6. september 2009

Rondane rundt med pulk - mars 2008

I ei uke var Håkon Brandvold og undertegnede på skitur i Rondane. Vi var så heldige å kunne forlate forelesninger, asfalt og eksos til fordel for skigåing, teltliv og friske kuldegrader.

Vår lille ekspedisjon startet på Kvamsfjellet, et av de få punkta på kartet vi på forhånd hadde planlagt å treffe.  Planen var å la ”ruta bli til mens man går”, og vi måtte jo ha noe å prate om i teltet om kveldene, som for eksempel planlegging av veivalg på turen. Med kart, kompass, GPS, alt av nødvendig utstyr og Håkon som kjentmann, følte jeg meg i trygge hender. Vi hadde fulgt rådene fra bøker om polfarere om å la skjegget gro, og vi lot være å dusje de to siste dagene før turen for å bygge opp et beskyttende lag mot kulda.

Jeg skal ikke kjede dere lesere med detaljer om hvilke steiner vi passerte, hva vi spiste, og hva vi smurte skiene med – for det finnes allerede et godt utvalg av lesestoff fra langt villere og mer dramatiske skiturer. Jeg tror likevel jeg vil nevne at vi første dag etter å ha slått leir ved Eldåa, etter å ha gått via Kvamsnysætrin, kunne legge oss i soveposen med god samvittighet, etter en fin startetappe. Jeg tror ikke jeg ljuger hvis jeg sier at vi fortsatte å legge bak oss 15-20 kilometer hver dag også de neste sju dagene. I de seigeste motbakkene kjente vi hvert eneste kilogram vi hadde lastet i pulkene våre, og vi spurte oss selv om det virkelig var nødvendig med alle pølsene, baconet og brødskivene. Med litt hjelp fra primusen, fikk vi imidlertid servert svaret: det var verdt slitet for hvert eneste måltid.

Rondvassbu var den eneste betjente hytta vi var innom på ferden. Der tjente vi inn igjen ett års abonnement i Turistforeningen i en sleng, i det vi betalte 25 kroner hver for å overnatte i telt og benytte oss av tørkemulighetene ved hytta. Vi følte det nesten litt skamfullt å betale så lite, så vi kjøpte oss to halvlitere øl hver, og enda flere lakrisbåter, for å stelle på vår egen samvittighet. Den utflytta vinstraværen Bjørn Eriksen, som også besøkte Rondvassbu, avslørte vinstradialekta til Håkon og meg og holdt oss med selskap. Han hadde minst like god greie på våre egne stamtre som oss selv, og kunne også fortelle at han hadde vokst opp i Sødorp og hatt nabolaget til Håkon som lekegrind da han var liten. Han hadde lekt mye cowboy med onkelen til Håkon, Ole Brandvold, og Håkon kunne bekrefte at Ole fortsatt var i samme bransje også etter han var blitt voksen.

Den flotteste etappen var tredje dag, da gikk vi fra Rondvassbu til Dørålen. Den dagen hadde også værgudene bestemt seg for å være venner, det var Kvikk-Lunsjføre, og vi følte oss som i en norsk filminnspilling av ”Brokeback Mountain” – uten intimscenene riktignok. Intimt skulle det likevel vise seg å bli da Håkon bestemte seg for å slå av en prat med et dansk, lesbisk par som var sikre på at de var alene i det norske fjellet. På samme måte som fjellryper kunne fly opp med raske vingeslag, ble det også bevegelse i kjæresteparet i snøskavlen, og der og da kunne både jeg og Håkon ønske vi hadde vinger. Samme dag faller undertegnede ganske klønete på ski, som en mellomting av en danske og en engelskmann, men Håkon legger ikke merke til det, og jeg velger å tie.

Når vi legger oss i soveposene, må flire over hvor utrolig godt det kjennes å kunne legge seg i posen etter en lang dag. Vi har tungt sukret te i termosen, egg og bacon i panna, og best av alt: vi har radioforhold! Det skal ikke mer til enn tre dager uten musikk før det plutselig svinger av alle sangene på P1. Og enkelte kvelder fikk vi ønskene våre oppfylt, med både gode radioforhold, og at de i tillegg spilte låten ”Ei naki grein”, med Camilla Granlien Band. Hvis vi er flinke og lar være å ”bruke opp” denne låten når vi kommer hjem, vil den låten for alltid minne oss om den turen i Rondane i uke 10 da vi var 24 år gamle.

