11. november 2010

Ikke verre enn at jeg kjenner igjen melodien

Det er god plass på Karl Johan på torsdagskvelder. Ikke tomt, men det føles sånn. Bedre enn lørdager. Jeg unngår å tråkke på strekene. Tror brosteinen er lagt av døler, mener å huske det fra en Vinstrarevy. Jeg spytter ei klyse som legger seg i sprekkene mellom brosteinene, rødfarget av vin. Det er kaldt - ingen steder er så kalde som Oslo når man går i skjorte og dressjakke. Eneste som kan konkurrere er å rangle hjem fra julefylla på Vinstra, dresskledd og i glatte sko, med MGE-graderstokken lysende mot deg med sine -28. Her i Oslo blinker Freia-uret kvart på ett.

Jeg tråkker forbi Scotsman. Ser etter kjente fjes. Mange døler havner der. Lett å finne. Midt på Karl Johan. Kan ikke bomme, er du på slottet har du gått for langt. Jeg satt der før Dølatreffet i fjor. Far spanderte. Bordet var fullt av høyhalsere. Aldri sett så mange kjentsfolk i byen. Så at alle damene fra dalen hadde pynta seg, sånn jeg vet at mor gjør når hun av og til er på bytur. Dølene prata med hverandre som aldri før. Folk som ikke nødvendigvis hilser om de møtes på Sødorptunet. Rart å se. De oppstasa damene med handleposer og karene like bak med ei tjukk lommebok i baklomma og hendene i lomma.
Som jeg savner dalen.
Tenker på det hver gang jeg løper forbi Hersleb skole, med sine høye smijernsporter, malingen som flekker av, grafittien som ligger som et belte rundt hele første etasje. Jeg tenker på hvor glad jeg er i Sødorp skole. Alle de varme, omtenksomme lærerne som gjerne tok på seg jobben med å ha inspeksjon i friminuttene i stedet for å sitte på lærerrommet og dyppe teposene sine i krusene, de fikk det i alle fall til å virke sånn. De kunne navnene til alle 150 elevene på skolen. Jeg husker de enorme vinduene i svømmehallen. Vi la ansiktene våre inntil og lagde en skygg med hendene våre sånn at vi kunne se inn. Vi så den store klokka på veggen som bare hadde sekundviser. Og noen ganger, da vi var ekstra heldige kunne vi få et glimt av Camilla Kvikstadhagen, eller noen av de andre jentene som gikk på ungdomsskolen, iført den flotteste badedraktmoten fra Mesna sport.

Jeg går forbi en billettautomat ved Stortorvet. Noen har klint en tyggegummi over knappen for enkeltbillett for voksne. Hvor jævla korka kan man bli? Hva med å spytte den i asfalten som resten av verden. Legg merke til alle tyggegummiene som er nedtråkka på fortauene i Oslo. Like mange som det er stjerner i Universet. Kan ikke skjønne noe anna, selv om man alltid hevder det er fler stjerner enn sandkorn i Sahara. Tviler litt på det. Tar man alle sandkornene i Sahara, alle snøfnuggene i Jotunheimen og tyggegummien i Oslo må man være et stykke på vei.

Jeg tar opp mobilen min, åpner meldingsfeltet. Tenker ut noen meldinger. "Håpløst å forholde seg til noen som ikke har vært singel i mer enn tre uker siden man fikk pupper" - den synes jeg låter passe bra. Lar være å sende den, vet det blir et jævla rabalder i morgen, trykker på den røde knappen, og bakgrunnsbildet av Heimdalen dukker opp. Det er sjeldent det er lurt å sende meldinger 00:57. Har sletta et par av de mest kritiske numrene, de samme numrene som jeg kan utenat.

Jeg går opp motbakken til rommet mitt. Ser at Pål Endre har lånt gitaren min. Han fester alltid plekteret på 4.bånd. Jeg tråkker av meg dressen. Åpner den øverste knappen i skjorta og drar den over hodet. Henger den opp i morgen. Stuper i senga og hører på at Pål Endre knytter taktfaste vennskapsbånd til Sverige. Kobler iPoden i radioen for å overdøve det. (Jeg skal ikke skrive noe om at iPoden går tom for batteri. Har lest gjennom noen gamle innlegg og ser at jeg har brukt det 4-5 ganger allerede). Blir dårlig lyd. Nesten bare diskant, men det er ikke verre enn at jeg kjenner igjen melodien. Pål Angelskår hevder at By this time tomorrow I'll be over you, men jeg tør ikke helt å tro på det. Låtene til Minor Majority er så såre at det er nesten fint å ha kjærlighetssorg, men bare nesten.

27. oktober 2010

Tougher than the rest

Springsteen's like this garage mechanic poet...

Springsteen er som en bilverkstedpoet. Du kan høre svetten i stemmen hans, oljesøl i gitaren. Når jeg hører han ser jeg osende gater, kjærester som famler etter hender, bulkede støtfangere...


Jeg sitter i baksetet.
Strømledningene strekker seg fra stolpe til stolpe. Nordover. I buer. Det minner meg om å være barn. Måpe ut av vinduet. Asfalt. Nyponbuskar. Veistriper.

Jeg fryser. Får låne jakka til Mads. Legger den over meg som et teppe. Den lukter godt. Skog og aftershave. Vi stopper på Espa. Jeg kjøper en svart kaffe. Blir varm på henda og brenner tunga. Lar være å si noe til dama i kassa om at det skulle stått Espaboller i ett ord, og at t-skjorta hennes burde sendes tilbake til trykkeriet. To timer tidligere sto jeg på jobb og vurderte en impulstur til dalen. Man lever bare en gang. Noen ganger må man våge å slippe keepern og angripe med begge henda. Stig sover i framsetet. Drømmer om å sende lissepasninger til Ray Parlour på Highbury. Mads setter på nyeste plata til Baksia. Før refrenget i låt nummer én har jeg åpna den første ølen.
Jeg har fått haik. I femte gir mot dalen. Gode venni e gode å ha.
Mads er ein Heidersmann.

Jeg besøker Mari og Roy Magne i OL-byen. Mari sier til Roy Magne at han er den rareste personen hun har møtt, og de virker begge nyforelska til tross for at de har vært sammen en stund. Roy Magne er rar. Skrudd sammen på en merkelig måte. Han koser seg med Skal vi danse og Pepsi max på en lørdag. Men det blir mer historier enn dansing og Pepsi. Han har et utømmelig lager med historier. Livets skole har gjort at han forsvarer karakteren seks i norsk muntlig.

Jeg forsøker å haike videre fra Lillehammer. Det ser enkelt ut på film. Alexander Supertramp haiker gjennom hele USA i Into the wild. Jeg forsøker meg først hos et voksent ektepar med bobil, litt som i filmen. Jeg har aldri vært gjennom et mer omfattende intervju. De ringer Roy Magne for referanser - han prater bare vås i telefonen. Hva har skjedd med verden da en full kar ved pumpe sju, klokka 10 om kvelden ikke får haik? En Porche Cayenne Turbo triller inn mot pumpe 3. Bjørn Rune Gjelsten går ut av bilen. Kommer ut igjen litt senere mellom skyvedørene på Statoil med Dagens næringsliv og Finansavisen under armen. Jeg tar sats:
- Unnskyld mister? Jeg føler meg frekk som i det hele tatt spør, men du skjønner at jeg skulle vært på Fåvang på en fest, skulle ha møtt noen venner der og...?
- I skjønna, du sku gjenne fått skyss, men i ska bærre te Hafjell.
- Forstår. Takk uansett.
Bjørn Rune er ein Heidersmann.

