6. april 2010

Tre i Rondane - ved en av dem



Ei uke i klassisk stil gjennom verdens fineste campingplass.


Enkelte mente vi hadde sett for mye av Lars Monsens tv-serier, eller lest bøkene til Helge Ingstad en gang for mye. Vi tok ordene til forbildene våre på alvor. Det nye året 2009 var ikke mer enn et par dager gammelt da Håkon Johan Brandvold, Martin Madshus Sandbakken og jeg dro med oss hver vår pulk fra Høvringen og inn i mot Rondane. I løpet av jula hadde vi fått det vi trengte av mat og drikke – nå ville vi klatre oppover behovspyramiden. Siden vi ikke var riktig voksne, var det en spenning i å prøve ut turutstyret vi hadde fått i julegave.
Den første strekningen gikk seigt. Proviant, telt og drivstoff for sju dager gjorde pulkene tunge. Ingen av oss hadde brukt jula til å dra etter oss bildekk, slik Lørdagsrevyen alltid presenterte polfarernes forberedelser. Den første natta i teltet hengte vi opp de hjemmelagde lefsene og sokkene i teltet. Kontrasten mellom de stivfrosne lefsene og de dampende, svette ullsokkene var grotesk, men man kan ikke være jålete når man er på tur.
Den kvelden krøp vi i posene og forsøkte å brette ut kartet over Rondane. Håkon foreleste og hadde bytta ut pekestokken med en kniv. Han pekte på hvor vi befant oss og repeterte høydekurver og kompasskurs. Han hadde en behagelig måte å lære fra seg på, og han klarte å fange vår oppmerksomhet på en mer effektiv måte enn mange med langt flere studiepoeng i pedagogikk. Håkon gjorde skikkelig, helt fra han lærte meg å stappe soveposen i trekket, fra de første spede turene våre, tjue minutter unna hytta. Han var typen som aldri fargela utenfor strekene på barneskolen, og som den dag i dag står på eksamen på første forsøk. Martin og jeg takket for forelesningen med å lære han to nye kortspill – nå kunne han i alt tre.
Det nærmeste vi kom et dramatisk høydepunkt var da draget til Martins pulk røk. Før Martin rakk å reagere skjøt pulken fart den bakken vi nettopp hadde slitt oss opp. I bunnen av dalen gjorde den et hopp, før den landa mykt i snøen. Martin viste oss et stort repertoar av banneord, og Håkon og jeg vurderte å sende med brev hjem til de foresatte.
De to pulkene til Håkon og meg var av nyere modeller. I enden av skroget sto nettadressa til produsenten. Martin gikk bakerst og så på denne reklamen i timevis, og vi hadde vansker med å se for oss en mer vellykka plassering av reklame.

Noen glipptak senere kom vi fram til Dørålvatnet, hvor det stod et punkt på kartet. Vi fant en spade festa til pipa, og gravde oss ned til døra. Steinhytta hadde det aller nødvendigste. Tre køyer, to kokeplater, en ovn og ei hyttebok. Hytta lå nær vatnet. Behagelig, med tanke på at isfiske kunne være bitende i januar.

En av dagene i romjula hadde vi handla inn pilkeutstyr. Kjell på G-Sport lovte oss at ”denna e verdens best” og overbeviste oss om at ”denna må e snart bestille mer tå”, mens han proppa oss med tips. Han holdt ord! Vi dro opp fisk like lett som om det skulle vært fra frysedisken på Rema 1000. Men ikke i samme dimensjon, naturligvis… Da vi kom innomhus igjen, skar Håkon store terninger av margarin som freste i panna – og forsvarte den drøye smørkladdene med at vi trengte fett for å holde ut skiturene. Aurene krummet seg etter hvert i panna, og vi kunne strekke oss så lange vi var i køyene.
Dagen etter trakk vi ut antenna til lommeradioen og surra den inn med ståltråd og fikk inn resten av verden. Vi gjorde som gamle folk, hysja på hverandre under værmeldingene og spissa ører. Vi lot det gå konkurranse i å gjette riktig artist til musikken som spiltes, og det ble en høytidelig konkurranse. Da Roy Orbison sang en låt for de ensomme, røpet Martin at han hadde vært på en konsert med han. Håkon så på meg med store øyne. Begge vi andre visste at Orbison tok av seg solbrillene for siste gang i 1988, mens Martin er født i 1985. Vi lot han holde på en stund, intervjuet ham om konserten, men da han til slutt konkluderte med at det var en kjedelig konsert, måtte vi bryte ut i latter. Etter den fadesen har Martin aldri blanda Bob Dylan med Roy Orbison igjen.
Det beste med å dra på tur i januar er at man får ha nasjonalparken for seg selv. Det eneste vi så av liv var en røyskatt, og trondheimsflyet som forsvant sakte over hodene våre.  Ulempen er selvfølgelig kulden. De kaldeste nettene legger det seg rim utenpå soveposene og jakkene blir som rustninger. Men vi var der frivillig og priset oss lykkelig over at vi ikke hadde med noen befal over oss. Vi hadde alle kompiser som aldri hadde overnatta i telt etter endt tjeneste. Med oss tre var det annerledes – uten fyringsvakter, vaktposter og en del uforståelige plikter føltes det som rene utetimen i kroppsøving.
På et høydedrag like ved Rondvassbu vibrerte det fra mobilen i brystlomma mi. Kuldegradene gjorde at bokstavene beveget seg sakte i displayet. Tekstmeldinga fortalte meg at Harald Madshus var død. I teltet samme kveld foreslo jeg en skål til minne om den gamle kjøgemesteren. I mitt stille sinn spolte jeg tilbake og så han for meg i en hvit shorts fra Adidas, av den typen som ville blitt klassifisert i størrelse small i dag. Jeg ser han for meg på tur fra Kåjavegen til fotballbana og hvite tresko med beisflekker, bar overkropp, og en frisyre som fra en mafiafilm. Vi smårollingene som drev med fotballsparking i Kåja rokerte rundt i samme takt som han flytta vannsprederne på nordre bane. Martin og Håkon hadde nok sine minner. Vi klirra de små flaskene våre sammen, og slo i oss det brune som varma helt ut i fingrene og tilbake til knollen.
Etter ei uke i klassisk stil med innslag av fiskebein i motene, nærmet turen seg slutt. Siste natta slo vi opp teltet på isen på Ranglartjønn, så vi bare kunne skli i mål ved Rondablikk siste dagen. Vi borra pilkehull i ytterteltet, så vi kunne ligge i soveposene og fiske. Fangsten uteble, og vi konkluderte med at tjønna var tom for fisk, eller så måtte man slite mer for føden på vinterstid.
På tur mot Rondablikk gikk vi i hvert vårt oppkjørte skispor, og sa minst mulig – vi visste det ble ett år til neste gang. Først i bilen på tur tilbake forstod vi hvor heldige vi var som hadde vokst opp med Rondane i vår egen bakgård.