26. juli 2010

Glimt fra ei hyttebok - *******dalen sommeren 2008


Dricker vin med balkongdörren öppen…

16-08-08
Øvre ******vatnet
23:34
0,2‰

Regnbuen slynget seg over Øvre ******svatnet og i enden fant jeg denne perlen av ei bu! Etter drøye to timers marsjering i våt kjørr. En sixer med øl ség mot ene sida og bidra til at turen ble tung, men kreftene kom idet jeg fikk øye på bua ved vatnet. Som en belønning er jeg i skrivende stund i ferd med å jobbe meg gjennom disse seks boksene. Har lest litt i hytteboka og registrerer at Lars Monsen er nevnt her med jevne mellomrom. Jeg hørte stemmen hans da jeg gikk fra bilen. ”Alltid deilig de første dagene på tur, kjenne at sekken veier litt og …” Lurer på om han virkelig mener det med vekta på sekken. Han pleier også å si at ”når jeg møter på plasser som det her så blir jeg fort en 3-4-5 dager, ass. Jeg er ikke her for å jage kilometer” Jeg satser på det samme, blir her noen dager til jeg går tom for mat.

Nypussa og nylig impregnerte fjellstøvler skulle få slite mot strie bekker i knehøyde, så kvelden går med til tørking av klær. Jeg har vondt for å kassere militærstøvlene mine, men det er nok snart på tide. Har dårlig samvittighet for ikke å prøve fisken, men vil heller prøve meg i dagslys på jomfruturen. Tanken på at jeg har muligheten til å være her ei uke kiler meg i magen. Auren skal få slite en annen kveld, nå føler jeg meg litt blodfull og inspirert og vil heller skrive.

Roy Lønhøiden spilles jevnlig på P1 om dagen, og akkurat nå trenger jeg ikke noe mer enn ”Vann og ved” for og trives.

Ser ut til at det er blitt jekket en del øl ved bordet jeg sitter ved, og at tømmeret i veggene har sine historier å fortelle. Det er den beste hytteboka jeg har lest.

Det er en spesiell følelse å være her og være utilgjengelig. Sjeldent i våre dager – det er noe flere burde prøve. Samtidig er det rart å ikke kunne dele disse inntrykkene med andre enn leserne i denne hytteboka. Jeg tror mange av vennene mine ikke kjenner til denne enkle tilværelsen.

Jeg trives så langt i mitt eget selskap, og i lag med bøkene mine, men det er ikke til å komme fra at jeg lengter til hun som la seg på armen min og mol for to netter siden. (…) Det hadde vært fint og hatt en kjæreste som kunne satt pris på dette livet, eller i det minste hadde vist forståelse for denne formen for ferie.

Jeg skjønner hvorfor så mange av Trond Halles tekster er i villmarksomgivelser. ”E drøme av og te, om å fløtta langt te fjells” – man blir fort varm og inspirert.

”Det er en million mil mellom oss i kveld” – en av mine beste venner er i Canada i skrivende stund, og skal tråkke i sporene etter Lars Monsen. Jeg er full av beundring for at han gjør alvor av en slik drøm, men samtidig er det så fremmed for min egen del. Jeg vil heller på hytta enn til syden. Jeg har fortsatt så mye uutforska villmark i nær meg. Selv i Oslo skal man ikke lenger enn 20 minutter unna sentrum før man kan være for seg selv i for eksempel Nordmarka eller Østmarka.

Jeg ser fram til fine dager ved *******vatnet – det er dette jeg har drømt om mens jeg har samlet støv på forelesningene som bibliotekstudent.

”Jag skal passa mig for dom som aldrig gjort som dom har tenkt” så jeg ”dricker ur mitt glas og alle dörrer är öppna.


****dalsKitzbuhl
19-08-08
00:15
0,3 ‰


Det surkler i skoa mine, jeg er gjennomsvett, tung i låra etter kneløft gjennom kjørr, det knitrer i ovnen, månen prøver å gjemme seg bak meg, jeg drikker vin rett fra flaska, som man gjør når man har mista perspektivet. Jeg føler meg mer levende enn på lenge!


*******bua

Jeg spoler først et døgn tilbake. I går prøvde jeg oteren på sørsida av vatnet. Mine to fiskekontakter hadde anbefalt en strekning, og i går kveld mens jeg kjempet mot naturen, balanserte på steiner, dro fjøla i slalom for å unngå garn tenkte jeg på disse to. Mens jeg strevde som verst satt nok disse to karene og lo hånlig av meg. Disse to svinepelsene med fine stillinger i Dialecta og Dølen hadde nok tenkt å være litt jævlig med denne unge jyplingen, som uheldigvis var meg. Jeg skal gi de faen med fett på ved neste anledning. Tidligere i sommer, oppglødd etter å ha fått en aure på 860 gram var jeg overbevisst om at jeg var blant Nord-Europas fremste oterfiskere. Med to fisk på to dager ved ******vatnet er det nok grunn for å tvile på den påstanden. Vatnet må sies å være det Kitzbühl er for alpinister – en rekke utfordringer. Ulendt terreng, garnfiske, viker, steiner, mørke augustkvelder og grunneiere – man må passe på at fjøla går riktig vei, og at fluene ikke setter seg fast i fingeren. Det skjer selvfølgelig, og nervene har full jobb med å sende signaler til hjernen om at dette gjør jævlig vondt.
Spør du meg er dette toppidrett!

