22. november 2009

Får jeg låne blyantkvessern din?


Jeg kvesser en velbrukt blyant. Jeg ser den ende opp i tynne blader i den lille beholderen sammen med restene av gamle innlegg og novelleanalyser. Jeg gjør grafitten passe tynn, men ikke så mye at den svikter om jeg blir ivrig og skriver fort eller presser blyanten for hardt mot papiret.

Det er så lenge siden jeg har skrevet at det kjennes en anelse høytidlig.

Jeg skriver fordi jeg savner den kriblende følelsen av å vente på å få igjen en skolestil man selv var fornøyd med. Jeg skriver for ikke å glemme de små detaljene. Jeg skriver fordi jeg er en nostalgisk figur. Jeg skriver for ikke å glemme, for å få fram igjen de fine øyeblikkene.

I en svart boks på rommet mitt står ferdskriveren min. Utenpå står det kladdebokforhenrik.blogspot.com med min krokete håndskrift.  Halvfull med papirer fylt med tankekart, betrakninger og turreferat. De vil trolig finne veien til denne sida, med ujevne mellomrom, til glede for de som er så elskverdige å legge surferunden innom hos meg - og som jeg har måtte skuffe så mange ganger.

Fotballdraktene fra Klubbhuset i Sandakerveien er bretta sammen, idrettseffektene er tatt ned. Joakim har tømt sin siste Litago-kartong med meg som samboer. Jeg ser han for meg stresse fram og tilbake i gangen før han tar farvel med ordene: "Må stikke jeg da, sku' vært på Bjerke for sju minutt sia!"
Klubbhuset er historie, men det var et fint kapittel.

Nå om dagen står det nye navn på postkassa der jeg bor. Jeg førsøkte å ta med meg gjestfriheten som fantes i Klubbhuset - og ofte tar jeg meg selv i å glede meg over ukjente sko i gangen, eller en ekstra tannbørste i glasset på badet.

Om jeg glemte noe? Et sted på veien møtte jeg Silje. Hun er nydelig. Vakker. Inni og utenpå. Hun er vanskelig å beskrive rettferdig om man vil holde seg innenfor de rammene som et blogginnlegg gir. Hun er gløgg, omgjengelig, omtenksom, morsom, provoserende, og i tillegg lukter hun godt og alt det der. Hun er en typisk innekatt. Hun har postnummer som starter på 26 (akkurat som jeg har ønsket), en ryddig e-postadresse, og hun setter apostrof på rett sted, som når hun linker til Mads' blogg. En av de første kveldene, da jeg slapp keepern og angrep med begge henda var jeg overbevisst om at vi to var de lykkeligste i hele Oslo. Det var en ubeskrivelig følelse, ikke helt ulik ungdomstid og juleball, og lukten av jenteparfyme og... Hun klemte forsiktig tilbake da jeg tok sjansen på å holde henne i hånda. Hun kan finne på å sette hofta hardt i låret mitt og vipper meg unna så jeg unngår å tråkke på et kumlokk - etterpå smiler hun, så jeg glemmer helt at hun nettopp ga meg ei lårhøne.

Jeg er blitt mer voksen siden sist jeg sjekka. Jeg synes Dagsrevyen er interessant. Jeg bruker mye tid på tekst-tv. Jeg drikker kaffe - og jeg drikker det ikke lenger for å forsøke å passere som voksen, men fordi jeg synes det er godt. Jeg synes boka er bedre enn filmen, og det virker som en evighet siden jeg tråla rundt på Roskildefestival.

Lars Winnerbäck og Pearl Jam har begge gitt ut album, og det låter bedre for hver gang selv om det ikke treffer meg på samme måte som Vatten under broarna og Ten. I det hele tatt er jeg litt redd et album eller en film ikke gir meg det jeg håper. Man kan ikke se A Clockwork Orange eller American Beauty hver gang man er på kino. Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å sette pris på filmene i midtsjiktet. Samtidig er det fint å kunne søke etter nye klassikere som vil overleve. Kanskje er jeg utålmodig, alltid med en hånd i lomma, med fingern på skip-knappen, alltid på jakt etter noe som er litt bedre.
De egenskapene jeg misunner mest hos to av mine (tur)kamerater, Knut Einar og Håkon, er tålmodighet. Jeg har vanskelig for å se for meg at de gjør som meg: leser ei avis, samtidig som jeg har et øye på TVn, hører på radio, spiller noen akkorder på gitaren før jeg veksler mellom MSN og Facebook med Windows-tasten og tabulator.

Jeg tror det gjør de litt mer harmoniske enn meg. Tålmodigheten.

Jeg lurer på om det er betegnende ved å snart bli voksen og stadig ønske å forbedre seg. Jeg skulle ønske jeg slukte bøker i samme tempo som damene på Deichman, trente like jevnlig som Roy Magne, gjorde som Knut Einar og Håkon og tok Lars Monsen på ordet ved å dra ut i villmarka så fort sjansen bød seg.

I stedet blir det at jeg leser ei bok av og til, slenger meg med på en spinningtime en gang i måneden, og drar altfor sjelden på meg fjellstøvlene.

Kanskje er det slik det er å være 25 - jeg har ikke prøvd tidligere.

11. september 2009

Mariboes gate 9

 




I take pride in the things I own.
The books in my shelf, and 
the records piled up against the wall. 
They're my own. 
I know each and every one.

Fått smaken på gule krokodiller, også

Jeg så Øystein stå på scena i den andre enden av gymsalen. Mellom oss var det tusen skinnjakker. Øl, svette og parfyme i en herlig harmoni.

Du var akkurat stor nok til å se over miksebordet, og akkurat lita nok til å passe inn i armene mine. Jeg drakk noe raskere enn deg, men jeg er fortsatt usikker på hvem som var mest spent før møtet mellom oss. Det var så godt å se at du hadde vært på konsert før, og at ditt halvfulle plastkrus gled rett ned i mitt tomme. Jeg kom borti hånda di, med vilje, og etterhvert fant vi hverandres håndflater. Først litt nølende og diskret, slik at ingen av vennene våre skulle få noen mistanker. Noen låter senere ga vi blaffen i å være særlig hensynsfulle. Du passet så fint inn i armene mine, og jeg snuste i håret ditt, slik man gjerne gjør når man er mer enn bare venner. Jeg ville ikke bytta deg ut med noe som helst, selv ikke Lisa Ekdahl i rød sommerkjole kunne erstatta deg. Du luktet av helg. Av vår, som de første fine dagene i mai.

Jeg turte å se deg i øynene. Slik som mennesker har funnet det fascinerende å stirre inn i bålflammer, eller i vannet som stuper seg nedover elvestryk, slik følte jeg det når jeg så inn i de vakre øynene dine - jeg vet jeg aldri vil gå lei.

Torsdag | förhoppningar om stearinljus och varm choklad

På sokkene mine står det MONDAY og SATURDAY, men det er hverken mandag eller lørdag. Jeg lengter ikke lenger til fredag, men til torsdag. Jeg tar ned Bigbang-billetten min, kjenner på den mellom fingertuppene, forsikrer meg om at det ikke er et synsbedrag.

Jeg jogger opp langs Akerselva, løper slalom mellom mødre med solbriller store som stekepanner, og barnevogner i begge filer. Isen på Maridalsvannet trekker seg lengre og lengre fra land, og jeg liker det jeg ser. Det lukter av vår. Jeg har masse drømmer og turplaner som vokser fram. Får jeg realisert halvparten blir 2009 et år som må skrives med fete typer i boka om mitt gode liv.

Jeg varmer opp en kaffekopp i mikroen, og sikringen går i Sandakerveien. Det durer i mobilen som ligger på bordet, og jeg har ikke syntes det har vært så moro med sms siden jeg hadde min første Nokia 688.

Jeg retter fortsatt skrivefeil hos folk, og gjør meg upopulær. Til mitt forsvar skal det nevnes at jeg bare kommenterer de aller drøyeste tilfellene.

Jeg henger mye sammen med venner, men tilbringer aller mest tid sammen med gutta i Radioresepsjonen, takket være min iPod.

Jeg trives godt på jentevorspiel, men er fortsatt en katastrofe på byen. Jeg har til og med mista draget på de mørke jentene på Karl Johan som virka så interesserte i fjor.

Oslo slutter aldri å overraske meg. Byen der uteliggere må ta en pause fra tigginga fordi mobilen ringer. Byen der folk forbinder rasfare med isklumper som faller ned fra tak i bygårder. Jeg går i en bue for å unngå gateselgere, Klubbhuset trenger ikke noen sikkerhetsalarm, og jeg trenger ikke et dyrere mobilabonnement. Jeg sier takk, og tar i mot Aftenposten, siden de lokker med den framfor ansiktet mitt, men jeg kommer aldri til å legge igjen en krone på gate- og telefonsalg.

Jeg observerer at andre gjør som meg, tar etter det Dagbladet som står litt bak i bunken i avisstativet -  det gir meg en god fellesskapsfølelse.

Jeg tør ikke anna enn å se meg om til begge sider av veien, selv om jeg innerst inne vet at gata er enveiskjørt.

