6. september 2009

To gafler, Gater i Oslo. V-stil.

Det måtte ha vært tidlig vinter. Jeg har lest et sted at eskimoene har et titalls uttrykk for å beskrive snøen. Den natta på Karl Johan var det et sånt mykt snøfall som kiler deg i ansiktet om du kikker mot himmelen, og snøen smelter i samme sekund som det treffer bakken. Du holdt meg så hardt i hånda at man skulle tro det juleball; det fikk meg til å føle meg som jeg spilte i en film, og at du var hun søte jenta i filmen der alt gikk bra til slutt. Vi sjangla rundt på Karl Johan som i en Winnerbäcklåt, kjøpte en kebab på deling, og fikk med to gafler. Jeg trodde det var starten på noe – men det var toppen.
 
Så gikk det nedover.
 
I sommer opplevde jeg at det rant saltvann ut av nesa mi uten at jeg rakk å stoppe det. En merkelig følelse etter å ha badet i sjøen. Jeg kom på hva en kompis fortalte meg etter å ha ligget på samme Paradisbukta en hel dag med kjæresten sin. Etter at de hadde solt seg og kikket på hverandre hele dagen og kommet for seg selv igjen i leiligheten gjorde de som kjærester gjør. Jeg så for meg dette paret, begge vakre nok for H&Ms reklameplakater, holde på i fullt alvor, kåte som konfirmanter. Hun i v-stil og han hamrende over henne som et stempel for full maskin – så skjer det komiske: saltvannet renner ut av nesa hans og treffer henne. Jeg regner med det bankende alvoret gled over i latter.
 
Det er noe av det vakreste, dyriske og mest burleske jeg har blitt fortalt.
 
Vi klemte hverandre og holdt sammen som i en dårlig high-schoolfilm. En gruppeklem som avsluttet en konsert og en guttetur. Kanskje var det slutten på en resa og början på en ny – kanskje ble det en årlig tradisjon. Jeg holdt godt tak i disse guttene, og selv om jeg ikke hadde kjent de lenge var jeg livredd for å miste de. Vi stod tett sammen, svette og småfulle etter at musikken hadde ebbet ut.
 
Det luktet litt av han ene som lengtet mest hjem, men der og da forstod jeg godt at jenter fra Oppdal, Ringebu og Kalmar var ivrige.
 
Etter å ha fått en overdose av friluft tok hun av seg den grønne jakka og la seg utslått på parketten foran vedovnen. Vi luktet begge av bål, subbet rundt i ullsokker og kinnene våre virka oversminka med rødfarge.
 
Jeg la meg ved siden av henne og vi sovnet som to gamle hunder. Hos henne følte jeg meg trygg som et beskyttet, lite barn.
 
Jeg har aldri forsøkt å skrive noe om deg. I vår var jeg innom deg på en av dagene dine. Den dagen som står beskrevet i Hvite Niggere på side 66. Jeg var innom deg tidlig om morgenen, før Vinstra hadde våknet skikkelig. En sånn vårmorgen der sola ennå ikke har tørket vekk dugget i graset. Dampen stod fra bakken som den gjør fra kumlokk i filmer fra amerikanske byer. Jeg så på tallene som alltid ville bli stående. 08.08-1983  - 10.05-2003. Noen ganger gråter jeg når jeg ikke helt vet hvorfor, som  når det blir lagt på for mange strykere og Bjørn Dæhlie går i mål. Den morgenen følte jeg meg iskald som ikke gråt noe i det hele tatt, og lurte på hva slags kjølig vesen jeg var – så tenkte jeg på hva du hadde kommet til og sagt om vi hadde kunnet pratet sammen den morgenen. De første ordene som slo meg var: ”kå faen gjer du oppe så tidlé?”. Du kunne finne på å si sånn, når vi var alene, og ingen lærere eller foreldre kunne høre deg. Jeg tror kanskje du hadde sagt dette, uten å være anklagende.
 
Du fikk meg til å strigråte, igjen.
 
Det er en merkelig følelse å finne igjen tekster som beskriver ens egne følelser. Jeg tror Lars Winnerbäck har et sitat til alle livets situasjoner. Som når to kamerater av meg mistet mødrene sine i fjor høst, og ei gammel klassevenninne mistet ungen sin - Lars var der og tok seg av skrivinga og følelsene.
 
 En elegi för alla sorger den här hösten handla om,
för en mor som sjukna in, och för ett barn som aldrig kom 
 
Det er skremmende hvor mye man kan lete fram i bøker som stemmer overrens med ens eget liv. Mens jeg bodde på Torshov fant jeg ut at Pelle og Proffen også bodde i Bentsebrugata. Andre eller tredje gang jeg leste Beatles fant jeg ut at Kim Karlsen var fra Svoldergate, og det var rent nifst at både Kim Karlsen og hun jenta som starter på M og skriver navnet sitt uten H skulle være naboer.
 
Slike leseropplevelser får selv en ateist som meg til å så tvil om det er noe mer der ute.
 
Ei natt i sommer var jeg og du sammen på hytta. Alt stemte, vi lo på de sammen stedene, vi kunne mimre om de samme lærerne og det var yatzy på første kast. Det var nattmat, nattønske, og en spent, høflig stemning som det er i starten av en flørt.
 
Jeg kjørte deg hjem i andregir, for jeg ønsket at denne natta skulle vare sommeren ut.
 
I Rondane under en teltduk fra Fjellräven lå jeg og kameraten min i hele uke ti, og ble enda mer kjent med hverandre, og enda mer glad i hverandre. Han spedde i kjøttkaker i lapskausen vår, og det smakte ekstra godt. Jeg fikk meg aldri til å spørre han om det var de siste hjemmelagde kjøttkakene hun etterlot seg, men jeg forestiller meg det…
 
Jeg går ut fra at hun så på oss fra andre sida og var inderlig stolt over sønnens sjenerøsitet.
 
 
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg igjen en kommentar!