Det løser seg. Noen minutter før midnatt er jeg på Fåvangkroa. Det er mørkt som i en kjeller. Seigt på gulvet. Varmt. Er det en gammel gymsal? Er det et samfunnshus? Ser ingen ribbevegger. Satser på det siste. Dølahjertet dunker fort under skjorta. Glade folk fra 18 til 60. Bedre enn Justisen og Ryes. Folket bølger fram og tilbake, nesten bare kjente fjes som jeg forbinder med røde fotballdrakter. Et par blå øyne - precis som blåa ögon ska va. Tre halvlitere i baren. Jeg ser Pelle på scena. Proffen må være hjemme ved computern, eller kanskje han løser kryssord etter han ble voksen. Jeg ser en fyr jeg trodde var ei bølle, står ute ved hushjørnet og markerer. Han sier det er hyggelig å se meg på fest på Fåvang. Jeg føler meg teit som var så forutinntatt. Folk blir eldre. Folk roer seg. Han knepper igjen buksa si og vil hilse. Jeg står over - vet hvor hånda hans akkurat har vært. Klapper han på skuldra i stedet. Jeg får i det hele tatt jævla mange spørsmål om hvorfor jeg er på Fåvang på fest. Kommer ikke på noe lurt å si. Prøver meg med at jeg ikke visste at man måtte ha folkeregistert adresse i kommunen. Til andre sier jeg at er fanatisk opptatt av Døden på Oslo S, og at jeg kommer på grunn av Håvard Bakke som står på scena - det er ikke helt sant. Men jeg kan sitere hele filmen. Det er nok toppen av unyttig kunnskap. Jeg forteller om den nydelig scena der Pelle har fått spadd ut foreldrene sine og får besøk av Lena. Man kan sikkert hevde at en del av dialogene og sosiolekten er kunstig, men scena med Lena på besøk, hjemmelagd pizza, rødvin fra kjøleskapet, og spente blikk fra 16-åringer som leker voksne er den vakreste scena jeg vet om i norsk film.

Jeg har aldri vært av de ivrigste tilhengerne til Springsteen. Så han på Valle hovin en gang. To kilometer fram til scena. E Street Band så ut som Lego-figurer. Lyst som midt på en sommerdag, kompisene var spredd ut over hele betonggulvet. Bedre på Fåvang. Klarer lett å forestille meg at Håvard Bakke er The Boss, og at det er en hemmelig konsert for spesielt inviterte.

En fin type med passe promille klapper meg på ryggen og spør om det er jeg som er Trond Strømdahl. Han hilser på meg. Hmm. Merkelig. Denne kvelden tar stadig nye vendinger. Kanskje ligner jeg litt - liker å innbille meg det. Det var det fineste noen sa til meg den kvelden.

Tre nye øl, til Kim Karlsen, en til meg sjøl, og til en som sier Hans Ola da jeg tar han i hånda. Han forteller meg at Peltonen het Kahru tidligere. Vi har fler felles interesser viser det seg. Han spør om Birken til vinteren. Jeg skyter tilbake og lurer på persen hans. Hans er 5:20:18. Min er 5:19:28. Det er det morsomte jeg har hørt siden jeg ble tatt for å være legenden Trond Strømdahl. Gnåler om det resten av kvelden. Begynner nok å bli en påkjenning å omgås.

Festen stopper opp for min del. Hører introen til Tougher than the rest fra scena. Det er fortsatt kaos på dansegulvet. Det er mer fest enn konsert. Jeg brøyter meg langt fram, står støtt på parketten, øra på stilk. Så få akkorder, så mange inntrykk...
Svette kropper, siste dans, klining, noen blir dusja med øl.

Springsteen's like this garage mechanic poet. Det låter bra på engelsk. Bedre enn bilverkstedpoet.

Festen ender i sjalusi, noen gloser hagler om hva jeg synes om garnfiske, fekting med armer og fuck off. Kim Karlsen, fyren som dansa med et skjelett på skoleball, fyren som balanserte på takmøna for å imponere ei jente på Bygdøy. I kveld er det han som redder kompisen sin. Redder den siste rest av verdighet.

Det er kjølig. Månen heng og skin. Labber gjennom et byggefelt. Inn i varmen. Ser lagbilder fra Norway Cup i trappa. OL-pins på ei korktavle som ikke er verdt så mye penger lenger, men som må være et fint minne. Kim Karlsen har lurt meg med skuddfintene sine uendelig mange ganger, nå har han jaggu lurt meg opp i  senga si. Optikeren forsikrer meg om at jeg har tatt ut kontaktlinsene og slår av lyset. Vi prater i mørket, om livet, om ekskjærester, om jenter, på en sånn måte som bare to fulle menn kan. Det er fint. Nært og ekte.
Kim og Henrik - kjekke kara som fekk svi, stanga på åleine, med alt for mykje å gi - Heidersmenn.
Det siste jeg tenker på før jeg sovner er Leffy fra Døden på Oslo S som sier "det gåkke bestandig som n trur veittu, Pelle" før de kjører lastebilen inn i solnedgangen.

Jeg våkner. Ser i taket. Et ukjent tak. Tar noen sekunder før jeg forstår hvor jeg er. Naboen har markert opprykket til HamKam med norsk flagg og supportereffekter på verandaen sin. Jeg ser over til Kvitfjell. Ser skyene fra snøkanonene. Ser på Tekst-TV at Kjetil Jansrud har kjørt fort i førsteomgang. Alle kjøreturene mellom Toksefeltet og Kvitfjell har gitt resultater.
Kakuskive med raudost til frokost.
Gjestfrihet.

Jeg er på Lillehammer stasjon. Liker meg dårlig der. På tur mot Oslo igjen. Jeg går tom for batteri.  Rekker så vidt å høre Dylan LeBlanc synge "Its 10th and 24th and I am in love" - eller, jeg tror han synger det, og jeg tror først han mener at det er 24.oktober og at han er forelska. Men tror det betyr at han står ved et gatekryss og at han synger at han er "in luck". Toget jeg sitter i står på spor 3. Jeg får øye på mammaen til Silje på plattformen, var hos de på julekvelden i fjor. Prøver å vinke nå, tror hun har sola i øynene. Hun ser meg ikke. Hun venter på toget til Silje som har vært hos den nye kjæresten sin. Toget vårt venter på det samme. Synes jeg ser et glimt av det lyse håret hennes da hun setter beina på perrongen, og toget vårt knirker avgårde i samme øyeblikk. Faen. Dette er jaggu mye å fordøye for en drömmare från landet.

Jeg har heldigvis med meg bok. Skyskraperengler. Har igjen bare 50 sider. Det er passe mellom Lillehammer og Oslo. Føler meg alltid teit og beglodd om jeg åpner ei bok på side 1 når andre folk ser på, som om jeg gjør det for å imponere, eller noe. Føles ikke riktig.
Tove Nilsen har klart å sette ord på det jeg forsøkte å forklare Marthe og Silje U. på Roskilde en gang. De tok meg ikke på alvor. Trodde det var fyllerør, men jeg klarte ikke forklare det så presist som Tove Nilsen gjør:

"Når jeg kniper øya hardt sammen, ser jeg røde og gule ringer som glir over i hverandre (...) Åpner jeg øya, ser jeg tett i tett med svarte prikker mot alt det hvite i taket"

Jeg blir så ivrig at jeg leser ut boka før vi ankommer Hamar. Ser parken ved stasjonen. Satt der på en benk med ei jente en gang. Nesten som i første kapitlet i Sangen om den røde rubin.
I’ve been around a time or two 
Vurderte å overraske henne med et besøk i Tromsø i høst. Glad jeg droppa det. Glad jeg slapp å stå på trappa hennes og bli møtt av en fyr i singlet og pulesveis i døra.
Den ene trøkken utløser den andre.
Minnebrikka mi er snart full.

