27. oktober 2010

Tougher than the rest

Springsteen's like this garage mechanic poet...

Springsteen er som en bilverkstedpoet. Du kan høre svetten i stemmen hans, oljesøl i gitaren. Når jeg hører han ser jeg osende gater, kjærester som famler etter hender, bulkede støtfangere...


Jeg sitter i baksetet.
Strømledningene strekker seg fra stolpe til stolpe. Nordover. I buer. Det minner meg om å være barn. Måpe ut av vinduet. Asfalt. Nyponbuskar. Veistriper.

Jeg fryser. Får låne jakka til Mads. Legger den over meg som et teppe. Den lukter godt. Skog og aftershave. Vi stopper på Espa. Jeg kjøper en svart kaffe. Blir varm på henda og brenner tunga. Lar være å si noe til dama i kassa om at det skulle stått Espaboller i ett ord, og at t-skjorta hennes burde sendes tilbake til trykkeriet. To timer tidligere sto jeg på jobb og vurderte en impulstur til dalen. Man lever bare en gang. Noen ganger må man våge å slippe keepern og angripe med begge henda. Stig sover i framsetet. Drømmer om å sende lissepasninger til Ray Parlour på Highbury. Mads setter på nyeste plata til Baksia. Før refrenget i låt nummer én har jeg åpna den første ølen.
Jeg har fått haik. I femte gir mot dalen. Gode venni e gode å ha.
Mads er ein Heidersmann.

Jeg besøker Mari og Roy Magne i OL-byen. Mari sier til Roy Magne at han er den rareste personen hun har møtt, og de virker begge nyforelska til tross for at de har vært sammen en stund. Roy Magne er rar. Skrudd sammen på en merkelig måte. Han koser seg med Skal vi danse og Pepsi max på en lørdag. Men det blir mer historier enn dansing og Pepsi. Han har et utømmelig lager med historier. Livets skole har gjort at han forsvarer karakteren seks i norsk muntlig.

Jeg forsøker å haike videre fra Lillehammer. Det ser enkelt ut på film. Alexander Supertramp haiker gjennom hele USA i Into the wild. Jeg forsøker meg først hos et voksent ektepar med bobil, litt som i filmen. Jeg har aldri vært gjennom et mer omfattende intervju. De ringer Roy Magne for referanser - han prater bare vås i telefonen. Hva har skjedd med verden da en full kar ved pumpe sju, klokka 10 om kvelden ikke får haik? En Porche Cayenne Turbo triller inn mot pumpe 3. Bjørn Rune Gjelsten går ut av bilen. Kommer ut igjen litt senere mellom skyvedørene på Statoil med Dagens næringsliv og Finansavisen under armen. Jeg tar sats:
- Unnskyld mister? Jeg føler meg frekk som i det hele tatt spør, men du skjønner at jeg skulle vært på Fåvang på en fest, skulle ha møtt noen venner der og...?
- I skjønna, du sku gjenne fått skyss, men i ska bærre te Hafjell.
- Forstår. Takk uansett.
Bjørn Rune er ein Heidersmann.

