11. mars 2010

Vorspiel - vinter - 2010

Jag hade städat och gjort fint och bjöd på te och tände ljus

Jeg nyter den første slurken. Ølboksen som ble kjøpt ti minutter før folkene med grønne uniformer dekket til pallene med seil. Boksen har ikke fått mer enn en time i kjøleskapet. Jeg klarer ikke helt å sette ord på den gode fredagsfølelsen. Både sjokomelk og brus overgår øl rent smaksmessig. Likevel blir det ikke samme stemninga med Pepsi max og Litago. Øl smaker av helg og den søte rusen bringer fram gode minner. Som ringeklokka siste timen fredag, helgeperm i militæret, campingstoler i sirkel på Roskildefestival. Vi har lettere for å finne de rette ordene, vi får et større ordforråd, og vi prater om helt andre ting enn vi ville gjort om vi var sobre.

Jeg roper til henne fra kjøkkenet og hun svarer ja til et vinglass. Jeg tar ned et fra øverste hylle, men må legge de tre første til side for omvask. Det fjerde ser noenlunde rent ut og får duge. Etter litt strev skyter hun korken fra champagneflaska forbi meg og i veggen. Det bruser over og væsken skyter fart over bordet i retning fanget mitt. Leiligheten vår er skeiv - så skeiv at samtlige besøkende sier: "Er det bare meg, eller er gulvet ...?" Etter litt kaos og tørking må jeg, selvsentrert som få, fortelle om da jeg jekka ei ølflaske og fikk korka i øyet, slik at kontaktlinsa flerra av. Det var vel omtrent det største som hadde hendt meg. Den historia satt liksom ikke helt, men vi finner allikevel tonen. Hun forteller fra jobben sin, om vestkantfruer som er pratsomme og vennlige, men samtidig antyder hun at hun avskyr den beskytta tilværelsen og den vridde virkelighetsoppfatninga deres. Jeg forteller fra jobben min - om et av bibliotekene til Deichman, der de ansatte bruker sparkesykkel for å finne bøker fra hyllene. Jeg forteller om de hjelpeløse seksåringene som har glemt igjen lånekortene sine, og som ikke husker fødselsdatoen sin, men mener å huske at de er født på sommeren en gang. Vi finner til slutt ut av det, og de heter som regel Thea, Emilie, Eskil eller Mathis, kombinert med et annet fornavn, og med begge foreldres etternavn. De små vesenene får låne en tusjpenn for å skrive navnet sitt på sine nye lånekort. De strever og bruker all sin kraft for å få av hetta fra tusjen og mister nesten balansen idet de lykkes. Med full konsentrasjon, og tunga pekende ut fra den ene munnviken skriver de navnet sitt på den smale, hvite stripa på plastkortet. De starter med en stor bokstav, akkurat som de har lært på skolen. En riktig stor bokstav - og jeg ser det de ikke har oppdaget ennå, at de ikke har sjans til å få plass til hele navnet sitt. De siste bokstavene blir enten smale, eller helt borte - og idet de gir meg tusjen tilbake, ser de på meg med et unnskyldende blikk og forklarer seg. Jeg smelter hver gang og forvisser de om at det går helt fint, og ber de ta godt vare på kortene sine.

Noen skåler senere, og etter at Jonathan fra Spotify har avbrutt oss for n'te gang
spør jeg om jeg kan legge i en musikk-dvd. Noen er festrøykere, mens andre må ha seg ei snusklype når de drikker. Jeg må gjennom noen faste musikkinnslag.

Først ser vi Axl Rose som slentrer mot scenekanten i sykkelshorts og lærstøvler. Han vræler, bråvender og løper en 60-meter godt under ti blank. Slash tryller fram en solo fra den skjønne musikkhjernen sin, og holder konserten i gang. Fire linjer med kokain senere er Axl Rose tilbake etter en tur på bakrommet. Nå har han skiftet til lilla blazer og stabber rundt med et sigarettstykke i ene hånda og en mikrofon i den andre. Jeg tar ut skiva og legger den i feil cover. Jeg legger ei ny ei i skuffen og spilleren sluker den i seg. Elektronikken gir fra seg en serie ulyder, før det stilner brått og displayet gir meg beskjeden "No disc". Jeg trykker "Open" tett etterfulgt av "Close" to-tre ganger før laserleseren ser ut til å samarbeide.

Johnny Cash stråler fra skjermen. Vi pleier å se det samme klippet på hvert bidige vorspiel, men er samtidig redde for å bruke det opp. Cash spiller i et talkshow fra 80-tallet - han har et belte rundt midjen som minner om de beltene man får når man er verdensmester i tungvektsboksing. Han har med seg hele arbeidslaget sitt, og på den ene flanken står en bamse som synger strofen "Daddy sang bass" i samme toneleie som hornet fra danskebåten. Han blir avløst av en flis på den andre fløyen som synger "Mama sang tenor", så hele bandet, og vi i sofaen må smile, spillegleden smitter ut i stua så vi glemmer å drikke.

Dvd-en løses ut og erstattes med et konsertopptak fra Norwegian Wood. Saint Thomas står med gitaren sin og prater til publikum mellom hver låt, slik jeg liker det. Han er usedvanlig sjarmerende, forteller han er 1,78 høy, og at det ikke er noen fotomodellstørrelse. Påstår han må sitte når han skal spille barregrep, og at han bare kan tolv grep på gitaren. Han er så åpen og ærlig, og ikke til å kjenne igjen fra det vi har lest om en manisk einstøing. Han er så positiv og hjertelig i forhold til den Saint Thomas vi har hørt om, som ba bandmedlemmene i baksetet sende han tekstmeldinger om de ville si han noe. Vi ler litt av den selvironiske stilen hans, men samtidig synes jeg det er trist og sårt. Han gjør seg selv så sårbar gjennom alt han deler. Jeg tenker det er trist at det ikke var plass til han i verden, og at han ikke fant sin rolle i livet. Jeg drikker bort de tunge tankene og setter på noe livlig musikk. Vi ser Petter Pogos intro, og må spole tilbake for tre repetisjoner:

- Vi ska ta å...eh...vi ska ta å ro..eh...ro'an litt ned nu. Vi ska ta ei ballade...Det e ei...ballade.
Den ler vi godt av en stund.

Jeg henger på meg gitaren min. Inntar samme fotstillinga som Slash. Slår de tolv grepene til Saint Thomas, men det låter ikke i nærheten av noe av det vi har hørt tidligere på kvelden. Det låter surt, og like forbaska tynt hver gang. Jeg nærmer meg å være like full som fansen til Jokke, og går heller og legger meg.
Første dagen etter legger jeg rett skive i rett cover. Slik ser jeg hvordan vi gikk fra Guns 'n' Roses til Cash, Pearl Jam, Lars Winnerbäck, Roy Orbison, Saint Thomas og til Valentourettes.

Jag försöker inbilda mig själv att är det ordning i skivsamlingen så är
det ordning i själen.