6. september 2009

Sult, Tyribu, Blant alle lande, plusspoeng, Rotløs ungdom og 50-kroner

Vi skriver 7. februar i Simon Darres vei (ikke Telthusbakken og 6.februar). Sist helg hadde jeg noen fredelige dager på hytta, Tyribu. Jeg lot det rød skjegget gro. Det er klart, om jeg hadde fått velge fritt blant alle egenskapene til Lars Winnerbäck, så er nok den rød skjeggveksten hans ganske langt nede på lista. Det eneste som kunne minne om et dramatisk høydepunkt på Tyribu var da jeg fant ut at låsen inn til utedoen som huset all veden, var fryst. Jeg måtte lattermildt sitere en annen Lars, og erkjenne at "det ække no' spøk det landet her ass".
 
Jeg liker kontrastene ved det å sitte ved peisen og få meldinger om fester på Frogner, St. Hanshaugen og Kolonialen. Det er som to ulike verdener møtes. Jeg tillot meg å svare med å sitere fritt etter Peer Gynt :"Mit Selskabsliv er et sluttet kapittel" (i alle fall for denne helga).
 
I selvforsvar mot at jeg er lite flink til å lese ny litteratur pleier jeg å si at "livet er for kort til å lese halvgode, nye bøker" - derfor leser jeg Sult, nå for tida. Jeg har tidligere gjort et forsøk på en strand ved Algarvekysten, på guttetur, med da ble kontrastene for store, fra nederlag og skuffelser i gatene i Kristiania, til sand mellom tærne og luksus hva mat og drikke angikk ved kysten av Portugal.
 
Det høres kanskje svulstig ut, men de fineste stundene for tida er når jeg leser en god bok, eller er ute i friluft, eller gjerne denne kombinasjonen (kan man egentlig kalle peiskos for friluft?). Uansett, jeg liker det beste fra ulike perioder. Knut Hamsuns bok er fra 1890, formidlet av Olafr Havrevold i et NRK-opptak fra 1959, og avspilt på min iPod fra 2007. Tror dette er hva man kan kalle og skynde seg langsomt videre. Det er noe særegent med klassiske verk som Sult. Man blir grepet av en høytidlighet, og en forventning når man leser åpningslinjene:
 
"Det var i den Tid jeg gik omkring og sulted i Kristiania, denne forunderlige By, som ingen forlader, før en har faat Mærker af den..."
Den svarer raskt til forventningene, og gjør meg lysten til å fullføre denne gang. Jeg tryna en kveld, og glaserte alle sidene i boka med en fin rødvin, og jeg fant det naturlig å tone det hele litt ned, og bruke et inkassovarsel som bokmerke, som en slags stille markering over meg og hovedpersonen sitt åndsfellesskap.
 
Når jeg er på hytta er det blitt en fin vane å friske opp igjen blokkfløytespillinga. Mads Bergs Skulesongbok er som en hellig skrift når det kommer til noter for blokkfløyte. Jeg har justert favorittlåtlista mi, og den toppes av:
 
1.       Blant alle lande
2.       Håvard Hedde

Spilling på kornett viste seg å kreve noe mer lungekapasitet, men det var interessant å oppdage blodårer i panna og halsen som jeg ikke ante eksisterte. Ellers får jeg sende en takk og håp om tilgivelse etter å ha forsynt meg av cognacen til Onkel Eldar - Renault, 40%. Cognac synes jeg vanligvis smaker som motorolja til Renault, men på hytta varmer den meg i hele bringa, ut til tåspissene, og rett tilbake til toppetasjen.
Før alt dette har jeg hatt en fin høst og vinter; jeg og Knut Einar, som til vanlig er noen besindige karer har blitt hysja på under to konserter. Jeg har tilbrakt mange fredager og lørdager på sofaer, madrasser på gulvet, i og under senger, på og under hemsen hos Joakim, og ja, jeg finner den rotløse tilværelsen svært behagelig. Jeg har vært på Røa, og jeg får en vond følelse i bringa, som er vanskelig å sette ord på, kanskje noe a la den hun følte når hun kjørte forbi Ringebu. Jeg har lest om de to mest rettferdige trekningene i verdenshistorien, der Olaf Giverhaug og Oskar Lundgren stakk av med de gjeveste premiene i henholdsvis Tormod Skilag - og Fron FKs loddtrekninger. Jeg har hørt Pål Endre og Ove Stian spille Long Distance Man og tenkt at det er øyeblikk som dette som jeg vil lengte tilbake til når jeg blir gammel.
Jeg har blitt utfordret til å ramse opp ei "jeg-liker-liste" av ei jente som liker terninger og gode spørsmål, (men hun liker helst å få stille de gode spørsmålene selv, i følge henne). Jeg kom ikke på mer enn ett punkt, og det bøffa jeg fra Lars Winnerbäck, den om at "jag gillar Stångån på hösten när vardags lunken lagt sig över torgen". Jeg trenger litt mer tid når jeg skal sette opp lister, selv om man ikke nødvendigvis trenger å forsegle listene sine, som en klok mann lærte meg.

