6. september 2009

En centerhalfs siste angrep

Siden jeg var liten har jeg alltid vært fascinert av dette bildet. Det er rart hvordan svart/hvitt-bilder gjør fotografiet mer levende. Jeg så de tidsriktige spillertrøyene med knyting i halsen, de kraftige armene som ble holdt i kors, og de hårete brystkassene. Jeg har senere blitt stående og undre over hva slags historie de ulike fjesene hadde å fortelle. Jeg kjente bare til en av dem – bestefar, Olav Nilsen, som står i midten i andre rekke. Vi ble bestevenner, trass i at det var store forskjeller ved å være født i 1918 kontra 1984. Langt opp i barneskolen trodde jeg at bestefar vokste opp uten farger, og at de slo på fargene en gang på 60-tallet - jeg hadde jo bare sett bilder i svart-hvitt fra han var ung, men heldigvis har jeg funnet trøst i at også andre jevnaldringer levde i denne troen.
Bestefar fortalte meg at han spilte centerhalf, og jeg spurte om det var det samme som en midtstopper. Jeg ble aldri riktig klok på forklaringa hans, men det var noe lignende. Jeg følte det alltid som et uendelig gap mellom våre generasjoner, og jeg tviler på om det har vært større ulikheter mellom så nære generasjoner tidligere i historia. Bestefar som opplevde 2. verdenskrig og rasjoneringskort, og jeg som opplevde internetts framvekst, VISA-kort og det bestefar antagelig så på som en eneste lang sommerferie i verdenshistorien. Den gamle sin oppvekst med redsel for tuberkulose og kuleregn fra tyskere, og den unge sin trygge oppvekst med såpe med ph-verdi på 5,5 og trygt beskyttet av NATO(en organisasjon den gamle sosialisten var sterk motstander av) i en krok på kloden.  Jeg forstod aldri helt at Leif Juster var så hysterisk morsom, men bestefar slo seg på lårene og gapskrattet når NRK sendte repriser. Bestefar ble bare provosert over Harald Eia, som slo an hos meg. Bestefar fortalte ofte om den gangen de fikk et eple, mens det var krig i Norge, og han var godt fornøyd om det var flatbrød og mjølk til middag. Jeg prøvde å få han til å åpne øynene for taco, og hjalp han med å fylle et skjell på riktig måte, men de grove fingrene hans knakk skjellet, og han syntes det var et eneste stort søl.
Men med litt velvilje forstod vi
hverandre likevel:
- Centerhalf?
- Du mener midtstopper?
- Trekke lodd?
- Du mener sesjon til militærtjeneste?
Vi hadde mye å lære hverandre.Min kunnskap om lafteteknikk var tilsvarende hans om Windows XP. Jeg prøvde å forklare at internett var litt som teksttv, men med enda flere muligheter. Senior hadde bygget hus, hytte,båt, pulk og alt som en kunne lage med hendene - og hadde derfor mye å lære meg. Jeg begynner å lure om flere generasjoners videreføring av kunnskap stoppet opp når den nådde meg. De grove nevene hans som vitnet om et langt og hardt liv med forming av trevarer, stod i djup kontrast til mine hender som fikk blemmer om jeg prøvde meg på noe grovere verktøy enn en blyant.
Jeg lånte med meg ”Sangen om den røde rubin” fra boksamlinga til besteforeldrene mine, og leste om Ask Burlefots erobringer, beverpelsen og de vakreste, mest svulstige skildringene jeg hadde  lest. Bestefar fortalte meg om at den i enkelte kretser var regnet som pornografi da den kom ut, og jeg forstod ikke helt hvorfor. Er en født i 1984, blir en overøst med sex i TV, ukeblader, radio og internett, om en vil det eller ei – en får millioner av treff i løpet av tideler på internett. Jeg skjønte ikke kontrastene mellom vår måte å oppfatte verden på før flere år senere. 
Bestefar brukte begreper som kortbølge og langbølge om radio. Å skru på et stort hjul på en Radionette, til det grønne katteøyet klistrer seg igjen og en finner signaler – og jeg som bruker en DAB-radio med rullende tekst fra et behagelig blått lys over displayet med informasjon om hvilken låt som spilles for øyeblikket.
Bestefar fikk alltid fisk. Sjøl når jeg hadde ny stang med haspelsnelle og blanke Sølvkrokensluker, slo han meg. Med en gammel fiskeboks, som han hadde surret sene rundt, og hengt på en rusten sluk som han hadde kjøpt av Bjørn Madshus for mange år siden. Jeg fattet ikke hvordan det var mulig.
Noen ganger i livet skulle en ønske en kunne bruke en spoleknapp og gjøre om igjen enkelte ting. Den siste sommeren han levde ga han meg 100 kroner(forøvrig den eneste gangen jeg fikk se lommeboka hans), som jeg skulle bruke til å kjøpe meg fiskekort, så vi kunne dra og fiske sammen. I ettertid har det gitt meg en gnagende samvittighet, for jeg kan ikke si med 100 prosent sikkerhet at jeg brukte disse øremerkete kronene på riktig måte. Den sommeren fristet det mer å dra på kveldsbading med jentevenner i Kveinnhøl’n og på Dalstjønna enn å bruke tid sammen med den gamlingen. Under en juleperm fra militæret feiret jeg jul sammen med han, og familien fikk støttet han i en stol for å innfri hans siste ønske – å se Sølvguttene synge ”Deilig er jorden” for siste gang. Der og da skjønte jeg at den gamle centerhalfen hadde vært med opp i et siste angrep, og jeg spurte han rett ut om han var redd for hva som ventet han. Bestefar fortalte meg sindig at han ikke var redd, for dette hadde alle kameratene hans hadde vært igjennom, så dette kunne han greie fint også. Jeg tenkte på lagkameratene hans på svart/hvittbildet, og tok med meg disse ordene og spilte dem av i hodet mitt når jeg syntes synd på meg selv under førstegangstjenesten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg igjen en kommentar!