Når det kommer til valg av fiskeutstyr er jeg konservativ. Jeg kan ikke forstå gleden av å fiske med garn. For meg er det like avleggs som å vise fram dverger på sirkus. Før denne turen gikk jeg til innkjør av nye sluker; tenkte jeg skulle prøve meg med noen utradisjonelle. Det ender likevel med at jeg bruker den klassiske sølvblanke med rød prikker fra Sølvkroken, eller den todelte med rødfarge og kobber. De nye, fjonge slukene som ser ut som de fulgte med plastomslaget til forrige ukes Donald Duck får ligge i slukskrinet inntil videre.

***********saure

Etter sist utflukt bestemte jeg meg for aldri å låne bort oteren min igjen. Da jeg fikk den tilbake var lina full av indiske elefantknuter, kirugknuter, og en rekke andre knuter som ikke er å finne i noen lærebok. Jeg måtte fram med kniven og står i dag med ni fluer mot andres ti. Det er en måte å bruke oteren på – min metode!
Alt anna blir bare kål. Jeg er åpen for ulike politiske ideologier, religioner, alle verdens folkeslag, musikksmak, seksuelle preferanser, spillestiler i fotball – ja, du kan til og med la dorullen henge inn mot veggen, men…
Jeg mener at vinna skal holdes i venstre hånd, og sennet på lina skal føres på samme måte som man kveiler et tau, fra deg og under, i sirkler. Har du en annen måte å gjøre det på skal jeg prøve å se på deg med forståelse, men det blir ikke lett.
De to fiskene jeg har tatt ble fanga med Olsen-flua (klassiker!). Det bygger opp under påstanden om at det gamle utstyret er best. Jeg har til gode å få fisk på de fluene som ser ut som diskokuler. Begge er altså tatt på Olsen, og jeg skal vedde ytterste lillefingerledd på at den kubben som jeg mista, som var på størrelse med Blucher også hang på Olsen-flua. Jeg prøvde nordsida av vannet i kveld, og kommer til å holde meg der. Ypperlige muligheter for å dra oter, selv om man må gå et stykke. Bettet uteble da det var like stille som i et badekar.

Jeg hadde problemer å få opp korka fra vinflaska mi, men gjorde som den gamle alkoholikeren så fint beskrev det:
-          den korka skal opp, om den så skal ned!

Man kan bli ør bare ved å tenke på at druene fra South Eastern Australia skulle ende sine dager i en lever hos en ung mann i det fjellhøge nord.


Bisettelsen for bokhandelen
20-08-08
15:45
0,0 ‰           

Jeg tok en avstikker for å kjøpe med meg Bisettelsen. Ei ung jente sto i kassa og sa det var nummer tre i en serie, og jeg prøvde å svare uten å være nedlatende at jo, jeg kjente til det. Jeg spurte henne om hun likte Beatles og Bly, men hun hadde ikke lest de. Jeg følte meg så slem som spurte, men jeg var sikker på å få et anna svar. (Som Linn Strømsborg skriver i Roskilde, så har alle lest Beatles, selv de som ikke leser bøker har lest Beatles). Mens jenta tar i mot pengene mine så holder en annen ansatt på å kjøre radiostyrt bil mellom hyllene med puslespill, sparkesykler, badebasseng og sjørøverskuter – alt anna enn bøker.
På tur ut av butikken peker en tredje ansatt mot posen min og spør om jeg har fritidsproblemer siden jeg leser ei bok nå, midt under de Olympiske leker. Jeg blir så satt ut at jeg ikke klarer å svare noe fornuftig. Så måpende at det tar to år før jeg skriver dette her. Litt som Elling da Kjell-Bjarne sier ”fytti helvete hva ska’n med så mange bøker a?” Jeg kjente et gufs av det bygdedyret som Tor Jonsson så presist beskrev. Siden har jeg konsekvent valgt biblioteket.

Paa Gengrodde stier


21-08-08
02:02


En sen kveld i august lå alt til rette for en god fisketur. Bølgeskummet lå skylt på land som kullsyre mellom steinene på stranda, en varm bris i fjeset, og en forventning om å sette ny personlig rekord av fjellaure. Jeg tenkte på ”ulvadn” i Hellbillies-låta Sur som rognebær som ikke helt vet hvor kommunegrensene går, og hvor de har lov å oppholde seg. Jeg følte noe av det samme på denne fisketuren – på den måten blir det mer spenning knyttet til fisket.
Jeg tuslet på let etter en fin fiskeplass og hørte på Hamsuns Sult fra 1890, gjengitt av Olafr Havrevold i et NRK-opptak fra 1959 og avspilt på min iPod fra 2007. Jeg skyndte meg langsomt videre, mistet stien like ofte som jeg fant den, og tenkte at en annen Hamsun-klassiker hadde vært et mer passende soundtrack til denne kvelden.
Jeg prøvde å kombinere det beste fra to verdener, en perle fra litteraturen, og en flott friluftsopplevelse. Bruken av høretelefoner skulle vise seg å overdøve motorduren fra grunneigerens båt, og fisketuren ble noe amputert. Å luske seg til å fiske på denne måten er som å kysse ei jente når man bare har blitt gitt gult lys.
På tur hjem, avslørt og tomhendt, bestemte jeg meg for å lytte til stillheten fra naturen. Jeg trodde jeg hørte krasling fra en hel dyrehage, og buskene så ut som vaklende oppsynsmenn. Jeg trodde en stund at Karlsvogna var ei hodelykt, mens jeg selv kava i mørket. Jeg fant til sist bua, og sverget å kjøre på grønt lys og løse fiskekort i tida framover.


Takk for en flott friluftopplevelse.
Jeg kommer tilbake!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg igjen en kommentar!