22. november 2009

Får jeg låne blyantkvessern din?


Jeg kvesser en velbrukt blyant. Jeg ser den ende opp i tynne blader i den lille beholderen sammen med restene av gamle innlegg og novelleanalyser. Jeg gjør grafitten passe tynn, men ikke så mye at den svikter om jeg blir ivrig og skriver fort eller presser blyanten for hardt mot papiret.

Det er så lenge siden jeg har skrevet at det kjennes en anelse høytidlig.

Jeg skriver fordi jeg savner den kriblende følelsen av å vente på å få igjen en skolestil man selv var fornøyd med. Jeg skriver for ikke å glemme de små detaljene. Jeg skriver fordi jeg er en nostalgisk figur. Jeg skriver for ikke å glemme, for å få fram igjen de fine øyeblikkene.

I en svart boks på rommet mitt står ferdskriveren min. Utenpå står det kladdebokforhenrik.blogspot.com med min krokete håndskrift.  Halvfull med papirer fylt med tankekart, betrakninger og turreferat. De vil trolig finne veien til denne sida, med ujevne mellomrom, til glede for de som er så elskverdige å legge surferunden innom hos meg - og som jeg har måtte skuffe så mange ganger.

Fotballdraktene fra Klubbhuset i Sandakerveien er bretta sammen, idrettseffektene er tatt ned. Joakim har tømt sin siste Litago-kartong med meg som samboer. Jeg ser han for meg stresse fram og tilbake i gangen før han tar farvel med ordene: "Må stikke jeg da, sku' vært på Bjerke for sju minutt sia!"
Klubbhuset er historie, men det var et fint kapittel.

Nå om dagen står det nye navn på postkassa der jeg bor. Jeg førsøkte å ta med meg gjestfriheten som fantes i Klubbhuset - og ofte tar jeg meg selv i å glede meg over ukjente sko i gangen, eller en ekstra tannbørste i glasset på badet.

Om jeg glemte noe? Et sted på veien møtte jeg Silje. Hun er nydelig. Vakker. Inni og utenpå. Hun er vanskelig å beskrive rettferdig om man vil holde seg innenfor de rammene som et blogginnlegg gir. Hun er gløgg, omgjengelig, omtenksom, morsom, provoserende, og i tillegg lukter hun godt og alt det der. Hun er en typisk innekatt. Hun har postnummer som starter på 26 (akkurat som jeg har ønsket), en ryddig e-postadresse, og hun setter apostrof på rett sted, som når hun linker til Mads' blogg. En av de første kveldene, da jeg slapp keepern og angrep med begge henda var jeg overbevisst om at vi to var de lykkeligste i hele Oslo. Det var en ubeskrivelig følelse, ikke helt ulik ungdomstid og juleball, og lukten av jenteparfyme og... Hun klemte forsiktig tilbake da jeg tok sjansen på å holde henne i hånda. Hun kan finne på å sette hofta hardt i låret mitt og vipper meg unna så jeg unngår å tråkke på et kumlokk - etterpå smiler hun, så jeg glemmer helt at hun nettopp ga meg ei lårhøne.

Jeg er blitt mer voksen siden sist jeg sjekka. Jeg synes Dagsrevyen er interessant. Jeg bruker mye tid på tekst-tv. Jeg drikker kaffe - og jeg drikker det ikke lenger for å forsøke å passere som voksen, men fordi jeg synes det er godt. Jeg synes boka er bedre enn filmen, og det virker som en evighet siden jeg tråla rundt på Roskildefestival.

Lars Winnerbäck og Pearl Jam har begge gitt ut album, og det låter bedre for hver gang selv om det ikke treffer meg på samme måte som Vatten under broarna og Ten. I det hele tatt er jeg litt redd et album eller en film ikke gir meg det jeg håper. Man kan ikke se A Clockwork Orange eller American Beauty hver gang man er på kino. Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å sette pris på filmene i midtsjiktet. Samtidig er det fint å kunne søke etter nye klassikere som vil overleve. Kanskje er jeg utålmodig, alltid med en hånd i lomma, med fingern på skip-knappen, alltid på jakt etter noe som er litt bedre.
De egenskapene jeg misunner mest hos to av mine (tur)kamerater, Knut Einar og Håkon, er tålmodighet. Jeg har vanskelig for å se for meg at de gjør som meg: leser ei avis, samtidig som jeg har et øye på TVn, hører på radio, spiller noen akkorder på gitaren før jeg veksler mellom MSN og Facebook med Windows-tasten og tabulator.

Jeg tror det gjør de litt mer harmoniske enn meg. Tålmodigheten.

Jeg lurer på om det er betegnende ved å snart bli voksen og stadig ønske å forbedre seg. Jeg skulle ønske jeg slukte bøker i samme tempo som damene på Deichman, trente like jevnlig som Roy Magne, gjorde som Knut Einar og Håkon og tok Lars Monsen på ordet ved å dra ut i villmarka så fort sjansen bød seg.

I stedet blir det at jeg leser ei bok av og til, slenger meg med på en spinningtime en gang i måneden, og drar altfor sjelden på meg fjellstøvlene.

Kanskje er det slik det er å være 25 - jeg har ikke prøvd tidligere.