Toget vårt bremser ned mot Oslo S. Dårlig med flagg og velkomst. Bare jævlige stålbenker på perrongen som er konstruert på en slik måte at selv ikke knarkere får sove der. Tar rulletrappa opp mot Døden på Oslo S og en helvettes mye folk. Det er i denne trappa Pelle setter seg og vil gi opp - hodet mot veggen, og han gir blanke om det gjør litt vondt da hodet hans sklir over skjøtene i veggplatene.


Jeg er tilbake på rommet mitt. Bunkern med bøker og musikk.
Jeg setter Tougher than the rest på repeat og den spiller til batteriet går tomt.

28. september 2010

Sympatisk handling på en Supertirsdag!


Aftenposten omtaler Flexus som om det skulle vært en ny verdenskrig. Det er riktignok dårlig, men det som er mest trist er at man ikke kan gi enkeltbilletten sin videre. I dag så jeg det på t-banen. Noen hadde tatt en liten omvei etter de hadde gått av banen og gitt billetten sin videre til en ukjent. Sparte vedkommende for 26,- Vakkert!

Det finnes bra folk overalt. Jeg tror det er Springsteen som har sagt det i et intervju. Han har vokst opp i enkle kår og blitt en verdensstjerne. Møtt folk fra alle miljøer. Han sier det finnes drittsekker og hedersfolk i begge leire. Jeg har ikke like mye livserfaring som The Boss, men jeg føler det samme.  Enten man er fra byen eller landsbygda. Om man bor øst eller vest i byen. Om man har masse penger eller om man er blakk. Om man har utdanning, eller om man har gitt faen etter konfirmasjonen. Om man er norsk eller utlending.
Begge typene er representert.

12. august 2010

DSC_0125.JPG

På ungdomsskolen hadde vi om humor i norskfaget. Norsklærern var en av de beste lærerne jeg har hatt. Han sa det var lov å fleipe med det meste, men han nevnte tre temaer som man burde unngå. I alle forsamlinger sitter det alltid noen som er berørt på en eller annen måte. Enten personlig, eller noen i familien, eller at man kjenner noen som... Det syndes stadig mot dette. Noen har bestemt at det må være drøyt for å være morsomt. Byen ække den samma lenger, nå er allting blitt så jævla hardt. Harald Eia kødder med det man ikke skal kødde med, selv Radioresepsjonen, som jeg holder enda høyere skuffer meg noen ganger. Jeg synes alle skulle hatt en dobbeltime i norsk med Bård Hasz. Hva hva vi ikke skulle fleipe om? Abort. Selvmord. Spiseforstyrrelser. Det er alltid noen...Bård Hasz skrev alltid tavla full, gjerne to eller tre ganger i løpet av 45 minutter, og for en håndskrift! Selv med kritt. Skulle jeg skrive på tavla så det ut som skriften til en 8-åring.

...

Sometimes there's so much beauty in the world I feel like I can't take it, like my heart's going to cave in

Jeg skal ikke forsøke å skrive noe lettbeint om bilde over. Det minna meg om hvor skjørt livet er. Hvor sterk dødslengselen kan være selv om man er i stand til å fly og leve. I starten av førstegangstjenesten var troppen samla hos feltpresten for å prate om ting som kunne dukke opp i tankene våre under tjenesten. Feltpresten, en skvær kis, med tre stjerner på skuldra og sjokoladeplater på lur som han delte ut under øvelser, og et minumum av forkynnelse. Han delte oss i grupper og ba oss fortelle om vi kjente noen episoder med selvmord. Historiene hagla. Noen hadde gått på skole med en som hadde kjørt utfor ei bru i Fredrikstad. En annen fortalte om søskenbarnet sitt som hadde vært på fest der ei jente hadde hoppa fra verandaen. Alle skulle toppe hverandres historier, som om det var en jævla konkurranse. Jeg satt der uten noenting å si. Ikke før i gjennomgangen i plenum valgte jeg å fortelle om Rita, som noen måneder tidligere hadde valgt å ikke leve mer. Jeg vet ikke hvorfor jeg fortalte det, gråtkvalt, og overfylt av følelser, foran denne gjengen med gutter, en gjøk fra hver krok i landet - som jeg ikke kjente så godt så tidlig i tjenesten. Etter jeg hadde fortalt om det kom Menig Pedersen, den største skravlebøtta i troppen, men også han med det største hjertet. Han sa han var glad jeg fortalte det.

Når jeg skriver dette er det 8.august. Rita ville fylt 27. Hun ble 19. I ukene og månedene sommeren 2003 gransket jeg meg sjøl. Alt jeg gjorde, og alt som jeg skulle gjort annerledes. Alt var så tydelig i ettertid, men så vanskelig å se da man var 19 år og trodde man var voksen. Den siste måneden på videregående hadde vi en innlevering. Jeg suste gjennom Ruste, et sted mellom 40 og 100 km/h. Jeg traff en svart katt med framhjulet. Alt for å levere en norskstil. Minnet meg om hva slags hensynsløs jævel jeg var.
...

I en av de siste dagene i mai var jeg i Kvitfjell for å spille golf. Et forsøk på å tenke på noe anna i løpet av 18 hull. På det idylliske hull nummer 13 hadde jeg et elendig utslag. Ballen landa to centimetre foran en gul blomst som hadde slitt seg opp mot sollyset. Jeg tenkte på alt anna enn golf. Jeg slo meg rett inn på greenen på andreslaget, men blomsten ble slått opp ved rota og knekt av mitt åtterjern. (En såkalla divot for dere som er inne i golfterminologien.)

Det gikk et par år. Tiden skulle ha leget alle sår. Den hadde gjort noe av jobben. Rita var ikke lenger det første jeg tenkte på da jeg sto opp om morgenen. Jeg leste Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen. De rufsete hovedkarakterene heter Erling og Charlie. De har vokst opp sammen med ei som het Rita. Ettersom kapitlene skrider fram videre aner jeg hvor det bærer med henne. Kreften tar henne til slutt. På side 66 i Ambjørnsens mesterverk får han alle hårene på kroppen min til å reise seg. "Rita døde udramatisk den 10.mai (...)" skrev Ambjørnsen. Selv om døden til Rita som jeg kjente ikke kan kalles udramatisk, så stemmer både navnet og datoen med den virkeligheten som jeg kjenner. Av alle jentenavn...? Av alle datoer...?
...
Jeg vet ikke hvem du hadde vært i dag. Kanskje hadde du tatt noen musikkfag ved Høyskolen i Hedmark. Kanskje noe pedagogikk i Trondheim - det blir bare spekulasjoner. Du dukker opp i drømmene mine, fra tid til annen. Det er som om jeg i drømmen har fått med seg at vi ikke lenger er kjærester, men at vi er gode venner og møtes. Jeg skulle ønske det var sånn.

