11. september 2009

Torsdag | förhoppningar om stearinljus och varm choklad

På sokkene mine står det MONDAY og SATURDAY, men det er hverken mandag eller lørdag. Jeg lengter ikke lenger til fredag, men til torsdag. Jeg tar ned Bigbang-billetten min, kjenner på den mellom fingertuppene, forsikrer meg om at det ikke er et synsbedrag.

Jeg jogger opp langs Akerselva, løper slalom mellom mødre med solbriller store som stekepanner, og barnevogner i begge filer. Isen på Maridalsvannet trekker seg lengre og lengre fra land, og jeg liker det jeg ser. Det lukter av vår. Jeg har masse drømmer og turplaner som vokser fram. Får jeg realisert halvparten blir 2009 et år som må skrives med fete typer i boka om mitt gode liv.

Jeg varmer opp en kaffekopp i mikroen, og sikringen går i Sandakerveien. Det durer i mobilen som ligger på bordet, og jeg har ikke syntes det har vært så moro med sms siden jeg hadde min første Nokia 688.

Jeg retter fortsatt skrivefeil hos folk, og gjør meg upopulær. Til mitt forsvar skal det nevnes at jeg bare kommenterer de aller drøyeste tilfellene.

Jeg henger mye sammen med venner, men tilbringer aller mest tid sammen med gutta i Radioresepsjonen, takket være min iPod.

Jeg trives godt på jentevorspiel, men er fortsatt en katastrofe på byen. Jeg har til og med mista draget på de mørke jentene på Karl Johan som virka så interesserte i fjor.

Oslo slutter aldri å overraske meg. Byen der uteliggere må ta en pause fra tigginga fordi mobilen ringer. Byen der folk forbinder rasfare med isklumper som faller ned fra tak i bygårder. Jeg går i en bue for å unngå gateselgere, Klubbhuset trenger ikke noen sikkerhetsalarm, og jeg trenger ikke et dyrere mobilabonnement. Jeg sier takk, og tar i mot Aftenposten, siden de lokker med den framfor ansiktet mitt, men jeg kommer aldri til å legge igjen en krone på gate- og telefonsalg.

Jeg observerer at andre gjør som meg, tar etter det Dagbladet som står litt bak i bunken i avisstativet -  det gir meg en god fellesskapsfølelse.

Jeg tør ikke anna enn å se meg om til begge sider av veien, selv om jeg innerst inne vet at gata er enveiskjørt.

Jeg har tenkt ut hvilke låter jeg vil ha i min begravelse. (American Beauty soundtrack, A feast of friends, Jim Morrison, Long time ago, Al DeLoner, Into the forest, Saint Thomas). Jeg vil ha null jesusprat, og en seremoni på Rudi gard, i mangel av et bedre alternativ for humanetikere. Det er
kanskje bare visse typer som tenker på sin begravelse i en alder av 25? (Eg ber om å bli godt parfymert, eg skal lukte godt når eg først skal gå ner). Jeg er ikke trøtt av livet, eller er av den bekymrede typen, jeg har tenkte å bli 100 år først. Ett hundre år og få gratulasjonsbrev av kongen, eller rettere sagt Ingrid Alexandra, som trolig regjerer. Jeg skal fortelle oldebarn at jeg var på OL i Lillehammer, og at de første årene jeg levde hadde vi hverken mobil eller internett.

Jeg skal få en sønn som heter Lars. En liten pjokk som er oppkalla etter farens favoritt-forfatter/musiker/fotballekspert/eventyrer/lege. Han vil bli valgt først når det velges lag i fotball. Ha sin mors vakre trekk og bli gjev blant jentene under konfirmantundervisningen, men samtidig være ydmyk og moden så han behandler de pent. Han skal tvinges til å ta gitartimer. Han skal være med i biblioteket fra han kan gå, lære seg å finne fram til de gode opplevelsene mellom permene til klassikere fra litteraturen. (I hope my first child would be a masculine child.)

Jeg vil bli gammel sammen med denne guttens mor. Drømmer om å kunne bli slik som eldre par som jeg av og til ser. Som fortsatt holder hverandre i hånden,  selv om de ikke er like glatte og vakre som den dagen de gifta seg. Jeg håper å bli en gammel, klok mann som fortsatt har noe å gi sin kone. Utfordre hverandre med gode samtaler, og nye vitser. Gå på turer hånd i hånd, men være bevisste nok til ikke å kjøpe samme type allværsjakker. Nesten som i en låt av Odd Børretzen.

Går det ikke nøyaktig slik, så improviserer vi.

Jeg tør å håpe.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg igjen en kommentar!