5. september 2009

Selvransakelse 10/01-2007

Noen ganger lurer jeg på om jeg er verdens kjedeligste venn, samtalepartner og festkamerat.
Noen ganger lurer jeg på om hvorfor det som oftest er jeg som tar kontakt til å finne på ting, dra i gang noe, sende en sms, stikke ut på byen. Noen ganger lurer jeg på om jeg er like jævlig som Jan Derek Sørensen? Begynner folk å gjespe, begynner blikkene å flakke når jeg åpner kjeften?

I stunder der jeg tenker klart sier jeg: Henrik, det har sikkert noe med at du er singel og har så jævla mye fritid, mens alle de andre er hektiske med kjæreste og studier. Du er da i det minste ok å prate med etter noen øl.

Henrik, nææ, du er da ikke såå kjedelig, faen så mange bra kompiser du har. Henrik, du er da ikke såå fæl, du er kanskje ikke verdens kjekkeste fyr, for om man tar en fyr jeg var sammen med i militæret, hans utseende er legendarisk uheldig, og en kjekkas som for eksempel Kåre Conradi i andre enden av skalaen, så havner jeg vel midt på, eller vipper i beste fall i sommermånedene over på sida til Kåre.
Jeg trøster meg med ordene til Hans Magnus, under Roskilde-sola i 2004: " du e faen itte så verst du Teigis'n - når du fe på re litt sol".

Henrik, er du egentlig så flink til å gi så mye av deg selv. Kompisene dine sier stadig: "så moro å lese det du skriver, håper du oppdaterer sida snart". Gjør du det selv kanskje? Muligens er du bare litt vanskelig å forholde deg til. Ok, du har gått på et par smeller, men hvem har ikke det? Det gjelder å gjøre disse bølgedalene og toppene så små som mulig, eller noe. Ikke være redd for å ha det helt på topp en kveld, fordi du er redd morgendagen, og at den drar deg ned igjen.
Henrik, du skal slutte å være så bitter. Jeg blir ofte sånn (i kronologisk rekkefølge): blir skuffa - forvirra - bitter - bjeffer ut noe surt - angrer meg.
Men faen, Henrik du har jo rett når du bjeffer også, men...fører det noe godt med seg?

Det føles litt rart i magen når ei du har vært sammen med i 3 år finner seg en kjæreste ei uke etter det er slutt. Det blir som når Start ansetter Stig Inge Bjørnebye en time etter at du har gitt Tom Nordlie sparken. Man forstår at Vigdis, ehm, Erik Soler, har vært ute og forhandla med andre når man fortsatt var under kontrakt med en annen.

Lærdom fra livets skole I: toppfotball og kjærlighet er tøffe saker. Man må prestere til enhver tid.

Det føles rart i magen når ei jente man liker, og føler man har åpnet alle sidene i boka si til, går til en av bestekameratene dine. Ei jente man trodde man kjente, men som man ikke ante hvem var likevel.
Men hva kan man gjøre? Le eller gråte, kanskje begge deler? Si til seg selv at hun bare er et par høye kinnbein og et vakkert smil?

Lærdom fra livets skole II: Lite man kan gjøre, når man føler noe mer enn den andre.
Selv ikke tre ønsker i lampa til Aladin hjelper i sånne tilfeller. Ikke sju rette i Gull-lotto og Joker heller. Man får ikke alltid hvem man liker, man kjenner det på kroppen når det stemmer.
Man får krype opp fra grøfta, og prøve å stable seg på beina så godt man kan - se framover.
Jeg vant tross alt i Lotto når jeg ble født i verdens nest rikeste land. Jeg har ti fingre og tær, armer og bein som fungerer, og en ørliten dillé som gjør jobben sin når det trengs.

Smile motherfucker.

Jeg vil bare at vi skal bry oss mer om hverandre. Høres ut som verdens teiteste klisjé, men jeg har selv kjent ei jente som skrek ut hjelp til hele verden, og ble møtt med skuldertrekk. Selv av sin egen kjæreste, ingen brydde seg, før det var for sent. Jeg føler det er for mye egoisme og egen vinning i fokus.

Hmm...Eller er det jeg som er en stor egoist, og ikke har et fnugg av selvinnsikt?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg igjen en kommentar!