Jeg har tenkt ut hvilke låter jeg vil ha i min begravelse. (American Beauty soundtrack, A feast of friends, Jim Morrison, Long time ago, Al DeLoner, Into the forest, Saint Thomas). Jeg vil ha null jesusprat, og en seremoni på Rudi gard, i mangel av et bedre alternativ for humanetikere. Det er
kanskje bare visse typer som tenker på sin begravelse i en alder av 25? (Eg ber om å bli godt parfymert, eg skal lukte godt når eg først skal gå ner). Jeg er ikke trøtt av livet, eller er av den bekymrede typen, jeg har tenkte å bli 100 år først. Ett hundre år og få gratulasjonsbrev av kongen, eller rettere sagt Ingrid Alexandra, som trolig regjerer. Jeg skal fortelle oldebarn at jeg var på OL i Lillehammer, og at de første årene jeg levde hadde vi hverken mobil eller internett.

Jeg skal få en sønn som heter Lars. En liten pjokk som er oppkalla etter farens favoritt-forfatter/musiker/fotballekspert/eventyrer/lege. Han vil bli valgt først når det velges lag i fotball. Ha sin mors vakre trekk og bli gjev blant jentene under konfirmantundervisningen, men samtidig være ydmyk og moden så han behandler de pent. Han skal tvinges til å ta gitartimer. Han skal være med i biblioteket fra han kan gå, lære seg å finne fram til de gode opplevelsene mellom permene til klassikere fra litteraturen. (I hope my first child would be a masculine child.)

Jeg vil bli gammel sammen med denne guttens mor. Drømmer om å kunne bli slik som eldre par som jeg av og til ser. Som fortsatt holder hverandre i hånden,  selv om de ikke er like glatte og vakre som den dagen de gifta seg. Jeg håper å bli en gammel, klok mann som fortsatt har noe å gi sin kone. Utfordre hverandre med gode samtaler, og nye vitser. Gå på turer hånd i hånd, men være bevisste nok til ikke å kjøpe samme type allværsjakker. Nesten som i en låt av Odd Børretzen.

Går det ikke nøyaktig slik, så improviserer vi.

Jeg tør å håpe.



7. september 2009

Jeg graver fortsatt etter de svarte krokodillene i smågodtdisken

Jeg graver fortsatt etter de svarte krokodillene i smågodtdisken. Jeg spiller fremdeles urene barregrep, men jeg liker godt den skarpe lyden fra strengene når jeg skifter mellom båndene. Jeg synes det er fengslende å se på fingrene til Lars Winnerbäck når han skifter grep. Han treffer strengene så rent og bestemt. Å se han gå fra F#m til D-dur er som å se Zinedine Zidane slå en innesidepasning.

Jeg merker selv hvor ofte jeg nevner Lars Winnerbäck i det jeg skriver. Jeg tror det har noe med at han har skrevet om det meste. Jeg husker at Thea og jeg gikk hjem fra sentrum av Trondheim. Jeg førsøkte å fortelle henne om at han hadde skrevet om alt. Hun ville teste det ut. Hun pekte på alt hun så rundt seg:

Vi holdt på hele veien hjem, og hun klarte aldri å sette meg fast.

Jeg synes det er underlig hva man husker. Kanskje er det en grunn til at man husker enkelte detaljer. Jeg husker nummeret på min AG-3 var 105736, og jeg kan fortsatt huske lukten av skokrem og våt jord fra skapet mitt på rom 108. Jeg husker godt 12-årsdagen til Ole Johan. 1996 og cd-singlenes storhetstid. Jeg husker Spaceman med Babylon Zoo. Jeg husker Cathrine kyssa meg (eller var det jeg som kyssa henne?) – og jeg vet ikke riktig hva jeg følte. Jeg visste bare at det føltes annerledes enn mammas nattakyss. Noen år senere klarte Lars Winnerbäck å sette ord på det:


Som tonårsbarn på hemväg
efter gårdagens debut
nu skulle inget bli som förr
vi var i en annan division

Jeg husker hele a-laget til Vestsida FK jobbet på Gausdal land. Jeg husker at hele juniorlaget til Vestsida FK så ut som indianere på håret. Noen år før de ble juniorer kan jeg huske at noen av de sa seg villig til å bruke alle pengene de hadde i Postens gullbok til å skaffe seg det det store 9.klassebildet av Anette Brubak. Jeg husker diskusjonene om det var hun eller Laura Palmer som var den vakreste jenta.

Jeg husker Thomas Stø blåse opp en plastpose og smelle den av fem centimeter fra hodet til Bodil Steinsund i en Heimkunnskapstime.

Jeg husker Yngve Rønning kline en volleyball på hel volley i retning av Harald Rudi. Yngve hadde et ganske bra tilslag. Jeg og Yngve hadde trent siden barnehagen. Vi pleide å stå på hver vår side av barnehagen og sparke ballen over taket. Fikk vi ordentlig godt treff, klarte vi såvidt å få den over til hverandre. Kanskje på ett av fem forsøk.

Jeg husker Harald tok tak i øret hans og løfta han opp fra gulvet.

Jeg kan huske jeg gikk i fjerde, og at jeg pleide å sitte på skinnsekken min ved hovedinngangen på Sødorp skole og vente på at det ringte inn til første time. Jeg fikk henge sammen med de store gutta i sjette. Erik, Sondre, Andreas og Espen. Espen som alle jentene i klassa mi var forelska i. Espen som hadde gitt helt faen hva foreldrene hans sa, og skrevet ”BIG RON” og "Aston Villa" på sekken sin. På den ene lomma på olabuksa hans stod det en hvit lapp på skrå, en merkelapp som det stod ”Diesel” på. Jeg synes fortsatt at de gamle Diesel-buksene er tøffe.

Jeg lurer på hvorfor jeg husker akkurat dette? Noen ganger reiser jeg meg fra sofaen, og fem sekunder senere har jeg glemt hva jeg skulle.

Jeg husker Anita og jeg snek oss vekk fra et kostymeball i niende. Lurte oss inn i badstua hvor vi kunne få være alene. Jeg husker de lange beina, de som gikk hele veien opp. Jeg husker rektor Geir Bjørkavaag svinger opp døra og sier ”No må dokke ut”.

Jeg husker jeg spilte Tom McRae på discman mens jeg var i Bardufoss. Gikk bortover General Fleichers vei:
Tell all my friends I have went to the moon. Tell all my friends that I will write them soon.
Det føltes sånn, selv om det bare var Troms, ikke månen.

Jeg husker at jeg og Menig Pedersen så Prozak Nation på kino og at den gjorde enormt inntrykk. Jeg husker Pedersen siterte noe fra filmen senere:
Gradvis, så plutselig, og Pedersen viste seg å være en myk mann.

Jeg husker nickene ­_s0mething, ___lunaaa og PollyPussypants fra mIRC, Dalnet, #Døladittland.

Om jeg er en iPod så er hjernen min på random i kveld, og jeg skipper før lyset i vinduet rekker å slukke.

Jeg husker jeg fikk kjøpt et par røde Diadora-sko av Gert-Are – og at jeg ikke fikk noen spesielt gunstig pris. Det gjorde ikke så mye siden han hadde arvet de av Leif Hagen – det var litt stas å forsøke å fylle skoene hans, bokstavlig talt.

Jeg husker kveldsbading med Golan. Vanndråper som drypte ned på kroppen min. 14 og ferdig utblomstra. Det vakreste og mest smakfulle som har kommet fra Asia siden appelsinen. Jeg husker vi dro hjem til meg, låste døra, slukket lyset, og satte BloodSugarSexMagic i spillern.

Jeg husker alt oppstyret på barneskolen. Om man skulle på busstur gjaldt det på liv og død å sitte ved siden av kompisene sine. Sikre seg den beste plassen.
Helst bakerst. Og det var en jævla nedtur om skolen hadde leid en buss uten at den hadde en femseter bakerst. Nå blir jeg  flau når voksne folk kliner seg inntil bagasjebåndet for å få bagasjen sin. Jeg liker liksom å heve meg over de, og tenke at slik var jeg når jeg gikk i sjetteklasse.

Jeg vet at Solveigs sang er nummer 221 i Mads Bergs songbok, og gir du meg ei blokkfløyte skal jeg spille den så det gir toppkarakter på Norges musikkhøgskole. Jeg skal spille den så Celine Dions innlevelse på My Heart Will Go on vil anses som uttrykksløst.

Jeg husker vi skrev lapper til hverandre i timene. Spente følelser. Jeg lengter etter den følelsen igjen, men noe av det samme får jeg når jeg ser det står: ”1 melding mottatt” på mobilen, eller den røde firkanten markerer en ny notification på facebook.

Jeg husker det siste du sa, at vi skulle ta vare på dinan – og jeg har prøvd å leve etter de ordene siden.

Jeg husker Tor Brøske alltid ga norskstilene mine 4+, men at de ble offer for høytlesing i klassa. I kommentaren påpekte han at det ikke fylte kriteriene for å være et kåseri, og heller ikke ei novelle, når oppgaven tilsa det. Og han lurte på hvorfor jeg slutta midt i en digresjon. Når jeg leser over det nå så skjønner jeg han bedre enn jeg gjorde når jeg var 18.

Jeg husker Mona-Iren som ville sitte på fanget mitt under en klassetur i 8.klasse. Jeg lot meg konke med vilje på én-spretten, og hadde ikke noe i mot å ha henne på fanget.

Jeg minnes at jeg og brodern fikk hvert vårt Use your Illusion-album. Jeg lå på rommet mitt og bladde i det blå tekstheftet. (We learned more from a three-minute record than we ever learned in school) Jeg lå under dyna, la puta i fotenden, og spilte skiva om igjen og om igjen til jeg kunne hvert eneste stønn. Sang med på fjolleengelsk. Lagde sånne vrælelyder som små og store gutter gjør når du skal herme etter instrumenter, gjerne alle instrumentene på samme tid.