Fra Dørålen gikk turen til Grimsdalshytta. Der møtte vi på et par andre karer i motsatt ende av livsløypa. To pensjonister hadde søkt ly i selvbetjeningshytta, de ventet på scooterskyss hjem igjen, etter å ha overvurdert formen, og måtte ha overnattet under åpen himmel natta før. Håkon og jeg, som var fulle av god mat, krefter, og kulturelle innslag fra P1, la inn en ekstra innsats for å vise den pensjonerte rittmesteren og brigaderen at gamlelandet ikke hadde gått helt av hengslene. Og med militæret friskt i minnet, sa vi oss enig i alt hva disse tidligere offiserene hadde å si. Vi sa oss enige i at hilseplikten ikke var hva den engang var, og at man ikke lenger var nøye nok med rutinene med hodeplagg. Neste morgen redde vi sengene våre ekstra pent, hentet mer ved enn hva som egentlig var nødvendig, kokte vann for en hel tropp, og tok farvel med de to karene med et fast håndtrykk. Det streifet meg ikke før i ettertid for en litt sår forestilling dette egentlig var. De to gamle kompisene som kanskje hadde vært på sin siste tur sammen, mens Håkon og jeg var 24 år og hadde forhåpentligvis mange turer igjen.

Som tidligere nevnt, er Håkon ekspert på å snike seg innpå både ryper og danske lesber, men han er også den beste mannen man kan ha med på en slik tur. Han er typen som ikke blir kald på fingrene av en ståltermos, men som heller ikke brenner seg når han legger ved i ovnen. Sødorpingen er typen som tenner bål med ei fyrstikk og som har fått full fres i ovnen, før folk som meg har fått av seg skiene. Han har et innebygget kompass for vandring i Rondane, og han pekte og navnga alle små og store høyder i terrenget, og hvor han hadde vært – og på de to eller tre toppene han faktisk ikke hadde besøkt enda. Som skiløper er han så seig at han burde vært solgt som Laban, men samtidig så omtenksom at han lot meg gå først når han merket at jeg var sliten. Det er rart hvordan det å gå først hjelper på kreftene. Når jeg gikk først, lot jeg lua sitte litt på snei, og lata som om jeg var Erling Jevne og ledet Birkebeinerrennet, selv om jeg hadde pulk og fjellski. Hvis jeg snudde meg - kunne jeg se Anders Berge, Vebjørn Skjeggestad og Bjørnar Bakken slite med å henge med. Andre ganger var jeg Sture Sivertsen, mannen som aldri briljerte, men som alltid gjorde grovjobben i førsteetappen på stafettene. Andre ganger var jeg Hjalmar Johansen, den ekte, men glemte polarhelten, og noen ganger var jeg kurér på vei til Sverige. Plutselig var dagen gått, og det var på tide å slå leir.

Neste dag tryner Håkon, om ikke fullt så klønete som undertegnede.

Og i det jeg noterer i  mitt stille sinn 1-1 i fall, velter jeg med pulk, ski og staver i noe som kan minne om et åttetall. Tredje gangen Håkon spør om han kan hjelpe til, tar jeg i mot hjelpen og slutter å føre barnslig statistikk. 

Videre går turen til riksvei 27, og vi tar taxi et par mil mot Atnasjøen. For å holde liv i villmarksfølelsen, blir vi enige om at vi ikke må fortelle om denne drosjeturen til noen. Vi legger likevel bak oss en bra tur denne dagen, fra Dørålen til riksveien og fra Atnasjøen til Musvoldseter. Jeg får ansvaret for å sope gulvet og riste sengeteppene på Musvoldseter, og antallet ekskrementer å dømme antyder noe om hvorfor dalen heter nettopp MUSvolddalen.

Den nest siste dagen begynner hjemlengselen å melde seg. Vi fantaserer om en varm dusj, pizza, tre dobbelt-w’er, ligge på sofaen med ei jente i armkroken, og fjernkontrollen og potetgullet innenfor rekkevidde. Vi legger heller en ekstra innsats i å få til en fin leirplass den siste natta, og får kanskje den fineste leiren på turen, med ekstra stort bål. Vi graver teltet djupt, og vi spiser opp all mat vi har igjen, og finner ut at brødskive med Nugatti og ris smaker overraskende godt.  På kvinnedagen sliter vi oss opp Krøkla, og etterlater djupe v’er i motbakkene – og i stunder som denne, og når vinden blåste som mest og røsket i hettene våre, priser vi oss lykkelige for at vi ikke har med oss jenter på tur. Det skal likevel sies at savnet var merkbart når vi satt og stirret i bålet, eller lå og så i teltduken.
Da vi kom hjem til Vinstra, etter åtte dager var det meste som før, kongen het fortsatt Harald, Rosenborg skulle spille i eliteserien og Laugen rant fortsatt sørover.

Takk for en fin tur – det er godt å ha et vennskap der man er så trygg på hverandre at man ikke trenger å skravle til enhver tid.


12/04/2007

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg igjen en kommentar!