Det løser seg. Noen minutter før midnatt er jeg på Fåvangkroa. Det er mørkt som i en kjeller. Seigt på gulvet. Varmt. Er det en gammel gymsal? Er det et samfunnshus? Ser ingen ribbevegger. Satser på det siste. Dølahjertet dunker fort under skjorta. Glade folk fra 18 til 60. Bedre enn Justisen og Ryes. Folket bølger fram og tilbake, nesten bare kjente fjes som jeg forbinder med røde fotballdrakter. Et par blå øyne - precis som blåa ögon ska va. Tre halvlitere i baren. Jeg ser Pelle på scena. Proffen må være hjemme ved computern, eller kanskje han løser kryssord etter han ble voksen. Jeg ser en fyr jeg trodde var ei bølle, står ute ved hushjørnet og markerer. Han sier det er hyggelig å se meg på fest på Fåvang. Jeg føler meg teit som var så forutinntatt. Folk blir eldre. Folk roer seg. Han knepper igjen buksa si og vil hilse. Jeg står over - vet hvor hånda hans akkurat har vært. Klapper han på skuldra i stedet. Jeg får i det hele tatt jævla mange spørsmål om hvorfor jeg er på Fåvang på fest. Kommer ikke på noe lurt å si. Prøver meg med at jeg ikke visste at man måtte ha folkeregistert adresse i kommunen. Til andre sier jeg at er fanatisk opptatt av Døden på Oslo S, og at jeg kommer på grunn av Håvard Bakke som står på scena - det er ikke helt sant. Men jeg kan sitere hele filmen. Det er nok toppen av unyttig kunnskap. Jeg forteller om den nydelig scena der Pelle har fått spadd ut foreldrene sine og får besøk av Lena. Man kan sikkert hevde at en del av dialogene og sosiolekten er kunstig, men scena med Lena på besøk, hjemmelagd pizza, rødvin fra kjøleskapet, og spente blikk fra 16-åringer som leker voksne er den vakreste scena jeg vet om i norsk film.

Jeg har aldri vært av de ivrigste tilhengerne til Springsteen. Så han på Valle hovin en gang. To kilometer fram til scena. E Street Band så ut som Lego-figurer. Lyst som midt på en sommerdag, kompisene var spredd ut over hele betonggulvet. Bedre på Fåvang. Klarer lett å forestille meg at Håvard Bakke er The Boss, og at det er en hemmelig konsert for spesielt inviterte.

En fin type med passe promille klapper meg på ryggen og spør om det er jeg som er Trond Strømdahl. Han hilser på meg. Hmm. Merkelig. Denne kvelden tar stadig nye vendinger. Kanskje ligner jeg litt - liker å innbille meg det. Det var det fineste noen sa til meg den kvelden.

Tre nye øl, til Kim Karlsen, en til meg sjøl, og til en som sier Hans Ola da jeg tar han i hånda. Han forteller meg at Peltonen het Kahru tidligere. Vi har fler felles interesser viser det seg. Han spør om Birken til vinteren. Jeg skyter tilbake og lurer på persen hans. Hans er 5:20:18. Min er 5:19:28. Det er det morsomte jeg har hørt siden jeg ble tatt for å være legenden Trond Strømdahl. Gnåler om det resten av kvelden. Begynner nok å bli en påkjenning å omgås.

Festen stopper opp for min del. Hører introen til Tougher than the rest fra scena. Det er fortsatt kaos på dansegulvet. Det er mer fest enn konsert. Jeg brøyter meg langt fram, står støtt på parketten, øra på stilk. Så få akkorder, så mange inntrykk...
Svette kropper, siste dans, klining, noen blir dusja med øl.

Springsteen's like this garage mechanic poet. Det låter bra på engelsk. Bedre enn bilverkstedpoet.

Festen ender i sjalusi, noen gloser hagler om hva jeg synes om garnfiske, fekting med armer og fuck off. Kim Karlsen, fyren som dansa med et skjelett på skoleball, fyren som balanserte på takmøna for å imponere ei jente på Bygdøy. I kveld er det han som redder kompisen sin. Redder den siste rest av verdighet.

Det er kjølig. Månen heng og skin. Labber gjennom et byggefelt. Inn i varmen. Ser lagbilder fra Norway Cup i trappa. OL-pins på ei korktavle som ikke er verdt så mye penger lenger, men som må være et fint minne. Kim Karlsen har lurt meg med skuddfintene sine uendelig mange ganger, nå har han jaggu lurt meg opp i  senga si. Optikeren forsikrer meg om at jeg har tatt ut kontaktlinsene og slår av lyset. Vi prater i mørket, om livet, om ekskjærester, om jenter, på en sånn måte som bare to fulle menn kan. Det er fint. Nært og ekte.
Kim og Henrik - kjekke kara som fekk svi, stanga på åleine, med alt for mykje å gi - Heidersmenn.
Det siste jeg tenker på før jeg sovner er Leffy fra Døden på Oslo S som sier "det gåkke bestandig som n trur veittu, Pelle" før de kjører lastebilen inn i solnedgangen.