Jeg husker Maren. Jeg husker den søte oppstoppernesen. Dire Straits i steroen. Rehbandene som lå til tørk på baderomsflisene etter håndballtrening. Jeg husker vi hadde en god tone og lange telefonsamtaler.

Jeg husker en fest hos Erik Gryttingslien – der det ble skutt med luftgevær i taket på stua, og katta ble forsøkt grilla på mikroen. Nå så jeg at han hadde blitt far...

Jeg husker at Marthe, Silje, Ole Henrik og jeg var på hyttetur på Tyribu. Nå er Marthe blitt mor, og snart skal Ole Henrik bli far. Kanskje det er egoistisk tenkt, men det er lite trolig at den konstellasjonen vil dra på tur igjen, og jeg synes det er litt leit.

Kanskje jeg skulle ønske at tida stod stille. Eller i det minste at den ikke gikk så jævla fort.


Jeg runder av midt i en digresjon, sparer Tor Brøske for retting, og gir dette blogginnlegget 4+

Jag längtar till fredan, precis som du

Jeg liker å innbille meg at jeg er som deg:


Jeg liker retrojakker fra Hummel og Adidas. Jeg er skeptisk til menn med fargede brilleglass. Jeg er påpasselig med å sjekke "R" og "L" på høretelefonene, ellers låter det rart. Jeg blir flau av fjortiser på trikken som må prate om orgasmer, som må sprette brett med p-piller klokka 12, fordi de har blitt fortalt at de skal tas til faste tidspunkt. Jeg blir flau av fjortiser i alle aldre, jeg er sjeleglad for at jeg ikke kjenner de som må prate så innmari høyt på trikken, så glad for at jeg slipper å forholde meg til de. Jeg synes fortsatt det er uvant å skrive 2009. Jeg har nesten fire og et halvt tusen på BSU-kontoen min(!). Jeg synes det er deilig å snu hodeputa slik at jeg kjenner det kalde trekket mot ansiktet. Jeg havner alltid ved idioter på konserter, idiotkjerringer som skal danse og dulte borti meg selv om det er Minor Majority som står på scena. Jeg bruker aldri den høyre shift-tasten selv om den er tre ganger så stor som den venstre. Noen ganger lager jeg meg dilemma, som at jeg enten må ligge med Sandra Lyng Haugen eller Tone Damlie Aaberge - for å unngå at jorden skal gå under, eller noe. Eller hvis en mann satte en pistol mot tinningen min og tvang meg, da måtte jeg jo tatt en valg, sant? (Har du ikke tenkt noe lignende så tror jeg du ljuger). Bortsett fra disse primale tankene er jeg en real fyr: jeg har ikke samvittighet til å la bagen stå i setet ved siden av meg når jeg merker at det begynner å fylle seg opp på trikken. Jeg tilbyr alltid naboen en tyggis om jeg har, uavhengig om jeg kjenner de fra før. I sportsverdenen tar jeg ofte parti med underdogen, og i bøker og film får jeg sympati med de snublende heltene, som Kim Karlsen og Ask Burlefot.

Men mest av alt:
Jag längtar till fredan, precis som du!

Det hender jeg har vært ute i Oslos gater, utenfor sentrum, på fredag- og lørdagskvelder. Kikket opp på gamle bygårder, mot det vinduet hvor det lyser sterkest og bråker mest. Det må være hundrevis av vorspiel rundt om i byen. Av og til møter jeg noen av disse tusen festdeltakerne, gjerne guttegjenger på tre eller fire. Bærende på tunge plastposer med øl som borer seg inn i hendene og lager hvite merker, toppet av potetgull og kanskje en Grandiosa. Den ene av de prater kanskje i mobilen og spør verten om hva som står på ringeklokka, og om han gidder å skru på ovnen på 225C ("kommer rett fra trening og er jævla sultne...")

Jeg vet ikke riktig hvordan jenter lader opp til fest, men jeg tipper at noen av disse gutta har gjort noe lignende:
Trykka ut ei grønn flaske med brunt innhold fra pappen med seks hull. Tatt den med inn i dusjen, mens man synger på en BigBang-låt. Kommer på at han har glemt å skifte laken på senga. Gjør seg ferdig i dusjen, skifter på senga i boxeren - er det ikke slik som med billettkontroller, at man aldri vet når det skjer, og plutselig er man på et tomannsnachspiel i sin egen leilighet. Tilbake på badet legger man gjerne på litt ekstra hårvoks, og mye ekstra after shave. Åpner en ekstra knapp i skjorta, og bruker sko som er er litt blankere og litt spissere enn de man bruker til daglig. Man tar et siste barskt blikk i speilet, litt skyggeboksing, og man er klar...

Jeg vet som sagt ikke hvordan jenter forbereder seg, men det har hendt jeg har observert de på vorspiel. Tidlig på kvelden holder gjerne guttene og jentene seg på hver sin banehalvdel. I leiren til gutta prates det om det utrolig målet som en eller annen Arsenalneger scorte tidligere på dagen. På andre siden sitter jentene og prater høflig og skryter av hverandres pannelugger, og spør om juggelet som dingler rundt halsen er kjøpt hos H&M eller BikBok. På midtstreken sitter jeg, og har hverken sett dagens mål eller klarer å vise særlig interesse for pannelugger.

Og noen ganger når jeg er på fest/og er den som drikker mest

kan det hende jeg drister meg til å komme i prat med en av spillerne fra det gjestende laget. Kanskje komme i prat om musikk, en artist vi liker. Jeg kan spørre etter favorittalbumet hennes (bare for å få bekreftet at det stemmer overens med mitt). Hun svarer at hun er mest glad i samlealbumet, og jeg gråter inni meg og angrer på at jeg spurte.
I mellomtida blir jeg stille, hører på musikken som spilles av fra et Mikke Mus-anlegg. Låtene som er populære i ei uke av gangen, og som minner meg om spinningsaler, svette og dårlig ventilasjon. Jeg lengter hjem til høytalerne mine som fyller hele rommet med toner som jeg har lasta ned fra himmelen. Stereoen som klarer å fange opp pipinga i neseborene til Odd Børretzen, lyden av notearkene til Pål Angelskår som går i gulvet, og trommene til Moonspell under Opium, som minner om spikerpistoler i flerskuddsmodus.


What you got back home to play your little cookies on? Come with uncle and hear all proper. Hear angel trumpets and devil trombones. You are invited!

Gutta spiser potetgull om kapp. Jentene prater spansk (vet ikke riktig hva de prater om, men det skal være kodet. Mulig de prater om han yoga-læreren som overtalte de til det meste på en språkreise i 2001.) Jeg og kompisene mine prater også ganske bra engelsk, men har ikke noe behov for å briefe med det på fest der alle forstår morsmålet. Jentene blitzer hverandre, med stor trutmunn og tilgjort stil. Gutta observerer og har også fått med seg triksene. De har også smuglest Det Nye og KK. "Blås forsiktig når du tas bilde av og du vil se ut som en ekte pornostjerne". Eller: "Bruk et oversized belte for å skjule din midje". Eller: "Få en mindre rumpe, bruk bukser med store baklommer". Gutta rødmer litt når alt dette ble for påtatt, men det funker.


En boxer fra Björn Borg kommer til syne når en av gutta bøyer seg etter en pils. En tatovering i korsryggen til ei dansende jente vises og alt registereres. Jeg, som sitter på midtstreken kan ikke annet enn å tenke at disse japanske mønstrene, som var in en sommer for fem år siden kanskje ikke er så praktiske når jentene blir gravide noen sesonger senere, og man ikke kan få bedøvelse i forbindelse med fødsel. Ikke er det så unikt heller, når hele vennegjengen har et lignende motiv - men så er kanskje denne bloggeren i ferd med å bli en gammel grinebiter.
Jeg tror gutter og jenter har ulike mål for slike kvelder. Jeg har skjønt det som om gutter er ute etter noe ekstra, noe å fortelle i fotballgarderoba på mandag. Om jenta som la begge føttene på nakken, eller om hun som ble så ivrig at hun rev ned plakatene over senga, eller...hva vet jeg.
Hva jenter er ute etter aner jeg ikke. Men jeg tror de er ute etter å le. Ute etter gutten som får de til å le så de får vondt i magemusklene. Ellers aner jeg et mønster i at gutter over 185cm har draget. Slik at jentene må stå på tå; løfte den ene foten når de skal kysse. Jeg tror de er ute etter kraftige overarmer som ikke gir etter selv om de presser neglene i dem. Jeg tror de skal ha tradisjonelle norske navn, som Espen, Marius, Asbjørn, Petter og Sigurd. Og så mange studiepoeng som mulig innenfor ingeniørfag - såpass har jeg skjønt.
I vorspielets andre omgang kan det komme til nye innslag. Selvsikre jenter, som gjerne er et par år eldre enn sine venninner. Et par år eldre og erfarne nok til å vite at gutta gir faen i pannelugger, hvilke merke som er på handvesker og om skoene matcher tannbørsten. Disse jentene har skjønt at så lenge buksene er trange nok på de strategiske stedene og så lenge utringingen er drøy nok så vil gutta stå i kø om å få spandere den siste drinken klokka 0155.