26. juli 2010

Glimt fra ei hyttebok - *******dalen sommeren 2008


Dricker vin med balkongdörren öppen…

16-08-08
Øvre ******vatnet
23:34
0,2‰

Regnbuen slynget seg over Øvre ******svatnet og i enden fant jeg denne perlen av ei bu! Etter drøye to timers marsjering i våt kjørr. En sixer med øl ség mot ene sida og bidra til at turen ble tung, men kreftene kom idet jeg fikk øye på bua ved vatnet. Som en belønning er jeg i skrivende stund i ferd med å jobbe meg gjennom disse seks boksene. Har lest litt i hytteboka og registrerer at Lars Monsen er nevnt her med jevne mellomrom. Jeg hørte stemmen hans da jeg gikk fra bilen. ”Alltid deilig de første dagene på tur, kjenne at sekken veier litt og …” Lurer på om han virkelig mener det med vekta på sekken. Han pleier også å si at ”når jeg møter på plasser som det her så blir jeg fort en 3-4-5 dager, ass. Jeg er ikke her for å jage kilometer” Jeg satser på det samme, blir her noen dager til jeg går tom for mat.

Nypussa og nylig impregnerte fjellstøvler skulle få slite mot strie bekker i knehøyde, så kvelden går med til tørking av klær. Jeg har vondt for å kassere militærstøvlene mine, men det er nok snart på tide. Har dårlig samvittighet for ikke å prøve fisken, men vil heller prøve meg i dagslys på jomfruturen. Tanken på at jeg har muligheten til å være her ei uke kiler meg i magen. Auren skal få slite en annen kveld, nå føler jeg meg litt blodfull og inspirert og vil heller skrive.

Roy Lønhøiden spilles jevnlig på P1 om dagen, og akkurat nå trenger jeg ikke noe mer enn ”Vann og ved” for og trives.

Ser ut til at det er blitt jekket en del øl ved bordet jeg sitter ved, og at tømmeret i veggene har sine historier å fortelle. Det er den beste hytteboka jeg har lest.

Det er en spesiell følelse å være her og være utilgjengelig. Sjeldent i våre dager – det er noe flere burde prøve. Samtidig er det rart å ikke kunne dele disse inntrykkene med andre enn leserne i denne hytteboka. Jeg tror mange av vennene mine ikke kjenner til denne enkle tilværelsen.

Jeg trives så langt i mitt eget selskap, og i lag med bøkene mine, men det er ikke til å komme fra at jeg lengter til hun som la seg på armen min og mol for to netter siden. (…) Det hadde vært fint og hatt en kjæreste som kunne satt pris på dette livet, eller i det minste hadde vist forståelse for denne formen for ferie.

Jeg skjønner hvorfor så mange av Trond Halles tekster er i villmarksomgivelser. ”E drøme av og te, om å fløtta langt te fjells” – man blir fort varm og inspirert.

”Det er en million mil mellom oss i kveld” – en av mine beste venner er i Canada i skrivende stund, og skal tråkke i sporene etter Lars Monsen. Jeg er full av beundring for at han gjør alvor av en slik drøm, men samtidig er det så fremmed for min egen del. Jeg vil heller på hytta enn til syden. Jeg har fortsatt så mye uutforska villmark i nær meg. Selv i Oslo skal man ikke lenger enn 20 minutter unna sentrum før man kan være for seg selv i for eksempel Nordmarka eller Østmarka.

Jeg ser fram til fine dager ved *******vatnet – det er dette jeg har drømt om mens jeg har samlet støv på forelesningene som bibliotekstudent.

”Jag skal passa mig for dom som aldrig gjort som dom har tenkt” så jeg ”dricker ur mitt glas og alle dörrer är öppna.


****dalsKitzbuhl
19-08-08
00:15
0,3 ‰


Det surkler i skoa mine, jeg er gjennomsvett, tung i låra etter kneløft gjennom kjørr, det knitrer i ovnen, månen prøver å gjemme seg bak meg, jeg drikker vin rett fra flaska, som man gjør når man har mista perspektivet. Jeg føler meg mer levende enn på lenge!


*******bua

Jeg spoler først et døgn tilbake. I går prøvde jeg oteren på sørsida av vatnet. Mine to fiskekontakter hadde anbefalt en strekning, og i går kveld mens jeg kjempet mot naturen, balanserte på steiner, dro fjøla i slalom for å unngå garn tenkte jeg på disse to. Mens jeg strevde som verst satt nok disse to karene og lo hånlig av meg. Disse to svinepelsene med fine stillinger i Dialecta og Dølen hadde nok tenkt å være litt jævlig med denne unge jyplingen, som uheldigvis var meg. Jeg skal gi de faen med fett på ved neste anledning. Tidligere i sommer, oppglødd etter å ha fått en aure på 860 gram var jeg overbevisst om at jeg var blant Nord-Europas fremste oterfiskere. Med to fisk på to dager ved ******vatnet er det nok grunn for å tvile på den påstanden. Vatnet må sies å være det Kitzbühl er for alpinister – en rekke utfordringer. Ulendt terreng, garnfiske, viker, steiner, mørke augustkvelder og grunneiere – man må passe på at fjøla går riktig vei, og at fluene ikke setter seg fast i fingeren. Det skjer selvfølgelig, og nervene har full jobb med å sende signaler til hjernen om at dette gjør jævlig vondt.
Spør du meg er dette toppidrett!

Når det kommer til valg av fiskeutstyr er jeg konservativ. Jeg kan ikke forstå gleden av å fiske med garn. For meg er det like avleggs som å vise fram dverger på sirkus. Før denne turen gikk jeg til innkjør av nye sluker; tenkte jeg skulle prøve meg med noen utradisjonelle. Det ender likevel med at jeg bruker den klassiske sølvblanke med rød prikker fra Sølvkroken, eller den todelte med rødfarge og kobber. De nye, fjonge slukene som ser ut som de fulgte med plastomslaget til forrige ukes Donald Duck får ligge i slukskrinet inntil videre.

***********saure

Etter sist utflukt bestemte jeg meg for aldri å låne bort oteren min igjen. Da jeg fikk den tilbake var lina full av indiske elefantknuter, kirugknuter, og en rekke andre knuter som ikke er å finne i noen lærebok. Jeg måtte fram med kniven og står i dag med ni fluer mot andres ti. Det er en måte å bruke oteren på – min metode!
Alt anna blir bare kål. Jeg er åpen for ulike politiske ideologier, religioner, alle verdens folkeslag, musikksmak, seksuelle preferanser, spillestiler i fotball – ja, du kan til og med la dorullen henge inn mot veggen, men…
Jeg mener at vinna skal holdes i venstre hånd, og sennet på lina skal føres på samme måte som man kveiler et tau, fra deg og under, i sirkler. Har du en annen måte å gjøre det på skal jeg prøve å se på deg med forståelse, men det blir ikke lett.
De to fiskene jeg har tatt ble fanga med Olsen-flua (klassiker!). Det bygger opp under påstanden om at det gamle utstyret er best. Jeg har til gode å få fisk på de fluene som ser ut som diskokuler. Begge er altså tatt på Olsen, og jeg skal vedde ytterste lillefingerledd på at den kubben som jeg mista, som var på størrelse med Blucher også hang på Olsen-flua. Jeg prøvde nordsida av vannet i kveld, og kommer til å holde meg der. Ypperlige muligheter for å dra oter, selv om man må gå et stykke. Bettet uteble da det var like stille som i et badekar.

