11. november 2010

Ikke verre enn at jeg kjenner igjen melodien

Det er god plass på Karl Johan på torsdagskvelder. Ikke tomt, men det føles sånn. Bedre enn lørdager. Jeg unngår å tråkke på strekene. Tror brosteinen er lagt av døler, mener å huske det fra en Vinstrarevy. Jeg spytter ei klyse som legger seg i sprekkene mellom brosteinene, rødfarget av vin. Det er kaldt - ingen steder er så kalde som Oslo når man går i skjorte og dressjakke. Eneste som kan konkurrere er å rangle hjem fra julefylla på Vinstra, dresskledd og i glatte sko, med MGE-graderstokken lysende mot deg med sine -28. Her i Oslo blinker Freia-uret kvart på ett.

Jeg tråkker forbi Scotsman. Ser etter kjente fjes. Mange døler havner der. Lett å finne. Midt på Karl Johan. Kan ikke bomme, er du på slottet har du gått for langt. Jeg satt der før Dølatreffet i fjor. Far spanderte. Bordet var fullt av høyhalsere. Aldri sett så mange kjentsfolk i byen. Så at alle damene fra dalen hadde pynta seg, sånn jeg vet at mor gjør når hun av og til er på bytur. Dølene prata med hverandre som aldri før. Folk som ikke nødvendigvis hilser om de møtes på Sødorptunet. Rart å se. De oppstasa damene med handleposer og karene like bak med ei tjukk lommebok i baklomma og hendene i lomma.
Som jeg savner dalen.
Tenker på det hver gang jeg løper forbi Hersleb skole, med sine høye smijernsporter, malingen som flekker av, grafittien som ligger som et belte rundt hele første etasje. Jeg tenker på hvor glad jeg er i Sødorp skole. Alle de varme, omtenksomme lærerne som gjerne tok på seg jobben med å ha inspeksjon i friminuttene i stedet for å sitte på lærerrommet og dyppe teposene sine i krusene, de fikk det i alle fall til å virke sånn. De kunne navnene til alle 150 elevene på skolen. Jeg husker de enorme vinduene i svømmehallen. Vi la ansiktene våre inntil og lagde en skygg med hendene våre sånn at vi kunne se inn. Vi så den store klokka på veggen som bare hadde sekundviser. Og noen ganger, da vi var ekstra heldige kunne vi få et glimt av Camilla Kvikstadhagen, eller noen av de andre jentene som gikk på ungdomsskolen, iført den flotteste badedraktmoten fra Mesna sport.

Jeg går forbi en billettautomat ved Stortorvet. Noen har klint en tyggegummi over knappen for enkeltbillett for voksne. Hvor jævla korka kan man bli? Hva med å spytte den i asfalten som resten av verden. Legg merke til alle tyggegummiene som er nedtråkka på fortauene i Oslo. Like mange som det er stjerner i Universet. Kan ikke skjønne noe anna, selv om man alltid hevder det er fler stjerner enn sandkorn i Sahara. Tviler litt på det. Tar man alle sandkornene i Sahara, alle snøfnuggene i Jotunheimen og tyggegummien i Oslo må man være et stykke på vei.

Jeg tar opp mobilen min, åpner meldingsfeltet. Tenker ut noen meldinger. "Håpløst å forholde seg til noen som ikke har vært singel i mer enn tre uker siden man fikk pupper" - den synes jeg låter passe bra. Lar være å sende den, vet det blir et jævla rabalder i morgen, trykker på den røde knappen, og bakgrunnsbildet av Heimdalen dukker opp. Det er sjeldent det er lurt å sende meldinger 00:57. Har sletta et par av de mest kritiske numrene, de samme numrene som jeg kan utenat.

