7. september 2009

Jeg graver fortsatt etter de svarte krokodillene i smågodtdisken

Jeg graver fortsatt etter de svarte krokodillene i smågodtdisken. Jeg spiller fremdeles urene barregrep, men jeg liker godt den skarpe lyden fra strengene når jeg skifter mellom båndene. Jeg synes det er fengslende å se på fingrene til Lars Winnerbäck når han skifter grep. Han treffer strengene så rent og bestemt. Å se han gå fra F#m til D-dur er som å se Zinedine Zidane slå en innesidepasning.

Jeg merker selv hvor ofte jeg nevner Lars Winnerbäck i det jeg skriver. Jeg tror det har noe med at han har skrevet om det meste. Jeg husker at Thea og jeg gikk hjem fra sentrum av Trondheim. Jeg førsøkte å fortelle henne om at han hadde skrevet om alt. Hun ville teste det ut. Hun pekte på alt hun så rundt seg:

Vi holdt på hele veien hjem, og hun klarte aldri å sette meg fast.

Jeg synes det er underlig hva man husker. Kanskje er det en grunn til at man husker enkelte detaljer. Jeg husker nummeret på min AG-3 var 105736, og jeg kan fortsatt huske lukten av skokrem og våt jord fra skapet mitt på rom 108. Jeg husker godt 12-årsdagen til Ole Johan. 1996 og cd-singlenes storhetstid. Jeg husker Spaceman med Babylon Zoo. Jeg husker Cathrine kyssa meg (eller var det jeg som kyssa henne?) – og jeg vet ikke riktig hva jeg følte. Jeg visste bare at det føltes annerledes enn mammas nattakyss. Noen år senere klarte Lars Winnerbäck å sette ord på det:


Som tonårsbarn på hemväg
efter gårdagens debut
nu skulle inget bli som förr
vi var i en annan division

Jeg husker hele a-laget til Vestsida FK jobbet på Gausdal land. Jeg husker at hele juniorlaget til Vestsida FK så ut som indianere på håret. Noen år før de ble juniorer kan jeg huske at noen av de sa seg villig til å bruke alle pengene de hadde i Postens gullbok til å skaffe seg det det store 9.klassebildet av Anette Brubak. Jeg husker diskusjonene om det var hun eller Laura Palmer som var den vakreste jenta.

Jeg husker Thomas Stø blåse opp en plastpose og smelle den av fem centimeter fra hodet til Bodil Steinsund i en Heimkunnskapstime.

Jeg husker Yngve Rønning kline en volleyball på hel volley i retning av Harald Rudi. Yngve hadde et ganske bra tilslag. Jeg og Yngve hadde trent siden barnehagen. Vi pleide å stå på hver vår side av barnehagen og sparke ballen over taket. Fikk vi ordentlig godt treff, klarte vi såvidt å få den over til hverandre. Kanskje på ett av fem forsøk.

Jeg husker Harald tok tak i øret hans og løfta han opp fra gulvet.

Jeg kan huske jeg gikk i fjerde, og at jeg pleide å sitte på skinnsekken min ved hovedinngangen på Sødorp skole og vente på at det ringte inn til første time. Jeg fikk henge sammen med de store gutta i sjette. Erik, Sondre, Andreas og Espen. Espen som alle jentene i klassa mi var forelska i. Espen som hadde gitt helt faen hva foreldrene hans sa, og skrevet ”BIG RON” og "Aston Villa" på sekken sin. På den ene lomma på olabuksa hans stod det en hvit lapp på skrå, en merkelapp som det stod ”Diesel” på. Jeg synes fortsatt at de gamle Diesel-buksene er tøffe.

Jeg lurer på hvorfor jeg husker akkurat dette? Noen ganger reiser jeg meg fra sofaen, og fem sekunder senere har jeg glemt hva jeg skulle.

Jeg husker Anita og jeg snek oss vekk fra et kostymeball i niende. Lurte oss inn i badstua hvor vi kunne få være alene. Jeg husker de lange beina, de som gikk hele veien opp. Jeg husker rektor Geir Bjørkavaag svinger opp døra og sier ”No må dokke ut”.

Jeg husker jeg spilte Tom McRae på discman mens jeg var i Bardufoss. Gikk bortover General Fleichers vei:
Tell all my friends I have went to the moon. Tell all my friends that I will write them soon.
Det føltes sånn, selv om det bare var Troms, ikke månen.