+
1.       Jeg liker folk som tør å gi av seg selv; være personlige og balansere helt opp til det å være privat. Som Al deLoner, som jeg så sist uke på Mono, med plekter, og uten et eneste feilskjær på sin 5000-meter. Jeg liker et dikt jeg leste av Anna Kleiva , det traff meg midt i nerven, og jeg ante at noe av det måtte være selvopplevd. Jeg liker tegneserien Ronja, som gjester i Nemi, som gjør tegneserier til mer enn underholdning, med sine såre stemningsskildringer gjennom streker og tekster.
2.       Jeg liker jenter man ikke legger så godt merke til med det første, men som blir mer interessante når man prater sammen.
3.       Jeg liker den digitale Get-boksen som gjør at jeg alltid har noe å se på TV.
4.       Jeg liker pasninger langs bakken, med halvtliggende vristspark, sånn som Paul Scholes og David Beckham skyter pasninger sine.
Jeg liker å være så forelska at sex blir totalt uvesentlig, at det eneste som betyr noe er å få holde henne i hånda. Jeg liker å være så forelska at jeg må fortelle det til alle vennene mine - men da blir nedturen desto tyngre når ting slår feil, så det får bli et nøytralt punkt. 
-
1.       Jeg liker ikke å lese dødsannonser etter folk som er født på 1980-tallet, det gir meg frysninger uavhengig om jeg vet hvem det er eller ikke.
2.       Intrikate venneforhold

Jeg kunne lett forlenga denne lista med ting som at de fleste av treffene på denne sida er av folk som er ute etter nakenbilder av Vibeke Skofterud, eller at folk må lære seg å vente med å gå inn på trikken før folk har kommet ut, osv, men det er ikke de store problemene i en større sammenheng.
 Listen over positive hendelser er lengst; jeg har for første gang på en god stund havna på plussida.
"Jag är brunbränd och jätte glad!"
En ting jeg savner er det å være barn, og å ikke ha fler bekymringer enn jeg hadde på hytta sist helg. Man har en egen forestilling om hvordan det er å være voksen når man ser fra et barns synsvinkel. Når man må legge seg mens selskapet fortsatt holder på i stua. Man ligger under dyna og prøver å lytte til samtaler fra stua, men den lille dørgløtten gjør at alle samtalene, musikken og klirringen i glass blir til en larm av lyder fra selskapet. Den lille åpningen gjør likevel at man kan kjenne varmen fra stua, og lengselen til de voksnes verden.
Som liten syntes jeg pappas nøkkelknippe var tøft; jeg kunne ikke fatte hvor mange nøkler det gikk an å ha, husnøkler, nøkler til ungdomsskolen på Harpefoss, svømmehallen, Dagningen-kontoret, klubbhuset på Furulund og Kåja, Vinstrahallen og så videre. Onkel Eldar virka omtrent like voksen, selv om han var fem år bak pappa i livsløypa. Onkel Eldar hadde en lommebok full av plastkort - men han forklarte at grunnen til at lommeboka hans så ut til å være høygravid, var pga av alle regningene og kvitteringene.
Det er mulig onkel hadde rett, og at pappa bare hadde lånt nøklene, men det hindret ikke meg i å føle meg litt voksen den dagen jeg flytta inn i Bentsebrugata, og fikk utdelt både inngangsnøkkel, dørnøkkel, postnøkkel og bodnøkkel - jeg ble fire år eldre.
Det er fortsatt en liten unge i meg som jubler stille hver gang jeg får et nytt plastkort i lommeboka mi.
Det var enklere med jenter når jeg var liten. En kunne bare sende en forespørsel (helst få en venn til å levere lapp) med avkryssingsalternativene JA, NEI, VET IKKE. Og hvis hun svarte nei så var det uansett bare kødd fra din side. Det er klart jeg ser noen svakheter i den fremgangsmåten, men jeg tror likevel den er å foretrekke. Nå er alt blitt til taktikk og et kynisk spill, der man må spille kortene sine riktig, hvis man ikke har fått sikre kort på hånda. Man skal helst late som om man ikke ser henne om man får øye på henne på et utested, men man må la henne komme og prate med deg. Man skal aldri sende melding først, og man må for guds skyld ikke kalle et møte for en date, (don't ever let her know that you are falling in love, cause when you do you are on your own), men la det være en arena der begge trives og søt musikk kan oppstå - ikke så oppkonstruert. (At least that's what they told me).

Jeg tror jeg foretrekker lapper skrevet med den fineste løkkeskrift, med tre avkryssingsbokser, én husnøkkel rundt halsen, og en lommebok fra Boing som ble forsynt med en grønn 50-lapp hver onsdag.


 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg igjen en kommentar!