lisa Ekdahl spør om jeg kan tenke meg å bli med henne og Lars Winnerbäck til et sommerhus som de disponerer. De har planer om å lage en akustisk skive sammen, og hun trenger mine innspill i produksjonen – og hun har alt gjort plass i tekstheftet til en liten intern spøk mellom meg og Lisa. Vi gjør en løs avtale - når sommeren kommer…

Ved midnatt går vi ut på verandaen og ser på månen som står i zenith, og vi bestemmer oss for å sove med balkongdøra åpen i natt. Fra stua hører vi Mena Suvari, fra American Beauty, spille Måneskinnssonaten på piano.
Jeg får en klem, og alt er bra.

Selvransakelse 10/01-2007

2009-09-05T15:28:00.003+02:00

Noen ganger lurer jeg på om jeg er verdens kjedeligste venn, samtalepartner og festkamerat.
Noen ganger lurer jeg på om hvorfor det som oftest er jeg som tar kontakt til å finne på ting, dra i gang noe, sende en sms, stikke ut på byen. Noen ganger lurer jeg på om jeg er like jævlig som Jan Derek Sørensen? Begynner folk å gjespe, begynner blikkene å flakke når jeg åpner kjeften?

I stunder der jeg tenker klart sier jeg: Henrik, det har sikkert noe med at du er singel og har så jævla mye fritid, mens alle de andre er hektiske med kjæreste og studier. Du er da i det minste ok å prate med etter noen øl.

Henrik, nææ, du er da ikke såå kjedelig, faen så mange bra kompiser du har. Henrik, du er da ikke såå fæl, du er kanskje ikke verdens kjekkeste fyr, for om man tar en fyr jeg var sammen med i militæret, hans utseende er legendarisk uheldig, og en kjekkas som for eksempel Kåre Conradi i andre enden av skalaen, så havner jeg vel midt på, eller vipper i beste fall i sommermånedene over på sida til Kåre.
Jeg trøster meg med ordene til Hans Magnus, under Roskilde-sola i 2004: " du e faen itte så verst du Teigis'n - når du fe på re litt sol".

Henrik, er du egentlig så flink til å gi så mye av deg selv. Kompisene dine sier stadig: "så moro å lese det du skriver, håper du oppdaterer sida snart". Gjør du det selv kanskje? Muligens er du bare litt vanskelig å forholde deg til. Ok, du har gått på et par smeller, men hvem har ikke det? Det gjelder å gjøre disse bølgedalene og toppene så små som mulig, eller noe. Ikke være redd for å ha det helt på topp en kveld, fordi du er redd morgendagen, og at den drar deg ned igjen.
Henrik, du skal slutte å være så bitter. Jeg blir ofte sånn (i kronologisk rekkefølge): blir skuffa - forvirra - bitter - bjeffer ut noe surt - angrer meg.
Men faen, Henrik du har jo rett når du bjeffer også, men...fører det noe godt med seg?

Det føles litt rart i magen når ei du har vært sammen med i 3 år finner seg en kjæreste ei uke etter det er slutt. Det blir som når Start ansetter Stig Inge Bjørnebye en time etter at du har gitt Tom Nordlie sparken. Man forstår at Vigdis, ehm, Erik Soler, har vært ute og forhandla med andre når man fortsatt var under kontrakt med en annen.

Lærdom fra livets skole I: toppfotball og kjærlighet er tøffe saker. Man må prestere til enhver tid.

Det føles rart i magen når ei jente man liker, og føler man har åpnet alle sidene i boka si til, går til en av bestekameratene dine. Ei jente man trodde man kjente, men som man ikke ante hvem var likevel.
Men hva kan man gjøre? Le eller gråte, kanskje begge deler? Si til seg selv at hun bare er et par høye kinnbein og et vakkert smil?

Lærdom fra livets skole II: Lite man kan gjøre, når man føler noe mer enn den andre.
Selv ikke tre ønsker i lampa til Aladin hjelper i sånne tilfeller. Ikke sju rette i Gull-lotto og Joker heller. Man får ikke alltid hvem man liker, man kjenner det på kroppen når det stemmer.
Man får krype opp fra grøfta, og prøve å stable seg på beina så godt man kan - se framover.
Jeg vant tross alt i Lotto når jeg ble født i verdens nest rikeste land. Jeg har ti fingre og tær, armer og bein som fungerer, og en ørliten dillé som gjør jobben sin når det trengs.

Smile motherfucker.