Jeg husker at jeg og Menig Pedersen så Prozak Nation på kino og at den gjorde enormt inntrykk. Jeg husker Pedersen siterte noe fra filmen senere:
Gradvis, så plutselig, og Pedersen viste seg å være en myk mann.

Jeg husker nickene ­_s0mething, ___lunaaa og PollyPussypants fra mIRC, Dalnet, #Døladittland.

Om jeg er en iPod så er hjernen min på random i kveld, og jeg skipper før lyset i vinduet rekker å slukke.

Jeg husker jeg fikk kjøpt et par røde Diadora-sko av Gert-Are – og at jeg ikke fikk noen spesielt gunstig pris. Det gjorde ikke så mye siden han hadde arvet de av Leif Hagen – det var litt stas å forsøke å fylle skoene hans, bokstavlig talt.

Jeg husker kveldsbading med Golan. Vanndråper som drypte ned på kroppen min. 14 og ferdig utblomstra. Det vakreste og mest smakfulle som har kommet fra Asia siden appelsinen. Jeg husker vi dro hjem til meg, låste døra, slukket lyset, og satte BloodSugarSexMagic i spillern.

Jeg husker alt oppstyret på barneskolen. Om man skulle på busstur gjaldt det på liv og død å sitte ved siden av kompisene sine. Sikre seg den beste plassen.
Helst bakerst. Og det var en jævla nedtur om skolen hadde leid en buss uten at den hadde en femseter bakerst. Nå blir jeg  flau når voksne folk kliner seg inntil bagasjebåndet for å få bagasjen sin. Jeg liker liksom å heve meg over de, og tenke at slik var jeg når jeg gikk i sjetteklasse.

Jeg vet at Solveigs sang er nummer 221 i Mads Bergs songbok, og gir du meg ei blokkfløyte skal jeg spille den så det gir toppkarakter på Norges musikkhøgskole. Jeg skal spille den så Celine Dions innlevelse på My Heart Will Go on vil anses som uttrykksløst.

Jeg husker vi skrev lapper til hverandre i timene. Spente følelser. Jeg lengter etter den følelsen igjen, men noe av det samme får jeg når jeg ser det står: ”1 melding mottatt” på mobilen, eller den røde firkanten markerer en ny notification på facebook.

Jeg husker det siste du sa, at vi skulle ta vare på dinan – og jeg har prøvd å leve etter de ordene siden.

Jeg husker Tor Brøske alltid ga norskstilene mine 4+, men at de ble offer for høytlesing i klassa. I kommentaren påpekte han at det ikke fylte kriteriene for å være et kåseri, og heller ikke ei novelle, når oppgaven tilsa det. Og han lurte på hvorfor jeg slutta midt i en digresjon. Når jeg leser over det nå så skjønner jeg han bedre enn jeg gjorde når jeg var 18.

Jeg husker Mona-Iren som ville sitte på fanget mitt under en klassetur i 8.klasse. Jeg lot meg konke med vilje på én-spretten, og hadde ikke noe i mot å ha henne på fanget.

Jeg minnes at jeg og brodern fikk hvert vårt Use your Illusion-album. Jeg lå på rommet mitt og bladde i det blå tekstheftet. (We learned more from a three-minute record than we ever learned in school) Jeg lå under dyna, la puta i fotenden, og spilte skiva om igjen og om igjen til jeg kunne hvert eneste stønn. Sang med på fjolleengelsk. Lagde sånne vrælelyder som små og store gutter gjør når du skal herme etter instrumenter, gjerne alle instrumentene på samme tid.

Jeg husker Maren. Jeg husker den søte oppstoppernesen. Dire Straits i steroen. Rehbandene som lå til tørk på baderomsflisene etter håndballtrening. Jeg husker vi hadde en god tone og lange telefonsamtaler.

Jeg husker en fest hos Erik Gryttingslien – der det ble skutt med luftgevær i taket på stua, og katta ble forsøkt grilla på mikroen. Nå så jeg at han hadde blitt far...

Jeg husker at Marthe, Silje, Ole Henrik og jeg var på hyttetur på Tyribu. Nå er Marthe blitt mor, og snart skal Ole Henrik bli far. Kanskje det er egoistisk tenkt, men det er lite trolig at den konstellasjonen vil dra på tur igjen, og jeg synes det er litt leit.

Kanskje jeg skulle ønske at tida stod stille. Eller i det minste at den ikke gikk så jævla fort.


Jeg runder av midt i en digresjon, sparer Tor Brøske for retting, og gir dette blogginnlegget 4+

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg igjen en kommentar!