Noen ganger får jeg nok. Drar hjem til mitt uten å ta farvel til vennene mine. Jeg er usikker på om det utgjør noen forskjell, men uansett: om du skulle være av den bekymrende typen så kan jeg forsikre deg om at jeg er på tur hjem. Gående midt i gata, balanserende på den gule stripa, mens jeg blar gjennom 5427 låter på iPoden min på jakt etter den ene låten som beskriver hva jeg føler.
 


Den siste trikken er gått. I sentrum er gutta i gang med sin muntlige eksamen i faget om å få med seg ei jente hjem...

Kanskje jeg burde ...

Jeg ønsker meg en jobb når jeg blir stor - med muligheter for å ta noen avstikkere i villmarka. Jeg er ikke mer ambisiøs enn at jeg drømmer om en leilighet øst for Akerselva, et månedskort på trikken og et huslån som plyndrer meg. Jeg rekker aldri opp hånda og bidrar med noe i de store forelesningssalene. Jeg vil være flink på skolen, men jeg må flire av meg selv når jeg bruker markørtusjen.

Har du et kjøleskap / har du en tv / så har du alt du trenger for å leve 


I likhet med J lar jeg meg irritere over folk som alltid skal imponere. Jeg tror Oslo er det mest jappete stedet jeg vet om. Samtidig har jeg har selv tilegna meg noen urbane vaner: Jeg sitter og ser ut vinduet på trikken, og spiller meg inn i en film. Jeg har med meg iPoden hvor enn jeg går, og prater sjelden med noen på bussen. Jeg himler med øynene over folk som dobbeltrykker på knappene på de nye t-banesettene. Jeg sier av og til “marka” (nesten) uten å tenke over hvor blærete det høres ut. MEN: Du kommer aldri til å få se meg sitte ved vinduet på en internettkafë med min bærbare pc - et slik oppmerksomhetsbehov har selv ikke jeg. Du kommer aldri til å se meg gå nedover Grünerløkka med barnevogn og et pappbeger med kaffe.

Kanskje burde jeg sette meg et mål om å lese ei bok i uka, i stedet for å surre på facebook. Jeg burde heller samle opp alle news-feedene mine på en gang, sånn som Endre gjør, så jeg virker litt mer travel.

Kanskje burde jeg bli kjent med folk som bare har vært bekjente, og bli gledelig overrasket?

Kanskje burde jeg fortelle mor og far at jeg er glad i de, og kanskje burde jeg ringe brodern litt oftere. Kanskje skulle jeg bedt bestemor om å fortelle noe fra gamledager, før hun steiker sin siste vaffel.

Fra Springsteen til Winnerbäck:

Jag kanske skulle söka upp kontakter som jag tappat, som jag har varit med förut nånstans - 

I want more, I wanna see the others on the big top-five. I want to see Penny and Charlie and Sarah, all of them. You know? Just see 'em and talk to 'em. You know, like a Bruce Springsteen song.

Jeg burde strengt tatt fylt nisteboksen kvelden før jeg går på skolen i stedet for å kjøpe en dårlig baguette til 29,- . Egentlig skulle jeg trent om morgenen før skolen og vært mer som en irriterende Vitae-pro-/Møllers tran-/TineMelk-reklame.

Jaggu! Jeg skal ikke tygge tyggegummi i timene og jeg skal takke pent for maten.

Look at my life, twenty four, and there’s so much more

Vi skriver fortsatt januar og det må være lov å mimre litt over året som har gått. Jeg gjør meg noen tanker i forbindelse med et nytt år og føler for å oppsummere:

Jeg sitter i Sandakerveien og prøver å drikke kaffe – det minner meg om lukten av mamma om morgenen. Utenfor vinduet kjemper årstidene om å dominere; nå ligner det mest på vinter. Rommet mitt lyses opp av de oransje varsellysene fra en brøytebil. Med fare for å glemme noen fine øyeblikk i året som gikk, prøver jeg likevel å ramse opp noen:

Blodet som pumpet gjennom kroppen min når 2008 bare var fire timer gammelt. Vi skjøt inn det nye året med hagle – slik tradisjonen tilsier.

Den gode følelsen av å få tilbake varmen i beina på tur til Rondvassbu – livet er enkelt. Man kjenner ingen bekymringer i fraværet av smerte.

Knut Einar og jeg rodde Ottsjøen på kryss og tvers på let etter bålved. Sola brant på ryggen gjennom nettingoverdelen fra Forsvaret. Vi dyppet skyggeluene våre jevnlig i vannet for å avkjøle oss. Senere plukket vi opp Monika som ble så full og god av pappvin at hun glemte navnet sitt.

Jeg tok ned ballen, tok en to-fots-dragning slik jeg hadde sett Zinedine gjøre på tv, og Sverre Sørbø Midtun kom ett tidel for seint.

Eirik og jeg hadde smuglet inn noen dåser med øl, og en kartong med 19kroners-vin på den Orange scenen. Jeg er glad jeg fikk oppleve Neil Young mens han ennå turnerer, og det kunne ikke passet bedre enn den ene sommeren da jeg var 24.

Old man, look at my life, twenty four, and there’s so much more
 
Du fikk ta av meg kontaktlinsene, selv om jeg var fnisete og skeptisk. Jeg tok av dine, og jeg fikk ta av deg litt mer. Per Øyvind sang Slave på lavt volum fra stereoen, jeg så deg svakt fra det levende lyset på nattbordet. Du pustet tungt och dina kinder ändrade snabbt färg.
Du smakte som Cola med isbiter.

Tie them sticks in a bundle....


I'd give each one of 'em a stick and, one for each one of 'em, then I'd say,
-You break that.


Course they could real easy.

Then I'd say:
-Tie them sticks in a bundle and try to break that.
Course they couldn't. Then I'd say:

-That bundle... that's family.

 

6. september 2009

To gafler, Gater i Oslo. V-stil.

Det måtte ha vært tidlig vinter. Jeg har lest et sted at eskimoene har et titalls uttrykk for å beskrive snøen. Den natta på Karl Johan var det et sånt mykt snøfall som kiler deg i ansiktet om du kikker mot himmelen, og snøen smelter i samme sekund som det treffer bakken. Du holdt meg så hardt i hånda at man skulle tro det juleball; det fikk meg til å føle meg som jeg spilte i en film, og at du var hun søte jenta i filmen der alt gikk bra til slutt. Vi sjangla rundt på Karl Johan som i en Winnerbäcklåt, kjøpte en kebab på deling, og fikk med to gafler. Jeg trodde det var starten på noe – men det var toppen.
 
Så gikk det nedover.
 
I sommer opplevde jeg at det rant saltvann ut av nesa mi uten at jeg rakk å stoppe det. En merkelig følelse etter å ha badet i sjøen. Jeg kom på hva en kompis fortalte meg etter å ha ligget på samme Paradisbukta en hel dag med kjæresten sin. Etter at de hadde solt seg og kikket på hverandre hele dagen og kommet for seg selv igjen i leiligheten gjorde de som kjærester gjør. Jeg så for meg dette paret, begge vakre nok for H&Ms reklameplakater, holde på i fullt alvor, kåte som konfirmanter. Hun i v-stil og han hamrende over henne som et stempel for full maskin – så skjer det komiske: saltvannet renner ut av nesa hans og treffer henne. Jeg regner med det bankende alvoret gled over i latter.
 
Det er noe av det vakreste, dyriske og mest burleske jeg har blitt fortalt.
 
Vi klemte hverandre og holdt sammen som i en dårlig high-schoolfilm. En gruppeklem som avsluttet en konsert og en guttetur. Kanskje var det slutten på en resa og början på en ny – kanskje ble det en årlig tradisjon. Jeg holdt godt tak i disse guttene, og selv om jeg ikke hadde kjent de lenge var jeg livredd for å miste de. Vi stod tett sammen, svette og småfulle etter at musikken hadde ebbet ut.
 
Det luktet litt av han ene som lengtet mest hjem, men der og da forstod jeg godt at jenter fra Oppdal, Ringebu og Kalmar var ivrige.
 
Etter å ha fått en overdose av friluft tok hun av seg den grønne jakka og la seg utslått på parketten foran vedovnen. Vi luktet begge av bål, subbet rundt i ullsokker og kinnene våre virka oversminka med rødfarge.
 
Jeg la meg ved siden av henne og vi sovnet som to gamle hunder. Hos henne følte jeg meg trygg som et beskyttet, lite barn.
 
Jeg har aldri forsøkt å skrive noe om deg. I vår var jeg innom deg på en av dagene dine. Den dagen som står beskrevet i Hvite Niggere på side 66. Jeg var innom deg tidlig om morgenen, før Vinstra hadde våknet skikkelig. En sånn vårmorgen der sola ennå ikke har tørket vekk dugget i graset. Dampen stod fra bakken som den gjør fra kumlokk i filmer fra amerikanske byer. Jeg så på tallene som alltid ville bli stående. 08.08-1983  - 10.05-2003. Noen ganger gråter jeg når jeg ikke helt vet hvorfor, som  når det blir lagt på for mange strykere og Bjørn Dæhlie går i mål. Den morgenen følte jeg meg iskald som ikke gråt noe i det hele tatt, og lurte på hva slags kjølig vesen jeg var – så tenkte jeg på hva du hadde kommet til og sagt om vi hadde kunnet pratet sammen den morgenen. De første ordene som slo meg var: ”kå faen gjer du oppe så tidlé?”. Du kunne finne på å si sånn, når vi var alene, og ingen lærere eller foreldre kunne høre deg. Jeg tror kanskje du hadde sagt dette, uten å være anklagende.
 