Jeg vil bare at vi skal bry oss mer om hverandre. Høres ut som verdens teiteste klisjé, men jeg har selv kjent ei jente som skrek ut hjelp til hele verden, og ble møtt med skuldertrekk. Selv av sin egen kjæreste, ingen brydde seg, før det var for sent. Jeg føler det er for mye egoisme og egen vinning i fokus.

Hmm...Eller er det jeg som er en stor egoist, og ikke har et fnugg av selvinnsikt?

Det beste til meg og mine venner

2009-09-05T15:04:00.002+02:00

Hva skal man med kompiser som Kai og Lars? Som Goggen og Knugern? Eller Seb, Ola og Gunnar - når man kjenner folk som dere.

Når Ove Stian har fått på seg "fyllegliset". Når snusen hans renner ned fortanna, og han blunker til meg når han har vært morsom.

Når Øyvind møter meg og gir meg en bamseklem. Jeg holder et par sekunder ekstra og står og dunker kameratslig på den breie ryggtavla hans.

Når jeg og Ole Johan er sammen på teater og vi er mer formelle enn vi pleier. De to tjuvene fra barnehagen i Kåja, de som jekka sine først pils sammen - møtes nu for tiden i hovedstadens teaterfoajeer.

Når man forteller en historie til Asbjørn, og de tidels-sekundene før han ler. Skulle ønske jeg kunne gi samme respons og gode betraktninger i samtaler. Og det er søtt at han aldri bruker kraftigere virkemidler enn "fy søren!"

Når Marthe har fått oppheng på " hugse 'u når oss"-historier. Når hun drar fram et minne som man egentlig hadde glemt. Når hun sier "takk for i kveld, detta må oss gjer mær!", og vet at hun har hatt det hyggelig.

Når Endre sitter og trommer med fingrene på alt som er tilgjengelig. Når det ikke er noen jenter til stede og alle setningene hans ender med "mor di" eller "hår i røvvé".

Når Vigdis hopper av glede og forventninger. Når hun klapper hendene som ei fem år gammel jente som får bursdagskake.

Den lille vrien Jon Arne gjør når han skal si noe på døl. Når han er redd det skal høres for døl-aktig ut, når det i realiteten er presist sagt.

Når Audun skal fortell noe som har skjedd, med maks innlevelse og trygge strålende øyne. Gjerne etterfulgt av en impulsiv refleksjon over sin egen historie.

Når Haakon river seg i håret i fortvilelse, når man ser at øynene hans blir våte. Jeg kjenner meg så godt igjen i de små nedturene dine, enten det er poker, jenter eller fotball. "Kolles e det der muli enkli?"

Når Eirik sitter og humrer over sitt eget verbale sleivspark, og når blikkene våre møtes. Den herlige kledelige "gi-faen-holdninga" di. Du kan fortsatt å beherske din arrogante eleganse.

Når Monika rødmer. Når hun spør om ting, og bruker navnet mitt som om jeg var en av elevene hennes i 4.klasse. Når hun sier "é skjønne re såå godt" eller "akkurat slek har e re au" . Når hun smiler.

Når Øyvind deler ut "high-five" og "heisann", og er midtpunkt og elsker det. Når han er inkluderende og kommer i prat med alle. Når han drar en spøk blandet av lillebrorens sarkasme og storebrorens treffsikkerhet.

Når Joakim imiterer Boggen. Når han retter faktafeil fra sportsverdenen. Når han fletter inn Jokke-tekster i samtalene, og når vi forsikrer hverandre om at vi står i hver våre bøker.

Når Ole Henrik ler så han må legge fra seg brillene og tørke seg i panna. Når han selv ler over det han har fortalt - da er det vanskelig å ikke like han.

Når Marte spiller By This Time Tomorrow på gitar. Når hun bryter ut i latter etter at vi begge har bomma på refrenget. Når du drar håret bort fra ansiktet, og når vi kan prate i timevis uten pinlige pauser.

Når jeg ikke har sett Håkon på lang tid og vi har noe å prate om uten å måtte ty til "vorspiel-spørsmålene". (Hva gjør du nå? Hvor da? Hvor bor du? osv... ) Når du er full og du drar meg inntil deg for å hviske meg noe.

Når Beret blander alt tilgjengelig alkohol, banner i annenhver setning, og sier at det ikke er noe stress å dra ut på byen før om et par timer. Når hun minner meg om en 50-talls filmstjerne når jeg ser henne i bardisken.

Når Morten kommer med en betraktning som man skulle ønske man hadde funnet ut selv. Når han er ute etter å provosere. Når han deler små glimt fra ungdomstida i Sorperoa, før mobilen og internettet. Det er fortsatt moro å leke med de store gutta.

