Ett hundre år

Vi skriver 7.juni 2010. På dagen hundre år siden Roald Amundsen la ut på sin Sydpolekspedisjon. Sannheten er at den egentlig var ment som en forskningsferd til Nordpolen. Han fikk både økonomisk og moralsk støtte for sine vitenskaplige motiver og fikk til og med benytte seg av Fridtjof Nansens Fram-skute. Selv ikke mannskapet, bestående av legender som Hjalmar Johansen, Oscar Wisting og Olav Bjaaland visste om Amundsens planer og mønstret på i troen om å dra til Nordpolen.
Faen til kar!

Ett århundre etter at Fram seilte sørover i Oslofjorden tar jeg 51-bussen fra Nydalen i retning Skar i Maridalen. Uten musikkorps og norske flagg, men med pappagutter i blå skjorter på vei til BI som avskjedskomite. Turen jeg skal ut på er ikke statsstøttet slik Amundsens, men av vitenskapelig art, som Amundsen omformulerte sin egen eventyrlyst. Etter to somre med fiske i Oslomarka og null fangst har jeg (nesten) mista troa. Jeg kunne dratt en Amundsen og latt som jeg hadde reist ut i Østmarka, for så å stikke til Nordmarka, men jeg er veloppdragen. Etter nøyaktig én times marsj er jeg ved leirplassen hvor jeg slo Endre Midtstigen så suverent i Yatzy på denne tida i fjor. I enden av Øyungen har en 6.klasse slått leir og jeg er litt engstelig for skrik og skrål, som jeg får nok av i Mariboes gate. Det er mulig vindretningene er gunstig denne kvelden, eller så er det norges mest veloppdragne klasse som er på tur. Fin gjeng. Tenk så spennende det er med overnatting, telttur, 12 år og flørting. En blanding av verdensmestere og verdens mest usikre. Jeg er allikevel fornøyd med å være 26 år og alene på tur. Man får nyte livets ulike faser. (Ta notater, folkens!) To aurer og en åbbor er fasiten i det vitenskapelige prosjektet denne kvelden, de likte markklysa og jeg kan melde fra til Knut Einar og Monika om at det er fisk i Nordmarka. Etter fem helgeturer i mai de to siste årene, og 6000 kast uten napp er det lov å tvile.

Dagen etter går jeg i retning Rottungen, den blå stimerkinga gjør orienteringa enkel og jeg kan kose meg med Bergtatt-skiva, Røtter,  i ørene. Villmarka må være denne plata sitt rette element. En åbbor vil opp av Rottungen, men ellers nytes kvelden horisontalt i sommerposen jeg fikk av Håkon Brandvold. Regnet trommer jevnt i teltduken og lyset fra hodelykta treffer sidene i Min kamp bind 4. Nyhetene i radioen forteller hver time om streik og at rettsaken i Kongo er utsatt - ikke noe nytt. Jeg lurer på hva de to ville gitt for min frihetsfølelse. Noen må alltid la leken gå for langt, man trenger ikke å dra til Kongo og drive hurum lurum, man kan dra til Nordmarka og kverke småfisk.

Dagen etter trasker jeg mot byen igjen. På veien møter jeg en rekke syklister fra Credit Agricole, Astana, Discovery og andre organiserte dopmiljøer, alle menn i 30- og 40-åra. Etter tre timer, ti kilometer og to gnagsår er jeg framme ved pølsekiosken ved Sognsvann. Jeg bytter en tjuekroning mot ei nystekt vafle, og er fornøyd med livet. Smilet mitt stivner da jeg høflig ber fyren i bua om å fylla opp vannflaska mi. Det lar seg nok ikke gjøre, han har fått instruksjoner fra sjefen og greier. Dette er etter mitt syn Oslo på sitt verste og mest upersonlige. Kanskje jeg skulle holdt meg borte fra folk en stund til...