17. september 2011

T

Jeg sitter alene i ei hytte med 16 ledige senger. Rødmalte T'er viser veien hit. Tåka står som en vegg utenfor. Jeg kunne skjært den opp i skiver med kniven min. Kniven jeg fikk av bestefar den dagen han døde. Han hadde sørget for å gravere inn navnet mitt i knivslira. Det tok noen år før det føltes riktig å ta den i bruk. P2 er stilt inn fra en gammel Grundig, den smaleste kanalen har den breieste dekningen.

Hvite First price-lys brenner ned i et tempo som krever at jeg må løpe mellom lysestakene å bytte de ut så fort jeg har satt punktum i setningene mine. De nye lysene glir mjukt ned i den varme talgen, og noe renner over, og snart står det like stødig som det forrige.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å ta med meg vanene fra fjellet tilbake til hverdagen. Hvorfor lar jeg ikke P2 stå på? Hvorfor leser jeg ikke ei bok om dagen? Jeg vil skrive som Per Petterson. Jeg vil ta bilder som Marius Nergård Pettersen.

Jeg leser Bukowski og Knausgård. Oppskriften for å skrive som de ser ut til å være en trøblete barndom og en jævel av en far - noe jeg mangler.
"Liten ball" handler ikke om meg, sjøl om den treffer meg. Jeg ble en gang kretsmester i liten ball. "Eg er han du alder spelte ballen til" synger Bjella. Sannheten ligger nærmere det Ståle Solbakken ubeskjedent forteller: "det var meg de spilte til om de ville at noe skulle skje".
Andre tekster av Bjella kjenner jeg meg igjen i. Som "Tri viku". Det er så presist at sjøl en nostalgiker som meg må skifte låt. Det er ikke før de siste ukene at jeg har valgt å høre på hele låta.

Sist jeg var her dro jeg ut madrassen og la meg til ved ovnen med ei Tommy og tigern-bok. Det var den siste dagen i 2010.

"2010 tegna til å bli et riktig elendig år for meg. Den ene trøkken avløste den andre, og hodet mitt, som aldri hadde vært særlig sterkt, hverken på den ene eller den andre måten begynte å ta skade av å bli brukt som punchball for alle sinnsvake inntrykk" (Fritt etter Ambjørnsen - jeg har tatt meg friheten i bytte ut 1983 med 2010)
På årets siste dag fikk jeg yatzy med enere da jeg skulle ha sjanse. Tvungen. Det oppsummerer året.

I kveld er det siste kveld i sommerferien og jeg drar madrassen på gulvet. Kaster på et par kubber så glørne spruter. Hver gang jeg leser stripene i Tommy og tigern identifiserer jeg meg mer og mer med faren til Tommy - det betyr vel at jeg er i ferd med å bli voksen.

...og neste dag går jeg mot Nybua. Steker egg og bacon og er alene i dalen. Føles som jeg er det første mennesket på jorda. Jeg tar en kilosaure. Knekker nakken. Den er sterk. Det er som å knekke en finger. Ser det vinrøde blodet renne sakte over hånda mi - og sola går ned. I slike øyeblikk klarer jeg ikke helt bestemme meg for hva som er det beste i livet. Å ligge med nesen begravd i blondt jentehår. Å spise sterk, varm indisk mat, og skylle det ned med kaldt øl, eller dra inn en kilosaure?

Man glømmer att man trivs med livet ibland.