Du fikk meg til å strigråte, igjen.
 
Det er en merkelig følelse å finne igjen tekster som beskriver ens egne følelser. Jeg tror Lars Winnerbäck har et sitat til alle livets situasjoner. Som når to kamerater av meg mistet mødrene sine i fjor høst, og ei gammel klassevenninne mistet ungen sin - Lars var der og tok seg av skrivinga og følelsene.
 
 En elegi för alla sorger den här hösten handla om,
för en mor som sjukna in, och för ett barn som aldrig kom 
 
Det er skremmende hvor mye man kan lete fram i bøker som stemmer overrens med ens eget liv. Mens jeg bodde på Torshov fant jeg ut at Pelle og Proffen også bodde i Bentsebrugata. Andre eller tredje gang jeg leste Beatles fant jeg ut at Kim Karlsen var fra Svoldergate, og det var rent nifst at både Kim Karlsen og hun jenta som starter på M og skriver navnet sitt uten H skulle være naboer.
 
Slike leseropplevelser får selv en ateist som meg til å så tvil om det er noe mer der ute.
 
Ei natt i sommer var jeg og du sammen på hytta. Alt stemte, vi lo på de sammen stedene, vi kunne mimre om de samme lærerne og det var yatzy på første kast. Det var nattmat, nattønske, og en spent, høflig stemning som det er i starten av en flørt.
 
Jeg kjørte deg hjem i andregir, for jeg ønsket at denne natta skulle vare sommeren ut.
 
I Rondane under en teltduk fra Fjellräven lå jeg og kameraten min i hele uke ti, og ble enda mer kjent med hverandre, og enda mer glad i hverandre. Han spedde i kjøttkaker i lapskausen vår, og det smakte ekstra godt. Jeg fikk meg aldri til å spørre han om det var de siste hjemmelagde kjøttkakene hun etterlot seg, men jeg forestiller meg det…
 
Jeg går ut fra at hun så på oss fra andre sida og var inderlig stolt over sønnens sjenerøsitet.
 
 
 

En centerhalfs siste angrep

Siden jeg var liten har jeg alltid vært fascinert av dette bildet. Det er rart hvordan svart/hvitt-bilder gjør fotografiet mer levende. Jeg så de tidsriktige spillertrøyene med knyting i halsen, de kraftige armene som ble holdt i kors, og de hårete brystkassene. Jeg har senere blitt stående og undre over hva slags historie de ulike fjesene hadde å fortelle. Jeg kjente bare til en av dem – bestefar, Olav Nilsen, som står i midten i andre rekke. Vi ble bestevenner, trass i at det var store forskjeller ved å være født i 1918 kontra 1984. Langt opp i barneskolen trodde jeg at bestefar vokste opp uten farger, og at de slo på fargene en gang på 60-tallet - jeg hadde jo bare sett bilder i svart-hvitt fra han var ung, men heldigvis har jeg funnet trøst i at også andre jevnaldringer levde i denne troen.
Bestefar fortalte meg at han spilte centerhalf, og jeg spurte om det var det samme som en midtstopper. Jeg ble aldri riktig klok på forklaringa hans, men det var noe lignende. Jeg følte det alltid som et uendelig gap mellom våre generasjoner, og jeg tviler på om det har vært større ulikheter mellom så nære generasjoner tidligere i historia. Bestefar som opplevde 2. verdenskrig og rasjoneringskort, og jeg som opplevde internetts framvekst, VISA-kort og det bestefar antagelig så på som en eneste lang sommerferie i verdenshistorien. Den gamle sin oppvekst med redsel for tuberkulose og kuleregn fra tyskere, og den unge sin trygge oppvekst med såpe med ph-verdi på 5,5 og trygt beskyttet av NATO(en organisasjon den gamle sosialisten var sterk motstander av) i en krok på kloden.  Jeg forstod aldri helt at Leif Juster var så hysterisk morsom, men bestefar slo seg på lårene og gapskrattet når NRK sendte repriser. Bestefar ble bare provosert over Harald Eia, som slo an hos meg. Bestefar fortalte ofte om den gangen de fikk et eple, mens det var krig i Norge, og han var godt fornøyd om det var flatbrød og mjølk til middag. Jeg prøvde å få han til å åpne øynene for taco, og hjalp han med å fylle et skjell på riktig måte, men de grove fingrene hans knakk skjellet, og han syntes det var et eneste stort søl.
Men med litt velvilje forstod vi
hverandre likevel:
- Centerhalf?
- Du mener midtstopper?
- Trekke lodd?
- Du mener sesjon til militærtjeneste?
Vi hadde mye å lære hverandre.Min kunnskap om lafteteknikk var tilsvarende hans om Windows XP. Jeg prøvde å forklare at internett var litt som teksttv, men med enda flere muligheter. Senior hadde bygget hus, hytte,båt, pulk og alt som en kunne lage med hendene - og hadde derfor mye å lære meg. Jeg begynner å lure om flere generasjoners videreføring av kunnskap stoppet opp når den nådde meg. De grove nevene hans som vitnet om et langt og hardt liv med forming av trevarer, stod i djup kontrast til mine hender som fikk blemmer om jeg prøvde meg på noe grovere verktøy enn en blyant.
Jeg lånte med meg ”Sangen om den røde rubin” fra boksamlinga til besteforeldrene mine, og leste om Ask Burlefots erobringer, beverpelsen og de vakreste, mest svulstige skildringene jeg hadde  lest. Bestefar fortalte meg om at den i enkelte kretser var regnet som pornografi da den kom ut, og jeg forstod ikke helt hvorfor. Er en født i 1984, blir en overøst med sex i TV, ukeblader, radio og internett, om en vil det eller ei – en får millioner av treff i løpet av tideler på internett. Jeg skjønte ikke kontrastene mellom vår måte å oppfatte verden på før flere år senere. 
Bestefar brukte begreper som kortbølge og langbølge om radio. Å skru på et stort hjul på en Radionette, til det grønne katteøyet klistrer seg igjen og en finner signaler – og jeg som bruker en DAB-radio med rullende tekst fra et behagelig blått lys over displayet med informasjon om hvilken låt som spilles for øyeblikket.
Bestefar fikk alltid fisk. Sjøl når jeg hadde ny stang med haspelsnelle og blanke Sølvkrokensluker, slo han meg. Med en gammel fiskeboks, som han hadde surret sene rundt, og hengt på en rusten sluk som han hadde kjøpt av Bjørn Madshus for mange år siden. Jeg fattet ikke hvordan det var mulig.
Noen ganger i livet skulle en ønske en kunne bruke en spoleknapp og gjøre om igjen enkelte ting. Den siste sommeren han levde ga han meg 100 kroner(forøvrig den eneste gangen jeg fikk se lommeboka hans), som jeg skulle bruke til å kjøpe meg fiskekort, så vi kunne dra og fiske sammen. I ettertid har det gitt meg en gnagende samvittighet, for jeg kan ikke si med 100 prosent sikkerhet at jeg brukte disse øremerkete kronene på riktig måte. Den sommeren fristet det mer å dra på kveldsbading med jentevenner i Kveinnhøl’n og på Dalstjønna enn å bruke tid sammen med den gamlingen. Under en juleperm fra militæret feiret jeg jul sammen med han, og familien fikk støttet han i en stol for å innfri hans siste ønske – å se Sølvguttene synge ”Deilig er jorden” for siste gang. Der og da skjønte jeg at den gamle centerhalfen hadde vært med opp i et siste angrep, og jeg spurte han rett ut om han var redd for hva som ventet han. Bestefar fortalte meg sindig at han ikke var redd, for dette hadde alle kameratene hans hadde vært igjennom, så dette kunne han greie fint også. Jeg tenkte på lagkameratene hans på svart/hvittbildet, og tok med meg disse ordene og spilte dem av i hodet mitt når jeg syntes synd på meg selv under førstegangstjenesten.

Sånn som ho der jenta på Briskeby




Du kom tre minutter før kampen
samtidig med fanfaren og inntoget til spillerne

Du smøg deg mot midten på rad tre
du hadde en hvitstrikket lue og hvite fingerhansker
og sammensetningen var neppe tilfeldig

Du hadde en frisk allværsjakke til 4895,- som du forsøkte å gjemme ansiktet ditt i når du frøs
Det så ikke ut til at den eller noen av klærne dine hadde vært brukt før

Alle på felt 'A' fulgte deg med øynene
mennene så på deg fordi du var så utpreget vakker
jentene ville bare rive av deg lua og buste til håret ditt

Du spilte godt, men jeg så
at du så at alle så på deg 



12/04/2008

Rondane rundt med pulk - mars 2008

I ei uke var Håkon Brandvold og undertegnede på skitur i Rondane. Vi var så heldige å kunne forlate forelesninger, asfalt og eksos til fordel for skigåing, teltliv og friske kuldegrader.

Vår lille ekspedisjon startet på Kvamsfjellet, et av de få punkta på kartet vi på forhånd hadde planlagt å treffe.  Planen var å la ”ruta bli til mens man går”, og vi måtte jo ha noe å prate om i teltet om kveldene, som for eksempel planlegging av veivalg på turen. Med kart, kompass, GPS, alt av nødvendig utstyr og Håkon som kjentmann, følte jeg meg i trygge hender. Vi hadde fulgt rådene fra bøker om polfarere om å la skjegget gro, og vi lot være å dusje de to siste dagene før turen for å bygge opp et beskyttende lag mot kulda.