Når Sondre slår tunnel. Når han kommer med et godt innspill på vorspiel. Når han er litt usikker og må gjenta det han akkurat har sagt på engelsk. "Tru re bli någgå drikking i kveld, ja - drinking tonight-mhm." Når han drikker H-melk fra kartongen, deler opp Stratosplater og prøver å overbevise hele verden om at dette er det beste som går an å få servert.

Når det blir for mye fotballprat for Stian, når han finner meg og vi kan prate om noe annet.

Den rare, men sjarmerende måten Kari Marte prater på.

Når Silje irriterer seg over meg, og jeg kan klemme henne etterpå og si at jeg bare kødda. Å vite at man er glad i hverandre uten å si det for ofte. Og så er hun søt når hun er oppmerksom og nysgjerrig.

Når Christian lyser opp av glede over små ting som "firkantspill" i fotball.

Når jeg møter Martin, og blir i like godt humør hver gang jeg ser fjeset hans. Jeg setter pris på at han er ujålete, lite selvhøytidlig, og at han ikke er redd for å dra en drøy spøk.

Når Knut Einar går fra G til C via D tilbake til G. Når han husker en tekst som jeg slet med å huske. Når vi kan prate som om vi har kjent hverandre hele livet.

Finner du ikke navnet ditt her... ?
Det betyr bare at vi må bruke mer tid sammen i 2007.

Tid er tid

2009-09-05T01:33:00.003+02:00

Noen klokkeslett brenner seg fast i minnet.

I skrivende stund er klokka 22:57, da er det tre minutter til lyset skal være slukket på alle kasernene i Rusta leir, Bardufoss.

23:03 er nyhetene ferdig og andre time av Kveldsmat eller Herreavdelingen starter på NRK P1.

23:45 dagens omsetning på Hydro Texaco, Gressbanen må sendes inn.

00:03 Nattønsket og Sigmund spiller munnspill, Vårsøg er etter hvert blitt til en dårlig discoversjon.

00:20 sporten på SkyNews, forøvrig 20 over hel hver time. (Eller "ti på halv" som folk fra Oslo sier).

00:45 "så må de begge flytte seg for siste Sinsen-trikken, og Freia-uret blinker kvart på ett" (God Natt Oslo - Lillebjørn Nilsen).

00:55 dette er tidspunktet for siste dansen. Nå burde "hæle Folkets' stå i kok".

03:00 "I can hear the soft breathing from the girl that I love, as she lies here beside me asleep with the night" (Wednesday Morning 3.AM - Simon and Garfunkel).

04:00 "4 A.M I'm outside your house, your door is shut, but your window is not"(If I told you, you were beautiful - Minor Majority)

"04.30 A.M. on a tuesday, it doesn't get much worse than that."( Perfect blue buildings- Counting Crows)

06:00 Revelje i Rusta militærleir.

06:02 nå burde du ha planta føttene i gulvet.

07:00 rommet stilles til inspeksjon (hvis tidenes Romsjef (Iversen) skulle være borte, var det Nestromsjef Teigøyen som hadde det ærefulle oppdraget)

08:00 o'clock in the morning, I have got an aching head (Mercy on the street - Midnight Choir)

08:00 første time på Vinstra vidaregåande skule.

08.30 første time på Sødorp barneskule.

08:35 første time på Vinstra ungdomsskule.

08:45 to trikker møtes ved Frognerparken. (Jenter - diDerre)

09:00 kampstart for noen av kampene i Sør Korea og Japan- VM 2002 - guttene i klassa skulker og ser fotball hjemme i Hesteskoen.

10:54 "O' du som metta liten fugl, velsign vår mat og Gud, Aaamen."

10:55 nå burde ordenselevene ha hentet en lunken 1/4 liter med lettmelk til klassa si. ("Hugs på at 'o Elin ska hå H-mjølk!")

11:00 lunsj i kantina på Rusta leir. Menig Bergstøl synes alt smaker mig, Menig Halvorsen kaster halvparten av maten sin, Romsjef Iversen gleder seg til helga, Menig Poonpaibonroye ljuger og snakker dritt, og Korporal Hermansen setter sistnevnte på plass. Menig Teigøyen er bare sulten og har ikke tid til å være sosial.

11:45 langfri er over på Sødorp barneskule og skuffelsen er stor, men prøver å holde ballen i spill lengst mulig, for friminuttet varer helt til neste dødball. ( Vi bedrev intervalltrening uten å kjenne til begrepet!)

12:00 omtales som "høgs dag" på Vinstra og i Gudbrandsdalen. Meget rundt og lite presist begrep. "Møtes på kafeen på Senteret, rondt høgs dag æll någgå, MEZZOM ?"