Jeg går opp motbakken til rommet mitt. Ser at Pål Endre har lånt gitaren min. Han fester alltid plekteret på 4.bånd. Jeg tråkker av meg dressen. Åpner den øverste knappen i skjorta og drar den over hodet. Henger den opp i morgen. Stuper i senga og hører på at Pål Endre knytter taktfaste vennskapsbånd til Sverige. Kobler iPoden i radioen for å overdøve det. (Jeg skal ikke skrive noe om at iPoden går tom for batteri. Har lest gjennom noen gamle innlegg og ser at jeg har brukt det 4-5 ganger allerede). Blir dårlig lyd. Nesten bare diskant, men det er ikke verre enn at jeg kjenner igjen melodien. Pål Angelskår hevder at By this time tomorrow I'll be over you, men jeg tør ikke helt å tro på det. Låtene til Minor Majority er så såre at det er nesten fint å ha kjærlighetssorg, men bare nesten.

7 kommentarer:

  1. Uten å kommentere denne konkrete saken som politikerne pleier si - Alle damer har godt av å være singel ihvertfall en liten periode mellom puppenes ankomst og nedfall. Har sett denslags før. Sunt å finne seg sjæl før en finner andre.

    SvarSlett
  2. Hei.

    Eg likar den høggande setnadsoppbygginga di.

    Musikkreferansane du innkorporerar
    gjev tekstane eit løft for meg.

    Far din peila meg inn her, og eg kjem til å fylgje deg vidare (om eg får lov?).

    Eg veit ikkje om du får noko ut av det, men eg føler for å seie:


    DØRA

    lat att augo og sjå på oss

    eg er ei innvegsdør
    du er heller ikkje riktig hengsla

    me brukte å gå ut
    og sjå inn
    no står me inne
    og ser ut
    .

    Innfjordingen

    SvarSlett
  3. Ja. Men det er jo det jeg ikke vil. Samme med "If you see me walking down the street, walk on by."

    Motivasjonen din for å skrive er den beste jeg har sett på lenge. Jeg tilhører også den gjengen som savner følelsen av å få igjen en norskstil som man vet at man gjorde bra.

    Og takk for at du besøkte bloggen min! Kollektivet (i den andre bloggen) virker som the plae to be om man skulle være så uheldig å slite med depresjoner eller liknende (og det mener jeg som en bemerkning i aller positivste - ok, ikke et ordentlig ord, men du skjønner - forstand).

    SvarSlett
  4. Jeg vil jo at vi ikke skal være fremmede. At følelser og sånn forsvinner er jo uunngåelig, men jeg klarer heller ikke helt å gå tilbake til å være fremmede igjen, når man en gang kjente hverandre så godt. Men i min situasjon har jeg ingenting jeg skulle sagt, det er han som har tatt sin avgjørelse, og jeg kan ikke tvinge ham til å fortsette å ha kontakt med meg.

    Hmm. Om det funker eller som du sier bare gjør det verre ja... Jeg har hang-ups på Melissa Horn. Det er litt som om alt hun synger kunne kommet fra min egen munn. Jeg klarer liksom ikke å høre på peppende sanger som skal få meg i bedre humør, det kjipe må bare få ta sin tid, tror jeg.

    (Oversharing? Beklager.)

    SvarSlett
  5. Takk for det fine du skriver, jeg blir veldig glad for det.
    Og så fint at jeg får stå på siden her, takk!!

    Ja, det er nok litt sånn jente- og gutteperspektiv, men jeg liker å tro at kjærlighetssorg (eller knuste hjerter, eller hva man nå vil kalle det) egentlig ikke skiller mellom kjønn eller andre ting, det er vondt uansett. Men selvfølgelig, man setter ord på det på en ulik måte. Og det er nok kanskje noe sant i at jenter graver seg litt for mye ned, mens gutter kanskje løper litt for fort videre? Bare en tanke.

    Jeg er veldig glad for å ha oppdaget din blogg også, masse å gå tilbake å lese, herlig!

    SvarSlett
  6. Er det sant? Det var jo nesten litt kjipt. Men greit nok, hva ER en wonderwall egentlig? Utenom noe som høres ganske fint ut å være for noen.

    SvarSlett
  7. Jeg svarte deg på mail jeg, men det funket kanskje ikke?

    SvarSlett

Legg igjen en kommentar!