12. august 2010

DSC_0125.JPG

På ungdomsskolen hadde vi om humor i norskfaget. Norsklærern var en av de beste lærerne jeg har hatt. Han sa det var lov å fleipe med det meste, men han nevnte tre temaer som man burde unngå. I alle forsamlinger sitter det alltid noen som er berørt på en eller annen måte. Enten personlig, eller noen i familien, eller at man kjenner noen som... Det syndes stadig mot dette. Noen har bestemt at det må være drøyt for å være morsomt. Byen ække den samma lenger, nå er allting blitt så jævla hardt. Harald Eia kødder med det man ikke skal kødde med, selv Radioresepsjonen, som jeg holder enda høyere skuffer meg noen ganger. Jeg synes alle skulle hatt en dobbeltime i norsk med Bård Hasz. Hva hva vi ikke skulle fleipe om? Abort. Selvmord. Spiseforstyrrelser. Det er alltid noen...Bård Hasz skrev alltid tavla full, gjerne to eller tre ganger i løpet av 45 minutter, og for en håndskrift! Selv med kritt. Skulle jeg skrive på tavla så det ut som skriften til en 8-åring.

...

Sometimes there's so much beauty in the world I feel like I can't take it, like my heart's going to cave in

Jeg skal ikke forsøke å skrive noe lettbeint om bilde over. Det minna meg om hvor skjørt livet er. Hvor sterk dødslengselen kan være selv om man er i stand til å fly og leve. I starten av førstegangstjenesten var troppen samla hos feltpresten for å prate om ting som kunne dukke opp i tankene våre under tjenesten. Feltpresten, en skvær kis, med tre stjerner på skuldra og sjokoladeplater på lur som han delte ut under øvelser, og et minumum av forkynnelse. Han delte oss i grupper og ba oss fortelle om vi kjente noen episoder med selvmord. Historiene hagla. Noen hadde gått på skole med en som hadde kjørt utfor ei bru i Fredrikstad. En annen fortalte om søskenbarnet sitt som hadde vært på fest der ei jente hadde hoppa fra verandaen. Alle skulle toppe hverandres historier, som om det var en jævla konkurranse. Jeg satt der uten noenting å si. Ikke før i gjennomgangen i plenum valgte jeg å fortelle om Rita, som noen måneder tidligere hadde valgt å ikke leve mer. Jeg vet ikke hvorfor jeg fortalte det, gråtkvalt, og overfylt av følelser, foran denne gjengen med gutter, en gjøk fra hver krok i landet - som jeg ikke kjente så godt så tidlig i tjenesten. Etter jeg hadde fortalt om det kom Menig Pedersen, den største skravlebøtta i troppen, men også han med det største hjertet. Han sa han var glad jeg fortalte det.

Når jeg skriver dette er det 8.august. Rita ville fylt 27. Hun ble 19. I ukene og månedene sommeren 2003 gransket jeg meg sjøl. Alt jeg gjorde, og alt som jeg skulle gjort annerledes. Alt var så tydelig i ettertid, men så vanskelig å se da man var 19 år og trodde man var voksen. Den siste måneden på videregående hadde vi en innlevering. Jeg suste gjennom Ruste, et sted mellom 40 og 100 km/h. Jeg traff en svart katt med framhjulet. Alt for å levere en norskstil. Minnet meg om hva slags hensynsløs jævel jeg var.
...

I en av de siste dagene i mai var jeg i Kvitfjell for å spille golf. Et forsøk på å tenke på noe anna i løpet av 18 hull. På det idylliske hull nummer 13 hadde jeg et elendig utslag. Ballen landa to centimetre foran en gul blomst som hadde slitt seg opp mot sollyset. Jeg tenkte på alt anna enn golf. Jeg slo meg rett inn på greenen på andreslaget, men blomsten ble slått opp ved rota og knekt av mitt åtterjern. (En såkalla divot for dere som er inne i golfterminologien.)

Det gikk et par år. Tiden skulle ha leget alle sår. Den hadde gjort noe av jobben. Rita var ikke lenger det første jeg tenkte på da jeg sto opp om morgenen. Jeg leste Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen. De rufsete hovedkarakterene heter Erling og Charlie. De har vokst opp sammen med ei som het Rita. Ettersom kapitlene skrider fram videre aner jeg hvor det bærer med henne. Kreften tar henne til slutt. På side 66 i Ambjørnsens mesterverk får han alle hårene på kroppen min til å reise seg. "Rita døde udramatisk den 10.mai (...)" skrev Ambjørnsen. Selv om døden til Rita som jeg kjente ikke kan kalles udramatisk, så stemmer både navnet og datoen med den virkeligheten som jeg kjenner. Av alle jentenavn...? Av alle datoer...?
...
Jeg vet ikke hvem du hadde vært i dag. Kanskje hadde du tatt noen musikkfag ved Høyskolen i Hedmark. Kanskje noe pedagogikk i Trondheim - det blir bare spekulasjoner. Du dukker opp i drømmene mine, fra tid til annen. Det er som om jeg i drømmen har fått med seg at vi ikke lenger er kjærester, men at vi er gode venner og møtes. Jeg skulle ønske det var sånn.

5 kommentarer:

  1. Skrevet med gullpenn.

    Tor

    SvarSlett
  2. Du er flink, Henrik! Jeg har sagt det før, sier det igjen, blogginnleggene dine er gull.

    SvarSlett
  3. du er tilbake, lille. faen så fint.

    SvarSlett
  4. Ja, jeg leste to ganger. Fordi det var så godt skrevet og fordi det hadde mening. Fortsett!

    SvarSlett

Legg igjen en kommentar!