Jeg hadde problemer å få opp korka fra vinflaska mi, men gjorde som den gamle alkoholikeren så fint beskrev det:
-          den korka skal opp, om den så skal ned!

Man kan bli ør bare ved å tenke på at druene fra South Eastern Australia skulle ende sine dager i en lever hos en ung mann i det fjellhøge nord.


Bisettelsen for bokhandelen
20-08-08
15:45
0,0 ‰           

Jeg tok en avstikker for å kjøpe med meg Bisettelsen. Ei ung jente sto i kassa og sa det var nummer tre i en serie, og jeg prøvde å svare uten å være nedlatende at jo, jeg kjente til det. Jeg spurte henne om hun likte Beatles og Bly, men hun hadde ikke lest de. Jeg følte meg så slem som spurte, men jeg var sikker på å få et anna svar. (Som Linn Strømsborg skriver i Roskilde, så har alle lest Beatles, selv de som ikke leser bøker har lest Beatles). Mens jenta tar i mot pengene mine så holder en annen ansatt på å kjøre radiostyrt bil mellom hyllene med puslespill, sparkesykler, badebasseng og sjørøverskuter – alt anna enn bøker.
På tur ut av butikken peker en tredje ansatt mot posen min og spør om jeg har fritidsproblemer siden jeg leser ei bok nå, midt under de Olympiske leker. Jeg blir så satt ut at jeg ikke klarer å svare noe fornuftig. Så måpende at det tar to år før jeg skriver dette her. Litt som Elling da Kjell-Bjarne sier ”fytti helvete hva ska’n med så mange bøker a?” Jeg kjente et gufs av det bygdedyret som Tor Jonsson så presist beskrev. Siden har jeg konsekvent valgt biblioteket.

Paa Gengrodde stier


21-08-08
02:02


En sen kveld i august lå alt til rette for en god fisketur. Bølgeskummet lå skylt på land som kullsyre mellom steinene på stranda, en varm bris i fjeset, og en forventning om å sette ny personlig rekord av fjellaure. Jeg tenkte på ”ulvadn” i Hellbillies-låta Sur som rognebær som ikke helt vet hvor kommunegrensene går, og hvor de har lov å oppholde seg. Jeg følte noe av det samme på denne fisketuren – på den måten blir det mer spenning knyttet til fisket.
Jeg tuslet på let etter en fin fiskeplass og hørte på Hamsuns Sult fra 1890, gjengitt av Olafr Havrevold i et NRK-opptak fra 1959 og avspilt på min iPod fra 2007. Jeg skyndte meg langsomt videre, mistet stien like ofte som jeg fant den, og tenkte at en annen Hamsun-klassiker hadde vært et mer passende soundtrack til denne kvelden.
Jeg prøvde å kombinere det beste fra to verdener, en perle fra litteraturen, og en flott friluftsopplevelse. Bruken av høretelefoner skulle vise seg å overdøve motorduren fra grunneigerens båt, og fisketuren ble noe amputert. Å luske seg til å fiske på denne måten er som å kysse ei jente når man bare har blitt gitt gult lys.
På tur hjem, avslørt og tomhendt, bestemte jeg meg for å lytte til stillheten fra naturen. Jeg trodde jeg hørte krasling fra en hel dyrehage, og buskene så ut som vaklende oppsynsmenn. Jeg trodde en stund at Karlsvogna var ei hodelykt, mens jeg selv kava i mørket. Jeg fant til sist bua, og sverget å kjøre på grønt lys og løse fiskekort i tida framover.


Takk for en flott friluftopplevelse.
Jeg kommer tilbake!

25. juli 2010

Henrik is no longer listed as "in a relationship"

Noen pommes frites-biter lå i enden av rulletrappa og stanga mot der rulletrappa slutter og gulvet begynner. Som søppel som er skylt på land av bølger. Jeg gikk innom Platekompaniet av gammel vane. Jeg hadde 30.000 skattepenger som brant i lomma. Grep med meg nyeste plata til Minor Majority, selv om jeg har den på LP. Upraktisk med fem sider. Rekker ikke anna enn å snu plata. Tok med meg Heidersmenn til 59 kroner, selv om jeg har rippa Deichmans eksemplar. Er det to personer jeg unner mer penger er det Pål Angelskår og Stein Torleif Bjella. Hjemme satte jeg på de jævlige låtene som blir enda mer ekte når livet går i mot. Jeg fant frem Ghost of our love igjen. Den fikk nytt liv.

...

Jeg synes å skifte strenger på gitaren er et godt språklig bilde. Jeg har akkurat gjort det. Bokstavlig talt. Låter bra. Skarpt. Roar Stokke har ikke forstått uttrykket bokstavlig talt. Han kan finne på å si: "no koke det skikkelig på tribunen...bokstavlig talt." Nei, ikke bokstavlig talt, Roar...Et par ting til: det heter "ess i ermet", ikke bland inn jokere i stokken din. En siste ting: de som spiller bak på banen til Japan heter japanske forsvarere, ikke japanesiske. Ikke meninga å være bitter på deg, Roar. Du er egentlig en fin fyr som gjør så godt du kan.

...

En mandag i juli fikk alle de triste låtene mening igjen. S sa takk for seg og ville ikke leke med meg mer. Det er underlig hvordan man går fra å være så nære til å blir fremmede for hverandre. Ett år. Ett kapittel. 25 konserter. 3 sesonger med Californication. Alle podcastene til Radioresepsjonen. Det fineste jeg visste var å høre Radioresepsjonen som podcast. En splitter ordna lyd til alle fire ørene. Under dyna og med pannene våre sammen som siamesiske tvillinger. Maratonetapper med Californication, der vi aldri klarte å stoppe. Bare én til...bare én til...Jeg gleder meg ikke lenger til sesong fire.

...

Når endra alt seg. I starten stod hun med åpne armer i døra når jeg kom hjem fra jobb eller skolen. Senere fant jeg henne bak PCen på rommet mitt. I starten da jeg sang noen låter og spilte gitar så hun på meg og fikk meg til å føle meg bra. Ettersom tida gikk var alltid en av strengene ustemt. Konsertene vi var på mangla noe den siste tida. Låtene til Melissa Horn låt likt og Bjella måtte komme med nye sanger, mente hun - selv om begge konsertene var pokker så bra. Da Mark Knophler spilte Brothers in arms fulgte jeg etter henne mot scena, men hun sklei stadig unna, og jeg følte meg som en hund. Jeg vet ikke riktig når jeg mista grepet.

Top five things i miss about Laura:
1: Når hun la de små dukkeaktige føttene, størrelse 36 mot leggene mine for å varme seg.
2: Se henne på scena og tenke at jeg er sammen med den flotteste jenta i lokalet.
3: Alle de små tingene som gjorde at jeg følte meg som en viktig del av livet hennes. Bære bagen hennes. Smøre henne på ryggen. Varme henne. Tørke henne etter at hun dusja.
4: Den spontane, rå latteren hennes. Øyekontakt.
5: Hvordan hun kunne smile vennlig og ekte til ukjente folk. Til ansatte på H&Ms eller til menn som så etter henne på gata. Hvordan hun fikk alle til å føle seg bra.