Jeg skal ikke kjede dere lesere med detaljer om hvilke steiner vi passerte, hva vi spiste, og hva vi smurte skiene med – for det finnes allerede et godt utvalg av lesestoff fra langt villere og mer dramatiske skiturer. Jeg tror likevel jeg vil nevne at vi første dag etter å ha slått leir ved Eldåa, etter å ha gått via Kvamsnysætrin, kunne legge oss i soveposen med god samvittighet, etter en fin startetappe. Jeg tror ikke jeg ljuger hvis jeg sier at vi fortsatte å legge bak oss 15-20 kilometer hver dag også de neste sju dagene. I de seigeste motbakkene kjente vi hvert eneste kilogram vi hadde lastet i pulkene våre, og vi spurte oss selv om det virkelig var nødvendig med alle pølsene, baconet og brødskivene. Med litt hjelp fra primusen, fikk vi imidlertid servert svaret: det var verdt slitet for hvert eneste måltid.

Rondvassbu var den eneste betjente hytta vi var innom på ferden. Der tjente vi inn igjen ett års abonnement i Turistforeningen i en sleng, i det vi betalte 25 kroner hver for å overnatte i telt og benytte oss av tørkemulighetene ved hytta. Vi følte det nesten litt skamfullt å betale så lite, så vi kjøpte oss to halvlitere øl hver, og enda flere lakrisbåter, for å stelle på vår egen samvittighet. Den utflytta vinstraværen Bjørn Eriksen, som også besøkte Rondvassbu, avslørte vinstradialekta til Håkon og meg og holdt oss med selskap. Han hadde minst like god greie på våre egne stamtre som oss selv, og kunne også fortelle at han hadde vokst opp i Sødorp og hatt nabolaget til Håkon som lekegrind da han var liten. Han hadde lekt mye cowboy med onkelen til Håkon, Ole Brandvold, og Håkon kunne bekrefte at Ole fortsatt var i samme bransje også etter han var blitt voksen.

Den flotteste etappen var tredje dag, da gikk vi fra Rondvassbu til Dørålen. Den dagen hadde også værgudene bestemt seg for å være venner, det var Kvikk-Lunsjføre, og vi følte oss som i en norsk filminnspilling av ”Brokeback Mountain” – uten intimscenene riktignok. Intimt skulle det likevel vise seg å bli da Håkon bestemte seg for å slå av en prat med et dansk, lesbisk par som var sikre på at de var alene i det norske fjellet. På samme måte som fjellryper kunne fly opp med raske vingeslag, ble det også bevegelse i kjæresteparet i snøskavlen, og der og da kunne både jeg og Håkon ønske vi hadde vinger. Samme dag faller undertegnede ganske klønete på ski, som en mellomting av en danske og en engelskmann, men Håkon legger ikke merke til det, og jeg velger å tie.

Når vi legger oss i soveposene, må flire over hvor utrolig godt det kjennes å kunne legge seg i posen etter en lang dag. Vi har tungt sukret te i termosen, egg og bacon i panna, og best av alt: vi har radioforhold! Det skal ikke mer til enn tre dager uten musikk før det plutselig svinger av alle sangene på P1. Og enkelte kvelder fikk vi ønskene våre oppfylt, med både gode radioforhold, og at de i tillegg spilte låten ”Ei naki grein”, med Camilla Granlien Band. Hvis vi er flinke og lar være å ”bruke opp” denne låten når vi kommer hjem, vil den låten for alltid minne oss om den turen i Rondane i uke 10 da vi var 24 år gamle.

Fra Dørålen gikk turen til Grimsdalshytta. Der møtte vi på et par andre karer i motsatt ende av livsløypa. To pensjonister hadde søkt ly i selvbetjeningshytta, de ventet på scooterskyss hjem igjen, etter å ha overvurdert formen, og måtte ha overnattet under åpen himmel natta før. Håkon og jeg, som var fulle av god mat, krefter, og kulturelle innslag fra P1, la inn en ekstra innsats for å vise den pensjonerte rittmesteren og brigaderen at gamlelandet ikke hadde gått helt av hengslene. Og med militæret friskt i minnet, sa vi oss enig i alt hva disse tidligere offiserene hadde å si. Vi sa oss enige i at hilseplikten ikke var hva den engang var, og at man ikke lenger var nøye nok med rutinene med hodeplagg. Neste morgen redde vi sengene våre ekstra pent, hentet mer ved enn hva som egentlig var nødvendig, kokte vann for en hel tropp, og tok farvel med de to karene med et fast håndtrykk. Det streifet meg ikke før i ettertid for en litt sår forestilling dette egentlig var. De to gamle kompisene som kanskje hadde vært på sin siste tur sammen, mens Håkon og jeg var 24 år og hadde forhåpentligvis mange turer igjen.

Som tidligere nevnt, er Håkon ekspert på å snike seg innpå både ryper og danske lesber, men han er også den beste mannen man kan ha med på en slik tur. Han er typen som ikke blir kald på fingrene av en ståltermos, men som heller ikke brenner seg når han legger ved i ovnen. Sødorpingen er typen som tenner bål med ei fyrstikk og som har fått full fres i ovnen, før folk som meg har fått av seg skiene. Han har et innebygget kompass for vandring i Rondane, og han pekte og navnga alle små og store høyder i terrenget, og hvor han hadde vært – og på de to eller tre toppene han faktisk ikke hadde besøkt enda. Som skiløper er han så seig at han burde vært solgt som Laban, men samtidig så omtenksom at han lot meg gå først når han merket at jeg var sliten. Det er rart hvordan det å gå først hjelper på kreftene. Når jeg gikk først, lot jeg lua sitte litt på snei, og lata som om jeg var Erling Jevne og ledet Birkebeinerrennet, selv om jeg hadde pulk og fjellski. Hvis jeg snudde meg - kunne jeg se Anders Berge, Vebjørn Skjeggestad og Bjørnar Bakken slite med å henge med. Andre ganger var jeg Sture Sivertsen, mannen som aldri briljerte, men som alltid gjorde grovjobben i førsteetappen på stafettene. Andre ganger var jeg Hjalmar Johansen, den ekte, men glemte polarhelten, og noen ganger var jeg kurér på vei til Sverige. Plutselig var dagen gått, og det var på tide å slå leir.

Neste dag tryner Håkon, om ikke fullt så klønete som undertegnede.

Og i det jeg noterer i  mitt stille sinn 1-1 i fall, velter jeg med pulk, ski og staver i noe som kan minne om et åttetall. Tredje gangen Håkon spør om han kan hjelpe til, tar jeg i mot hjelpen og slutter å føre barnslig statistikk. 

Videre går turen til riksvei 27, og vi tar taxi et par mil mot Atnasjøen. For å holde liv i villmarksfølelsen, blir vi enige om at vi ikke må fortelle om denne drosjeturen til noen. Vi legger likevel bak oss en bra tur denne dagen, fra Dørålen til riksveien og fra Atnasjøen til Musvoldseter. Jeg får ansvaret for å sope gulvet og riste sengeteppene på Musvoldseter, og antallet ekskrementer å dømme antyder noe om hvorfor dalen heter nettopp MUSvolddalen.

Den nest siste dagen begynner hjemlengselen å melde seg. Vi fantaserer om en varm dusj, pizza, tre dobbelt-w’er, ligge på sofaen med ei jente i armkroken, og fjernkontrollen og potetgullet innenfor rekkevidde. Vi legger heller en ekstra innsats i å få til en fin leirplass den siste natta, og får kanskje den fineste leiren på turen, med ekstra stort bål. Vi graver teltet djupt, og vi spiser opp all mat vi har igjen, og finner ut at brødskive med Nugatti og ris smaker overraskende godt.  På kvinnedagen sliter vi oss opp Krøkla, og etterlater djupe v’er i motbakkene – og i stunder som denne, og når vinden blåste som mest og røsket i hettene våre, priser vi oss lykkelige for at vi ikke har med oss jenter på tur. Det skal likevel sies at savnet var merkbart når vi satt og stirret i bålet, eller lå og så i teltduken.
Da vi kom hjem til Vinstra, etter åtte dager var det meste som før, kongen het fortsatt Harald, Rosenborg skulle spille i eliteserien og Laugen rant fortsatt sørover.

Takk for en fin tur – det er godt å ha et vennskap der man er så trygg på hverandre at man ikke trenger å skravle til enhver tid.


12/04/2007

Will there be another one that's as desirable as you?


Jeg liker lyden av hoppetau som pisker en nyfeia asfalt. Små jenter som arresterer hverandre etter å ha tråkka på streken i paradis-hopping. Små gutter som frifinner seg sjøl ved å rope "serv" når de har dumma seg ut i en-sprett. "Feilssprett!" , "ok, misforståelse!". Sikk-sakk-buksa sprakk. Jeg liker lukta av nye fotballsko, vått gress og sure rehband innsausa med tigerbalsam som stekes på varmekablene i gulvet. Jeg liker å legge meg etter trening; kjenne at kroppen verker - det minner meg om fotballsparking ute i hagen, eller mot murveggen - når jeg var mindre enn jeg er nå. Holdt på til mamma og pappa måtte rope meg inn, eller til det ble så mørkt at jeg ikke kunne se ballen lenger. Kveldsmat og kakao...(Back, back, back. How fucking far back do you go?)
Hjemmelagd grovt brød med stabburspølse og ferske salatblad fra ute i hagen.