12:00 klukka e tolv, é ha nettopp vakna, har vondt i huggu, e rotåte golv, é snu me rondt for å kåmmå me ve'eekk. (Stakkars figur - Baksia).

13:03 tidenes radioduo - Are og Odin på P3.

14.10 fri fra Sødorp barneskule - nå går veien videre til Fritidsordninga ("Fritids'en" - "ska u på fritids'en i dag du æll Yngvé ? - naaai, bli henta i dag é, fe sitta på me mor hass Thomas")

15:00 tjenestetida er over etter nok en dag i Logistikkbataljonen. Èn dag mindre til helg og helgeperm til Tromsø.

15:15 ringer det ut for siste time på Vinstra vidaregåande skule. Jeg ragger hjem de 1200 meterne over brua i Toyota Corolla 1979-modell, eller Opel Omega 1986.

16:00 tippekamp på NRK med Arne Scheie, senere TV2 med Ernst A.Lersveen/Svein Mathisen, reklame, og tippekampen ble ikke lenger det samme.

16:35 Friends på TV2 (Jeg var så opptatt av å ikke følge strømmen i min mest pubertale periode, at det tok 3-4 sesonger før jeg syntes at Friends faktisk var morsomt)

17:24 Glemte minner. (10-05-03).

18:00 Barne-TV, ikke helt sikker når dette slutta og engasjere meg, men jeg sier som gamle folk - det var bedre før. (Lokomotivet Thomas, AttekatteNoa, Janosch, Brannmann Sam, Tøydokka Anna og Postman Pat . Hva har vi nå, talkshowaktige pysjpopaluuuba og innkvoterte innvandrer-programledere?

18:00 langrennstrening med påfølgende sirkeltrening i Barhaug hver tirsdag og fredag.

18:30 Midt i Smørøyet - Brødrene Dahl, Borgen Skole, Mysteriet om det levende Lik, m.m.

19:00 Show usually starts around seven ... (Mr.Brownstone - GNR).

19:30 Freeroll på Nordicbet.

19:45 Lotto-trekning.

19:49 Kupongen krølles sammen, etter mange års trening gjøres dette med ei hånd.

21:00 ...we go on stage around nine. (Mr.Brownstone - GNR).

21:15 n' Olvar frå Skjåk e vel framme i Oslo.

22:00 Sportsrevyen - en verdig avslutning på helga, gjerne ispedd Grandiosa og Cola med isbiter. Dette var før det var 7 minutter med sport i hver eneste nyhetssending.

22:35 Seinfeld, verdens beste tv-serie ble sendt på TV2.

Så er det bare å begynne på nytt.

Har du noen klokkeslett som har festa seg?

Klokken er mye nå
og damen i TV' n har sagt
at hun ønsker deg en god natt
fra alle i NRK - og radioen holder på
hele natten, og hvis du vil så kan du ligge å lytte til
et spennende hørespill, om et spøkelse i canterville, som er så lei av å ikke være til
(Lars Lillo-Stenberg)

14/11/2006

Forsøk på poesi, fra en gutt med for store gitarer III

2009-09-05T01:06:00.007+02:00

- A poem by a boy whos guitar is out of key -
(Inspired and stolen words from the rock genius Trond Andreassen)

I wrote you letters to England, Spain and Peru
You kept going off the other way

Were you just playin' with my heart to make me hungry?

I served you wine made by the finest fruits
You kept flirting with my friends

Is this a game that you play?

I was crying out for your attention
You let me watch your purse while you were dancin'

Was it a waste anyway?

I'd tried singin' songs I knew by heart
But it didn't work out like in the movies

Is there no connection?

Remember we were happy baby
Or did you wear a mask just to make my day?

How could such a beauty be so cold ?

I thought you cared for romance
You told me how hard it was being attractive

I bet you're sleepin' with another soul tonight?

I guess I failed in your world again
But you are still hitting the right chord in me

When would I get used to gettin' used by you?

21/10/2006

Forsøk på poesi, fra en gutt med for store gitarer II

2009-09-05T00:55:00.008+02:00

han lå korsfestet i søndermarken
han hørte lyden av sandaler
men det danske flagget hadde lurt ham igjen

06/10/2006

Forsøk på poesi, fra en gutt med for store gitarer

2009-09-05T00:29:00.015+02:00

En kveld ølet smakte og han følte at han levde
satte hun seg på fanget hans - i mangel av en stol
Det hadde han ikke noe i mot

Slik føles det å ha en
100.000-kroners gitar i fanget, tenkte han

Han lette etter fine akkorder
men fant aldri ut av refrenget
Han lot som om gitaren var hans

24/04/2006