Takk

10. juni 2010

Ett hundre år

Vi skriver 7.juni 2010. På dagen hundre år siden Roald Amundsen la ut på sin Sydpolekspedisjon. Sannheten er at den egentlig var ment som en forskningsferd til Nordpolen. Han fikk både økonomisk og moralsk støtte for sine vitenskaplige motiver og fikk til og med benytte seg av Fridtjof Nansens Fram-skute. Selv ikke mannskapet, bestående av legender som Hjalmar Johansen, Oscar Wisting og Olav Bjaaland visste om Amundsens planer og mønstret på i troen om å dra til Nordpolen.
Faen til kar!

Ett århundre etter at Fram seilte sørover i Oslofjorden tar jeg 51-bussen fra Nydalen i retning Skar i Maridalen. Uten musikkorps og norske flagg, men med pappagutter i blå skjorter på vei til BI som avskjedskomite. Turen jeg skal ut på er ikke statsstøttet slik Amundsens, men av vitenskapelig art, som Amundsen omformulerte sin egen eventyrlyst. Etter to somre med fiske i Oslomarka og null fangst har jeg (nesten) mista troa. Jeg kunne dratt en Amundsen og latt som jeg hadde reist ut i Østmarka, for så å stikke til Nordmarka, men jeg er veloppdragen. Etter nøyaktig én times marsj er jeg ved leirplassen hvor jeg slo Endre Midtstigen så suverent i Yatzy på denne tida i fjor. I enden av Øyungen har en 6.klasse slått leir og jeg er litt engstelig for skrik og skrål, som jeg får nok av i Mariboes gate. Det er mulig vindretningene er gunstig denne kvelden, eller så er det norges mest veloppdragne klasse som er på tur. Fin gjeng. Tenk så spennende det er med overnatting, telttur, 12 år og flørting. En blanding av verdensmestere og verdens mest usikre. Jeg er allikevel fornøyd med å være 26 år og alene på tur. Man får nyte livets ulike faser. (Ta notater, folkens!) To aurer og en åbbor er fasiten i det vitenskapelige prosjektet denne kvelden, de likte markklysa og jeg kan melde fra til Knut Einar og Monika om at det er fisk i Nordmarka. Etter fem helgeturer i mai de to siste årene, og 6000 kast uten napp er det lov å tvile.

Dagen etter går jeg i retning Rottungen, den blå stimerkinga gjør orienteringa enkel og jeg kan kose meg med Bergtatt-skiva, Røtter,  i ørene. Villmarka må være denne plata sitt rette element. En åbbor vil opp av Rottungen, men ellers nytes kvelden horisontalt i sommerposen jeg fikk av Håkon Brandvold. Regnet trommer jevnt i teltduken og lyset fra hodelykta treffer sidene i Min kamp bind 4. Nyhetene i radioen forteller hver time om streik og at rettsaken i Kongo er utsatt - ikke noe nytt. Jeg lurer på hva de to ville gitt for min frihetsfølelse. Noen må alltid la leken gå for langt, man trenger ikke å dra til Kongo og drive hurum lurum, man kan dra til Nordmarka og kverke småfisk.



Dagen etter trasker jeg mot byen igjen. På veien møter jeg en rekke syklister fra Credit Agricole, Astana, Discovery og andre organiserte dopmiljøer, alle menn i 30- og 40-åra. Etter tre timer, ti kilometer og to gnagsår er jeg framme ved pølsekiosken ved Sognsvann. Jeg bytter en tjuekroning mot ei nystekt vafle, og er fornøyd med livet. Smilet mitt stivner da jeg høflig ber fyren i bua om å fylla opp vannflaska mi. Det lar seg nok ikke gjøre, han har fått instruksjoner fra sjefen og greier. Dette er etter mitt syn Oslo på sitt verste og mest upersonlige. Kanskje jeg skulle holdt meg borte fra folk en stund til...

19. mai 2010

Skriv inn tittel, sjøl

Displayet fra iPoden svartna. Bjellas nylonstrenger stoppa brått i et refreng. Før det hadde Svein Tindberg lest de samme historiene som jeg har hørt mange ganger. Om basketaket på Framheim:
"Det skal i sin tid interessere meg å høre hva Nansen mener om dette når jeg forelegger ham de faktiske omstendighet"

Tindberg forteller like overbevisende om da mora til Kim Karlsen anklager han for å røyke hasjisj. Kim mister gradvis grepet ettersom historien fortelles, men aldri evnen til å ljuge:
"Er ikke narkoman selv om jeg peller meg i nesa, vel!"
Erlend Loe leser Kurt quo vadis, og jeg holder på å klukke meg i hjel ved et par anledninger. 10.000 meter skjøteledning og lille Bud som nøkternt forklarer at han har plukket opp noen tyske fraser i barnehagen...
"Det er ikke rare greiene"
Jeg tipper Skoleavdelingen har satt den til 8.klasse, men den er pokker så gøyal for oss på 26+.
Alle disse lydbøkene har klart å lage bilder i hodet mitt. Den faktiske rammen for disse inntrykkene har vært en gapahuk på et sted i Norge med postnummer 2338. Sittende i soveposen med ei furu som ryggstøtte. Og bål, bålflammen som er mer verdt enn all verdens tv-kanaler. Etter at kvelden sakte tar over blir lysene fra Gardermoen mer dominerende. Kontraster mellom flytrafikk og villmark. Det er godt å være blant de som trives i sitt eget selskap.

Jeg har lest de 423 glitrende sidene i Knausgårds bind 3, og alle detaljene får meg til å gjøre stadige tankesprang tilbake til min egen barndom. Og den helvetes, utspekulerte, kalde faren...verre enn faren til Johnny Cash. Rart det blir folk av de. De blir enten vrak eller store menn.
"I knew he had to be tough or die"
Jeg skal prøve å ta med meg noen av vanene fra skogen inn til byen. Man burde lese minst tre bøker i uka. Livet er enkelt for tida. Min kamp bind 4,5 og 6 er ulest. Sesong fire av Mad men og Californication er under arbeid. Og Heimdalen ligger urørt som den har gjort i tusener av år. Nå er talglysene utbrent, og snart trenger batteriene i hodelykta å skiftes ut.

2. mai 2010

Be your own star show

Atte idag har jeg egentlig ikke så mye og skrive om. Jeg har akkuratt kommet ut av dursjen. Jeg får så mange spørsmål om vilken tann børste jeg bruker men jeg velger og ikke gå ut med det ennå. Litt privat liv må jeg få ha okså!!! Kan ikke skrive om alt!!! Jeg har hatt seriøst intense mens smærter denne uka. Tror det er noe med p pillene jeg bruker. Det har vært en sinnsykt slitsom uke, på mandag fikk jeg en mail om att jeg hadde vunnet 600.000 euro, jeg husker ikke att jeg har kjøpt lodd engang!!! Jeg sente bank informasjonen min til det nederlandske tippe selskapet, for de trengte 10.000 i deppositium først. Jeg har enda ikke fått pengene så jeg ringte til Poletiet, men de sa de ikke kunne gjøre noe......................Hvorfor kunne ikke de hjelpe meg?????? Det syntes jeg er for dårlig av Kongen og regjeringa eller vem det er som bestemmer. Vi bor i verdens rikeste land!!! Neste gang går stemmen min til FrP!!!! Desuten er Mette Hanekamhaug den hotteste på Stor tinget. Nesten bare gamle griser i dem andre partiene. Hvem vill ha de liksom? Ikke jeg i alle fall for jeg er en stærk selvstendig jente med bein i nesa og jeg vet hva jeg vil.