Sangen som sitter igjen fra påska: You Probably Couldn't See for the Lights But You Were Staring Straight at me.

En lengsel efter hendenes innside

Du kan godt ha en sensuell stemme, slik som Kari Slaatsveen, men du trenger ikke være gift å ha to barn.
Du kan godt like å ta en tur ut på byen, men du trenger ikke leve like hardt som Anna Nicole Smith.
Du kan godt være litt sporty, men ikke slik som Kari Jaquesson, er du snill.
Du trenger ikke å ha formene til Sandra Lyng Haugen, men det er fint om du ikke er som Susanne Wigene heller.
Du kan gjerne ha masse penger (for jeg skal bare spille gitar og det blir neppe noe å leve av), men du trenger ikke være medfødt rik, og uten sjarm, som Pia Haraldsen.
Du kan godt lese KK og Henne, men det er kult om du vil være med å spille sandvolley også.
Du kan godt være litt forfengelig, men du trenger ikke bruke like lang tid på badet som Marthe Røen.
Det er fint om du er lett å prate med, men du trenger ikke være den som alltid roper etter oppmerksomhet på vorspiel heller.
Det er fint om du ikke ønsker deg jordbær i januar, også.
Du kan gjerne foretrekke Brudemarsj fra Jämtland fremfor Mendelsohn.
Du kan gjerne være like musikalsk som Marit Larsen, men du kan godt virke som du er mer enn 6 1/2 år når vi prater sammen.

Du kan godt være som en katt, høye kinnbein, slank og kosete. Du kan godt være svensk, og du kan gjerne spille håndball.

Finnes du?














14/02/2007

Sult, Tyribu, Blant alle lande, plusspoeng, Rotløs ungdom og 50-kroner

Vi skriver 7. februar i Simon Darres vei (ikke Telthusbakken og 6.februar). Sist helg hadde jeg noen fredelige dager på hytta, Tyribu. Jeg lot det rød skjegget gro. Det er klart, om jeg hadde fått velge fritt blant alle egenskapene til Lars Winnerbäck, så er nok den rød skjeggveksten hans ganske langt nede på lista. Det eneste som kunne minne om et dramatisk høydepunkt på Tyribu var da jeg fant ut at låsen inn til utedoen som huset all veden, var fryst. Jeg måtte lattermildt sitere en annen Lars, og erkjenne at "det ække no' spøk det landet her ass".
 
Jeg liker kontrastene ved det å sitte ved peisen og få meldinger om fester på Frogner, St. Hanshaugen og Kolonialen. Det er som to ulike verdener møtes. Jeg tillot meg å svare med å sitere fritt etter Peer Gynt :"Mit Selskabsliv er et sluttet kapittel" (i alle fall for denne helga).
 
I selvforsvar mot at jeg er lite flink til å lese ny litteratur pleier jeg å si at "livet er for kort til å lese halvgode, nye bøker" - derfor leser jeg Sult, nå for tida. Jeg har tidligere gjort et forsøk på en strand ved Algarvekysten, på guttetur, med da ble kontrastene for store, fra nederlag og skuffelser i gatene i Kristiania, til sand mellom tærne og luksus hva mat og drikke angikk ved kysten av Portugal.
 
Det høres kanskje svulstig ut, men de fineste stundene for tida er når jeg leser en god bok, eller er ute i friluft, eller gjerne denne kombinasjonen (kan man egentlig kalle peiskos for friluft?). Uansett, jeg liker det beste fra ulike perioder. Knut Hamsuns bok er fra 1890, formidlet av Olafr Havrevold i et NRK-opptak fra 1959, og avspilt på min iPod fra 2007. Tror dette er hva man kan kalle og skynde seg langsomt videre. Det er noe særegent med klassiske verk som Sult. Man blir grepet av en høytidlighet, og en forventning når man leser åpningslinjene:
 
"Det var i den Tid jeg gik omkring og sulted i Kristiania, denne forunderlige By, som ingen forlader, før en har faat Mærker af den..."
Den svarer raskt til forventningene, og gjør meg lysten til å fullføre denne gang. Jeg tryna en kveld, og glaserte alle sidene i boka med en fin rødvin, og jeg fant det naturlig å tone det hele litt ned, og bruke et inkassovarsel som bokmerke, som en slags stille markering over meg og hovedpersonen sitt åndsfellesskap.
 
Når jeg er på hytta er det blitt en fin vane å friske opp igjen blokkfløytespillinga. Mads Bergs Skulesongbok er som en hellig skrift når det kommer til noter for blokkfløyte. Jeg har justert favorittlåtlista mi, og den toppes av:
 
1.       Blant alle lande
2.       Håvard Hedde

Spilling på kornett viste seg å kreve noe mer lungekapasitet, men det var interessant å oppdage blodårer i panna og halsen som jeg ikke ante eksisterte. Ellers får jeg sende en takk og håp om tilgivelse etter å ha forsynt meg av cognacen til Onkel Eldar - Renault, 40%. Cognac synes jeg vanligvis smaker som motorolja til Renault, men på hytta varmer den meg i hele bringa, ut til tåspissene, og rett tilbake til toppetasjen.
Før alt dette har jeg hatt en fin høst og vinter; jeg og Knut Einar, som til vanlig er noen besindige karer har blitt hysja på under to konserter. Jeg har tilbrakt mange fredager og lørdager på sofaer, madrasser på gulvet, i og under senger, på og under hemsen hos Joakim, og ja, jeg finner den rotløse tilværelsen svært behagelig. Jeg har vært på Røa, og jeg får en vond følelse i bringa, som er vanskelig å sette ord på, kanskje noe a la den hun følte når hun kjørte forbi Ringebu. Jeg har lest om de to mest rettferdige trekningene i verdenshistorien, der Olaf Giverhaug og Oskar Lundgren stakk av med de gjeveste premiene i henholdsvis Tormod Skilag - og Fron FKs loddtrekninger. Jeg har hørt Pål Endre og Ove Stian spille Long Distance Man og tenkt at det er øyeblikk som dette som jeg vil lengte tilbake til når jeg blir gammel.
Jeg har blitt utfordret til å ramse opp ei "jeg-liker-liste" av ei jente som liker terninger og gode spørsmål, (men hun liker helst å få stille de gode spørsmålene selv, i følge henne). Jeg kom ikke på mer enn ett punkt, og det bøffa jeg fra Lars Winnerbäck, den om at "jag gillar Stångån på hösten när vardags lunken lagt sig över torgen". Jeg trenger litt mer tid når jeg skal sette opp lister, selv om man ikke nødvendigvis trenger å forsegle listene sine, som en klok mann lærte meg.

+
1.       Jeg liker folk som tør å gi av seg selv; være personlige og balansere helt opp til det å være privat. Som Al deLoner, som jeg så sist uke på Mono, med plekter, og uten et eneste feilskjær på sin 5000-meter. Jeg liker et dikt jeg leste av Anna Kleiva , det traff meg midt i nerven, og jeg ante at noe av det måtte være selvopplevd. Jeg liker tegneserien Ronja, som gjester i Nemi, som gjør tegneserier til mer enn underholdning, med sine såre stemningsskildringer gjennom streker og tekster.
2.       Jeg liker jenter man ikke legger så godt merke til med det første, men som blir mer interessante når man prater sammen.
3.       Jeg liker den digitale Get-boksen som gjør at jeg alltid har noe å se på TV.
4.       Jeg liker pasninger langs bakken, med halvtliggende vristspark, sånn som Paul Scholes og David Beckham skyter pasninger sine.
Jeg liker å være så forelska at sex blir totalt uvesentlig, at det eneste som betyr noe er å få holde henne i hånda. Jeg liker å være så forelska at jeg må fortelle det til alle vennene mine - men da blir nedturen desto tyngre når ting slår feil, så det får bli et nøytralt punkt. 
-
1.       Jeg liker ikke å lese dødsannonser etter folk som er født på 1980-tallet, det gir meg frysninger uavhengig om jeg vet hvem det er eller ikke.
2.       Intrikate venneforhold

