25. juli 2010

Henrik is no longer listed as "in a relationship"

Noen pommes frites-biter lå i enden av rulletrappa og stanga mot der rulletrappa slutter og gulvet begynner. Som søppel som er skylt på land av bølger. Jeg gikk innom Platekompaniet av gammel vane. Jeg hadde 30.000 skattepenger som brant i lomma. Grep med meg nyeste plata til Minor Majority, selv om jeg har den på LP. Upraktisk med fem sider. Rekker ikke anna enn å snu plata. Tok med meg Heidersmenn til 59 kroner, selv om jeg har rippa Deichmans eksemplar. Er det to personer jeg unner mer penger er det Pål Angelskår og Stein Torleif Bjella. Hjemme satte jeg på de jævlige låtene som blir enda mer ekte når livet går i mot. Jeg fant frem Ghost of our love igjen. Den fikk nytt liv.

...

Jeg synes å skifte strenger på gitaren er et godt språklig bilde. Jeg har akkurat gjort det. Bokstavlig talt. Låter bra. Skarpt. Roar Stokke har ikke forstått uttrykket bokstavlig talt. Han kan finne på å si: "no koke det skikkelig på tribunen...bokstavlig talt." Nei, ikke bokstavlig talt, Roar...Et par ting til: det heter "ess i ermet", ikke bland inn jokere i stokken din. En siste ting: de som spiller bak på banen til Japan heter japanske forsvarere, ikke japanesiske. Ikke meninga å være bitter på deg, Roar. Du er egentlig en fin fyr som gjør så godt du kan.

...

En mandag i juli fikk alle de triste låtene mening igjen. S sa takk for seg og ville ikke leke med meg mer. Det er underlig hvordan man går fra å være så nære til å blir fremmede for hverandre. Ett år. Ett kapittel. 25 konserter. 3 sesonger med Californication. Alle podcastene til Radioresepsjonen. Det fineste jeg visste var å høre Radioresepsjonen som podcast. En splitter ordna lyd til alle fire ørene. Under dyna og med pannene våre sammen som siamesiske tvillinger. Maratonetapper med Californication, der vi aldri klarte å stoppe. Bare én til...bare én til...Jeg gleder meg ikke lenger til sesong fire.

...

Når endra alt seg. I starten stod hun med åpne armer i døra når jeg kom hjem fra jobb eller skolen. Senere fant jeg henne bak PCen på rommet mitt. I starten da jeg sang noen låter og spilte gitar så hun på meg og fikk meg til å føle meg bra. Ettersom tida gikk var alltid en av strengene ustemt. Konsertene vi var på mangla noe den siste tida. Låtene til Melissa Horn låt likt og Bjella måtte komme med nye sanger, mente hun - selv om begge konsertene var pokker så bra. Da Mark Knophler spilte Brothers in arms fulgte jeg etter henne mot scena, men hun sklei stadig unna, og jeg følte meg som en hund. Jeg vet ikke riktig når jeg mista grepet.

Top five things i miss about Laura:
1: Når hun la de små dukkeaktige føttene, størrelse 36 mot leggene mine for å varme seg.
2: Se henne på scena og tenke at jeg er sammen med den flotteste jenta i lokalet.
3: Alle de små tingene som gjorde at jeg følte meg som en viktig del av livet hennes. Bære bagen hennes. Smøre henne på ryggen. Varme henne. Tørke henne etter at hun dusja.
4: Den spontane, rå latteren hennes. Øyekontakt.
5: Hvordan hun kunne smile vennlig og ekte til ukjente folk. Til ansatte på H&Ms eller til menn som så etter henne på gata. Hvordan hun fikk alle til å føle seg bra.



Takk

3 kommentarer:

  1. Romsjef, Rom 108.26. juli 2010 kl. 06:02

    Det er mange fisk i havet. Flere klisjèer? Det er hennes tap, enda en klisjè. Men så sant det er. Jeg lurer på om hun vet hva hun går glipp av. Du liker jo ikke å skryte, og har sikkert ikke fortalt henne noe av det jeg vet om deg. Du er en bra mann, en av de beste jeg vet.
    Takk, nestsjef.

    SvarSlett
  2. Ai ai. For tider som dette anbefaler jeg Dylans "Blood on the Tracks". Burde vært tilgjengelig på blå resept.

    SvarSlett
  3. Oi! Tenk å ha noen som skriver sånn her om en, selv etter at det er over og man har blitt fremmede igjen. Fantastisk.

    SvarSlett

Legg igjen en kommentar!