Til helga skal jeg på foto shoot. Gleder meg så sinnsykt!!!! Mange lurer på om det er ekkelt og kle av seg forran kamera. Det er det ikke i det hele tatt!!!! Det er en viktig jobb. Kent-Remi som skal ta bilder i helga er skikkeli proff. Han har kamera for fler tusener kroner å har hatt foto som valgfag på ungdoms skolen!!!! Desuten gifta han seg med Kine Jeanette schnuppa på gate bil treffet på Kløfta ifjor. U two is meant for each others!!!!!! Jeg og Kine Jeanette såpet inn biler og værandre i fjor og plutseli kom det masse folk for og se på. Vi spiller ikke på sex for vi beholder trusa på!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Nå kan jeg ikke blogge mere idag, får jeg skal avgårde å bleke håret, tennene å rompa mi!!!!


Lurer du på noe???? Send inn spørsmål!!!! Jeg svarer på allt!!!!!! Legg igjen kommentar!!!!! PLiiiiiiis!!!!!!

6. april 2010

Tre i Rondane - ved en av dem



Ei uke i klassisk stil gjennom verdens fineste campingplass.


Enkelte mente vi hadde sett for mye av Lars Monsens tv-serier, eller lest bøkene til Helge Ingstad en gang for mye. Vi tok ordene til forbildene våre på alvor. Det nye året 2009 var ikke mer enn et par dager gammelt da Håkon Johan Brandvold, Martin Madshus Sandbakken og jeg dro med oss hver vår pulk fra Høvringen og inn i mot Rondane. I løpet av jula hadde vi fått det vi trengte av mat og drikke – nå ville vi klatre oppover behovspyramiden. Siden vi ikke var riktig voksne, var det en spenning i å prøve ut turutstyret vi hadde fått i julegave.
Den første strekningen gikk seigt. Proviant, telt og drivstoff for sju dager gjorde pulkene tunge. Ingen av oss hadde brukt jula til å dra etter oss bildekk, slik Lørdagsrevyen alltid presenterte polfarernes forberedelser. Den første natta i teltet hengte vi opp de hjemmelagde lefsene og sokkene i teltet. Kontrasten mellom de stivfrosne lefsene og de dampende, svette ullsokkene var grotesk, men man kan ikke være jålete når man er på tur.
Den kvelden krøp vi i posene og forsøkte å brette ut kartet over Rondane. Håkon foreleste og hadde bytta ut pekestokken med en kniv. Han pekte på hvor vi befant oss og repeterte høydekurver og kompasskurs. Han hadde en behagelig måte å lære fra seg på, og han klarte å fange vår oppmerksomhet på en mer effektiv måte enn mange med langt flere studiepoeng i pedagogikk. Håkon gjorde skikkelig, helt fra han lærte meg å stappe soveposen i trekket, fra de første spede turene våre, tjue minutter unna hytta. Han var typen som aldri fargela utenfor strekene på barneskolen, og som den dag i dag står på eksamen på første forsøk. Martin og jeg takket for forelesningen med å lære han to nye kortspill – nå kunne han i alt tre.
Det nærmeste vi kom et dramatisk høydepunkt var da draget til Martins pulk røk. Før Martin rakk å reagere skjøt pulken fart den bakken vi nettopp hadde slitt oss opp. I bunnen av dalen gjorde den et hopp, før den landa mykt i snøen. Martin viste oss et stort repertoar av banneord, og Håkon og jeg vurderte å sende med brev hjem til de foresatte.
De to pulkene til Håkon og meg var av nyere modeller. I enden av skroget sto nettadressa til produsenten. Martin gikk bakerst og så på denne reklamen i timevis, og vi hadde vansker med å se for oss en mer vellykka plassering av reklame.

Noen glipptak senere kom vi fram til Dørålvatnet, hvor det stod et punkt på kartet. Vi fant en spade festa til pipa, og gravde oss ned til døra. Steinhytta hadde det aller nødvendigste. Tre køyer, to kokeplater, en ovn og ei hyttebok. Hytta lå nær vatnet. Behagelig, med tanke på at isfiske kunne være bitende i januar.

En av dagene i romjula hadde vi handla inn pilkeutstyr. Kjell på G-Sport lovte oss at ”denna e verdens best” og overbeviste oss om at ”denna må e snart bestille mer tå”, mens han proppa oss med tips. Han holdt ord! Vi dro opp fisk like lett som om det skulle vært fra frysedisken på Rema 1000. Men ikke i samme dimensjon, naturligvis… Da vi kom innomhus igjen, skar Håkon store terninger av margarin som freste i panna – og forsvarte den drøye smørkladdene med at vi trengte fett for å holde ut skiturene. Aurene krummet seg etter hvert i panna, og vi kunne strekke oss så lange vi var i køyene.
Dagen etter trakk vi ut antenna til lommeradioen og surra den inn med ståltråd og fikk inn resten av verden. Vi gjorde som gamle folk, hysja på hverandre under værmeldingene og spissa ører. Vi lot det gå konkurranse i å gjette riktig artist til musikken som spiltes, og det ble en høytidelig konkurranse. Da Roy Orbison sang en låt for de ensomme, røpet Martin at han hadde vært på en konsert med han. Håkon så på meg med store øyne. Begge vi andre visste at Orbison tok av seg solbrillene for siste gang i 1988, mens Martin er født i 1985. Vi lot han holde på en stund, intervjuet ham om konserten, men da han til slutt konkluderte med at det var en kjedelig konsert, måtte vi bryte ut i latter. Etter den fadesen har Martin aldri blanda Bob Dylan med Roy Orbison igjen.
Det beste med å dra på tur i januar er at man får ha nasjonalparken for seg selv. Det eneste vi så av liv var en røyskatt, og trondheimsflyet som forsvant sakte over hodene våre.  Ulempen er selvfølgelig kulden. De kaldeste nettene legger det seg rim utenpå soveposene og jakkene blir som rustninger. Men vi var der frivillig og priset oss lykkelig over at vi ikke hadde med noen befal over oss. Vi hadde alle kompiser som aldri hadde overnatta i telt etter endt tjeneste. Med oss tre var det annerledes – uten fyringsvakter, vaktposter og en del uforståelige plikter føltes det som rene utetimen i kroppsøving.
På et høydedrag like ved Rondvassbu vibrerte det fra mobilen i brystlomma mi. Kuldegradene gjorde at bokstavene beveget seg sakte i displayet. Tekstmeldinga fortalte meg at Harald Madshus var død. I teltet samme kveld foreslo jeg en skål til minne om den gamle kjøgemesteren. I mitt stille sinn spolte jeg tilbake og så han for meg i en hvit shorts fra Adidas, av den typen som ville blitt klassifisert i størrelse small i dag. Jeg ser han for meg på tur fra Kåjavegen til fotballbana og hvite tresko med beisflekker, bar overkropp, og en frisyre som fra en mafiafilm. Vi smårollingene som drev med fotballsparking i Kåja rokerte rundt i samme takt som han flytta vannsprederne på nordre bane. Martin og Håkon hadde nok sine minner. Vi klirra de små flaskene våre sammen, og slo i oss det brune som varma helt ut i fingrene og tilbake til knollen.
Etter ei uke i klassisk stil med innslag av fiskebein i motene, nærmet turen seg slutt. Siste natta slo vi opp teltet på isen på Ranglartjønn, så vi bare kunne skli i mål ved Rondablikk siste dagen. Vi borra pilkehull i ytterteltet, så vi kunne ligge i soveposene og fiske. Fangsten uteble, og vi konkluderte med at tjønna var tom for fisk, eller så måtte man slite mer for føden på vinterstid.
På tur mot Rondablikk gikk vi i hvert vårt oppkjørte skispor, og sa minst mulig – vi visste det ble ett år til neste gang. Først i bilen på tur tilbake forstod vi hvor heldige vi var som hadde vokst opp med Rondane i vår egen bakgård.