Jeg kunne lett forlenga denne lista med ting som at de fleste av treffene på denne sida er av folk som er ute etter nakenbilder av Vibeke Skofterud, eller at folk må lære seg å vente med å gå inn på trikken før folk har kommet ut, osv, men det er ikke de store problemene i en større sammenheng.
 Listen over positive hendelser er lengst; jeg har for første gang på en god stund havna på plussida.
"Jag är brunbränd och jätte glad!"
En ting jeg savner er det å være barn, og å ikke ha fler bekymringer enn jeg hadde på hytta sist helg. Man har en egen forestilling om hvordan det er å være voksen når man ser fra et barns synsvinkel. Når man må legge seg mens selskapet fortsatt holder på i stua. Man ligger under dyna og prøver å lytte til samtaler fra stua, men den lille dørgløtten gjør at alle samtalene, musikken og klirringen i glass blir til en larm av lyder fra selskapet. Den lille åpningen gjør likevel at man kan kjenne varmen fra stua, og lengselen til de voksnes verden.
Som liten syntes jeg pappas nøkkelknippe var tøft; jeg kunne ikke fatte hvor mange nøkler det gikk an å ha, husnøkler, nøkler til ungdomsskolen på Harpefoss, svømmehallen, Dagningen-kontoret, klubbhuset på Furulund og Kåja, Vinstrahallen og så videre. Onkel Eldar virka omtrent like voksen, selv om han var fem år bak pappa i livsløypa. Onkel Eldar hadde en lommebok full av plastkort - men han forklarte at grunnen til at lommeboka hans så ut til å være høygravid, var pga av alle regningene og kvitteringene.
Det er mulig onkel hadde rett, og at pappa bare hadde lånt nøklene, men det hindret ikke meg i å føle meg litt voksen den dagen jeg flytta inn i Bentsebrugata, og fikk utdelt både inngangsnøkkel, dørnøkkel, postnøkkel og bodnøkkel - jeg ble fire år eldre.
Det er fortsatt en liten unge i meg som jubler stille hver gang jeg får et nytt plastkort i lommeboka mi.
Det var enklere med jenter når jeg var liten. En kunne bare sende en forespørsel (helst få en venn til å levere lapp) med avkryssingsalternativene JA, NEI, VET IKKE. Og hvis hun svarte nei så var det uansett bare kødd fra din side. Det er klart jeg ser noen svakheter i den fremgangsmåten, men jeg tror likevel den er å foretrekke. Nå er alt blitt til taktikk og et kynisk spill, der man må spille kortene sine riktig, hvis man ikke har fått sikre kort på hånda. Man skal helst late som om man ikke ser henne om man får øye på henne på et utested, men man må la henne komme og prate med deg. Man skal aldri sende melding først, og man må for guds skyld ikke kalle et møte for en date, (don't ever let her know that you are falling in love, cause when you do you are on your own), men la det være en arena der begge trives og søt musikk kan oppstå - ikke så oppkonstruert. (At least that's what they told me).

Jeg tror jeg foretrekker lapper skrevet med den fineste løkkeskrift, med tre avkryssingsbokser, én husnøkkel rundt halsen, og en lommebok fra Boing som ble forsynt med en grønn 50-lapp hver onsdag.


 

Hemmeligheter og komplekser

Jag säger vad jag vill, skit samma om nån skräms
om det blir pinsamt för en del, så är det ändå dom som skäms... 


Jeg lurer på når det ble greit å ydmyke meg.

Jeg sendte deg ei melding er jeg skrev at jeg var glad i deg (vi var jo tross alt sammen i tre år, og vi hadde ikke hatt kontakt på omtrent tre måneder når jeg sendte deg melding). "Glad i deg også Henrik, men toget vårt har gått" (!). Tror du jeg prøvde å få deg tilbake med den meldinga? Et nydelig språklig bilde det med toget forresten - jeg har dårlige assosiasjoner med tog, fint du bidrar.
Tok du han i å synge Winnerbäck i dusjen her om dagen, sier du? Hva vil du jeg skal si til det egentlig? "Så søtt, virker som det er en kjernekar du har funnet deg"? Vet ikke jeg. Jag ger upp...

Har du noen gang hørt disse frasene?
"Du fortjener noen bedre enn meg" (Tja, mulig det, men et er deg jeg vil ha).
"Vi er for gode venner" (Nåja, vi er ikke så jævla nære, men det er edelt av deg å ha sånne gode prinsipper, litt merkelig at de skal gjelde bare for akkurat meg, og ikke resten av vennegjengen, men greit nok).
"Jeg vil være singel en stund" Særlig. Det gamla vanliga: Jag kärar ner mig och hon flyttar utomlands innan jag ens hunnit berätta det. Det händer mig hela tiden. Dom säger att dom ska försöka hitta sig själva och allt det där och kommer alltid hem med en ny pojkvän…
"Jeg bor for langt unna hverandre" (Haha, nå har jeg snart hørt alt. Ta et hint).
"Vi mangler kjemien" (Alt ligger jo til rette! Er det fordi jeg ikke tomprater hele tida, er det fordi jeg ikke roper høyest? I am sure love would grow if we got the mutual respect for each other.

Skit samma, man kan ju inte älska alla.

"Henrik, hvilken av Herland Berge-brødrene er din favoritt?" Phew...hvor skal jeg starte. Hva skal jeg svare på sånt? Jeg er kompis med alle tre av de, greit? De er ulike, men allrighte på hver sine måte. Hvis jeg måtte velge én sier du? Tror jeg går for Anders Berge jeg, greit? Men han er "in a relationship", det er forresten Øyvind også. Sats på Eirik eller Asbjørn du, eller noe.

Jeg er lei av å bli tatt for å være 28 år (det er greit det, det er ikke første gang, jeg har hørt det ofte). Jeg er lei av å være inngangsbillett, men å måtte stå bakerst i køen.

Om jeg vil ha detaljer om hvordan det er å våkne opp med han? I grunn ikke... Jeg husker du fortalte om han, og hvor godt han hadde hatt av og fått smake litt på livet, og at han ikke nødvendigvis måtte satse alt på at ting skulle ordne seg så lett for han. Jeg lurer på om du tenker det samme nå, når du våkner opp inntil han.
Det er rart hvordan du klarer å flette inn en sånn setning i ei samtale, som den mest naturlige ting i verden, og at du tar det for gitt at jeg har snoka nok i livet ditt til å finne ut at dere er sammen.

Om jeg vil være med på nachspiel? Ja, høres fint ut - Madrugada, tenne lys, kline, human touch og en god frokost, eller tenkte du mer på å dra med meg hjem for å fortelle at du holder på å få deg en annen kjæreste, og spy på golvet?

Hei gut! Synes du det er vanskelig å ha holde på med tre jenter samtidig? Ok, mulig det, jeg har ikke noe erfaring i det. Er det masse papirarbeid, er det vanskelig å administrere?

Nå skifter jeg strenger på gitaren min - skulle ønske noe i meg kunne skiftes ut også, når jeg begynner å låte for surt...
Tror ikke jeg ville blitt venn med med selv engang. Jeg satser på å bli lykkelig og harmonisk - en dag.



Alle drömmer vi om lyckan 
som om livet blivet fel 








19/10/2007

5. september 2009

Min dag

Lørdag vant jeg 11,4 millioner(!) i Lotto, det var Gull-Lotto på lørdag. Søndag kjøpte jeg meg en 4-roms på Bislett. I dag har jeg bursdag og innflyttingsfest i ett og samme selskap:

Elaine Bennes er så sporty at hun tar seg av serveringen fra den lille baren i kjellerstua. Hun mikser drinker og tapper amerikansk øl, får alle til å le og dytter til meg (sånn som hun dytter til Jerry) når jeg kødder med henne.


Maria Solheim står i en grønn sommerkjole i den andre delen av stua, bak platespilleren og styrer musikken. Idet stiften lander på rillene til Englefjes av DumDum Boys får jeg øye på Lena (Lee Beck Figenschou) som ser blygt på meg, med et blikk som spør om jeg kunne tenke meg å ligge helt inntil henne i natt.

Åse Berge kommer bort til meg, skakker litt på hodet, stryker meg på armen og sier det er lenge siden hun har sett meg, og jeg merker at hun er litt fullere enn meg. Katie Melua tar over pratinga, uten å jage bort Åse, og lurer på om jeg ikke kommer og besøker henne i leiligheten hennes i London snart. Hun forteller at det tross alt ikke er første gangen hun besøker meg her i Oslo, og at hun meldte seg inn i Den Norske Turistforening for å få mer tid sammen med meg. Hun føler at hun har gitt så mye av seg selv i det siste, uten å ha fått så mye igjen – men hun sier det med en fin, diskret tone.
Framfor tv-en ligger Karolina Klüft og Kajsa Bergquist på magen, i friidrettsdrakter med svenske farger – og de konkurrerer i Nintendo-versjonen av Track and Field II. Anna Kleiva, med litt mer rød leppestift enn til vanlig, hvisker til meg og synes de er litt barnslige, men stiller meg spørsmålet ”begge, eller ingen”, når det gjelder Karolina og Kajsa – og jeg tenker et sekund på Boggen, og hva han ville valgt, og jeg tror jeg hadde gjort det samme som han.


Ronja Røverdatter (som nå er blitt 21, og om mulig enda vakrere enn sin mor) og Gunhild Olaussen står og følger med på spillinga, men er mest interessert i hverandre. De flørter åpenlyst og drar hverandre i flettene og Gunhild får Ronja til å virke en smule fjåsete. Innerst i baren står Kari Slaatsveen og fyrer av en tjall mens hun prater tulleengelsk med Elaine i baren. Anne Waalen passerer meg og smiler, det smilet som får menn på gata til å gå seg på lyktestolper og taxisjåfører til å kjøre på rødt lys. Ronja Svenning Berge spør meg pent om hun får lov til å forevige denne kvelden, og vil male noen bilder til stua mi – som en takk for innbydelsen. Meadow Soprano vinker meg inn mot soverommet og spør meg om jeg er interessert i amerikansk putekrig, og jeg blir litt usikker. Hva om svigerfar oppdager oss? Hva mente hun egentlig med amerikansk putekrig? Hva med Lena?
Lisa Ekdahl spør om jeg kan tenke meg å bli med henne og Lars Winnerbäck til et sommerhus som de disponerer. De har planer om å lage en akustisk skive sammen, og hun trenger mine innspill i produksjonen – og hun har alt gjort plass i tekstheftet til en liten intern spøk mellom meg og Lisa. Vi gjør en løs avtale - når sommeren kommer…

Ved midnatt går vi ut på verandaen og ser på månen som står i zenith, og vi bestemmer oss for å sove med balkongdøra åpen i natt. Fra stua hører vi Mena Suvari, fra American Beauty, spille Måneskinnssonaten på piano.
Jeg får en klem, og alt er bra.