Jeg våkner. Ser i taket. Et ukjent tak. Tar noen sekunder før jeg forstår hvor jeg er. Naboen har markert opprykket til HamKam med norsk flagg og supportereffekter på verandaen sin. Jeg ser over til Kvitfjell. Ser skyene fra snøkanonene. Ser på Tekst-TV at Kjetil Jansrud har kjørt fort i førsteomgang. Alle kjøreturene mellom Toksefeltet og Kvitfjell har gitt resultater.
Kakuskive med raudost til frokost.
Gjestfrihet.

Jeg er på Lillehammer stasjon. Liker meg dårlig der. På tur mot Oslo igjen. Jeg går tom for batteri.  Rekker så vidt å høre Dylan LeBlanc synge "Its 10th and 24th and I am in love" - eller, jeg tror han synger det, og jeg tror først han mener at det er 24.oktober og at han er forelska. Men tror det betyr at han står ved et gatekryss og at han synger at han er "in luck". Toget jeg sitter i står på spor 3. Jeg får øye på mammaen til Silje på plattformen, var hos de på julekvelden i fjor. Prøver å vinke nå, tror hun har sola i øynene. Hun ser meg ikke. Hun venter på toget til Silje som har vært hos den nye kjæresten sin. Toget vårt venter på det samme. Synes jeg ser et glimt av det lyse håret hennes da hun setter beina på perrongen, og toget vårt knirker avgårde i samme øyeblikk. Faen. Dette er jaggu mye å fordøye for en drömmare från landet.

Jeg har heldigvis med meg bok. Skyskraperengler. Har igjen bare 50 sider. Det er passe mellom Lillehammer og Oslo. Føler meg alltid teit og beglodd om jeg åpner ei bok på side 1 når andre folk ser på, som om jeg gjør det for å imponere, eller noe. Føles ikke riktig.
Tove Nilsen har klart å sette ord på det jeg forsøkte å forklare Marthe og Silje U. på Roskilde en gang. De tok meg ikke på alvor. Trodde det var fyllerør, men jeg klarte ikke forklare det så presist som Tove Nilsen gjør:

"Når jeg kniper øya hardt sammen, ser jeg røde og gule ringer som glir over i hverandre (...) Åpner jeg øya, ser jeg tett i tett med svarte prikker mot alt det hvite i taket"

Jeg blir så ivrig at jeg leser ut boka før vi ankommer Hamar. Ser parken ved stasjonen. Satt der på en benk med ei jente en gang. Nesten som i første kapitlet i Sangen om den røde rubin.
I’ve been around a time or two 
Vurderte å overraske henne med et besøk i Tromsø i høst. Glad jeg droppa det. Glad jeg slapp å stå på trappa hennes og bli møtt av en fyr i singlet og pulesveis i døra.
Den ene trøkken utløser den andre.
Minnebrikka mi er snart full.

Toget vårt bremser ned mot Oslo S. Dårlig med flagg og velkomst. Bare jævlige stålbenker på perrongen som er konstruert på en slik måte at selv ikke knarkere får sove der. Tar rulletrappa opp mot Døden på Oslo S og en helvettes mye folk. Det er i denne trappa Pelle setter seg og vil gi opp - hodet mot veggen, og han gir blanke om det gjør litt vondt da hodet hans sklir over skjøtene i veggplatene.


Jeg er tilbake på rommet mitt. Bunkern med bøker og musikk.
Jeg setter Tougher than the rest på repeat og den spiller til batteriet går tomt.