11. mars 2010

Vorspiel - vinter - 2010

Jag hade städat och gjort fint och bjöd på te och tände ljus

Jeg nyter den første slurken. Ølboksen som ble kjøpt ti minutter før folkene med grønne uniformer dekket til pallene med seil. Boksen har ikke fått mer enn en time i kjøleskapet. Jeg klarer ikke helt å sette ord på den gode fredagsfølelsen. Både sjokomelk og brus overgår øl rent smaksmessig. Likevel blir det ikke samme stemninga med Pepsi max og Litago. Øl smaker av helg og den søte rusen bringer fram gode minner. Som ringeklokka siste timen fredag, helgeperm i militæret, campingstoler i sirkel på Roskildefestival. Vi har lettere for å finne de rette ordene, vi får et større ordforråd, og vi prater om helt andre ting enn vi ville gjort om vi var sobre.

Jeg roper til henne fra kjøkkenet og hun svarer ja til et vinglass. Jeg tar ned et fra øverste hylle, men må legge de tre første til side for omvask. Det fjerde ser noenlunde rent ut og får duge. Etter litt strev skyter hun korken fra champagneflaska forbi meg og i veggen. Det bruser over og væsken skyter fart over bordet i retning fanget mitt. Leiligheten vår er skeiv - så skeiv at samtlige besøkende sier: "Er det bare meg, eller er gulvet ...?" Etter litt kaos og tørking må jeg, selvsentrert som få, fortelle om da jeg jekka ei ølflaske og fikk korka i øyet, slik at kontaktlinsa flerra av. Det var vel omtrent det største som hadde hendt meg. Den historia satt liksom ikke helt, men vi finner allikevel tonen. Hun forteller fra jobben sin, om vestkantfruer som er pratsomme og vennlige, men samtidig antyder hun at hun avskyr den beskytta tilværelsen og den vridde virkelighetsoppfatninga deres. Jeg forteller fra jobben min - om et av bibliotekene til Deichman, der de ansatte bruker sparkesykkel for å finne bøker fra hyllene. Jeg forteller om de hjelpeløse seksåringene som har glemt igjen lånekortene sine, og som ikke husker fødselsdatoen sin, men mener å huske at de er født på sommeren en gang. Vi finner til slutt ut av det, og de heter som regel Thea, Emilie, Eskil eller Mathis, kombinert med et annet fornavn, og med begge foreldres etternavn. De små vesenene får låne en tusjpenn for å skrive navnet sitt på sine nye lånekort. De strever og bruker all sin kraft for å få av hetta fra tusjen og mister nesten balansen idet de lykkes. Med full konsentrasjon, og tunga pekende ut fra den ene munnviken skriver de navnet sitt på den smale, hvite stripa på plastkortet. De starter med en stor bokstav, akkurat som de har lært på skolen. En riktig stor bokstav - og jeg ser det de ikke har oppdaget ennå, at de ikke har sjans til å få plass til hele navnet sitt. De siste bokstavene blir enten smale, eller helt borte - og idet de gir meg tusjen tilbake, ser de på meg med et unnskyldende blikk og forklarer seg. Jeg smelter hver gang og forvisser de om at det går helt fint, og ber de ta godt vare på kortene sine.

Noen skåler senere, og etter at Jonathan fra Spotify har avbrutt oss for n'te gang
spør jeg om jeg kan legge i en musikk-dvd. Noen er festrøykere, mens andre må ha seg ei snusklype når de drikker. Jeg må gjennom noen faste musikkinnslag.

Først ser vi Axl Rose som slentrer mot scenekanten i sykkelshorts og lærstøvler. Han vræler, bråvender og løper en 60-meter godt under ti blank. Slash tryller fram en solo fra den skjønne musikkhjernen sin, og holder konserten i gang. Fire linjer med kokain senere er Axl Rose tilbake etter en tur på bakrommet. Nå har han skiftet til lilla blazer og stabber rundt med et sigarettstykke i ene hånda og en mikrofon i den andre. Jeg tar ut skiva og legger den i feil cover. Jeg legger ei ny ei i skuffen og spilleren sluker den i seg. Elektronikken gir fra seg en serie ulyder, før det stilner brått og displayet gir meg beskjeden "No disc". Jeg trykker "Open" tett etterfulgt av "Close" to-tre ganger før laserleseren ser ut til å samarbeide.

Johnny Cash stråler fra skjermen. Vi pleier å se det samme klippet på hvert bidige vorspiel, men er samtidig redde for å bruke det opp. Cash spiller i et talkshow fra 80-tallet - han har et belte rundt midjen som minner om de beltene man får når man er verdensmester i tungvektsboksing. Han har med seg hele arbeidslaget sitt, og på den ene flanken står en bamse som synger strofen "Daddy sang bass" i samme toneleie som hornet fra danskebåten. Han blir avløst av en flis på den andre fløyen som synger "Mama sang tenor", så hele bandet, og vi i sofaen må smile, spillegleden smitter ut i stua så vi glemmer å drikke.

Dvd-en løses ut og erstattes med et konsertopptak fra Norwegian Wood. Saint Thomas står med gitaren sin og prater til publikum mellom hver låt, slik jeg liker det. Han er usedvanlig sjarmerende, forteller han er 1,78 høy, og at det ikke er noen fotomodellstørrelse. Påstår han må sitte når han skal spille barregrep, og at han bare kan tolv grep på gitaren. Han er så åpen og ærlig, og ikke til å kjenne igjen fra det vi har lest om en manisk einstøing. Han er så positiv og hjertelig i forhold til den Saint Thomas vi har hørt om, som ba bandmedlemmene i baksetet sende han tekstmeldinger om de ville si han noe. Vi ler litt av den selvironiske stilen hans, men samtidig synes jeg det er trist og sårt. Han gjør seg selv så sårbar gjennom alt han deler. Jeg tenker det er trist at det ikke var plass til han i verden, og at han ikke fant sin rolle i livet. Jeg drikker bort de tunge tankene og setter på noe livlig musikk. Vi ser Petter Pogos intro, og må spole tilbake for tre repetisjoner:

- Vi ska ta å...eh...vi ska ta å ro..eh...ro'an litt ned nu. Vi ska ta ei ballade...Det e ei...ballade.
Den ler vi godt av en stund.

Jeg henger på meg gitaren min. Inntar samme fotstillinga som Slash. Slår de tolv grepene til Saint Thomas, men det låter ikke i nærheten av noe av det vi har hørt tidligere på kvelden. Det låter surt, og like forbaska tynt hver gang. Jeg nærmer meg å være like full som fansen til Jokke, og går heller og legger meg.
Første dagen etter legger jeg rett skive i rett cover. Slik ser jeg hvordan vi gikk fra Guns 'n' Roses til Cash, Pearl Jam, Lars Winnerbäck, Roy Orbison, Saint Thomas og til Valentourettes.

Jag försöker inbilda mig själv att är det ordning i skivsamlingen så är
det ordning i själen.