Jeg kjører 20-bussen til bane nummer 6 som tar meg til buss nummer 143 som frakter meg til buss nummer 753.

Det er den dagen jeg får vite at Odd Børretzen er død. Jeg kjører 20-bussen til bane nummer 6 som tar meg til buss nummer 143 som frakter meg til buss nummer 753. Når den ikke går lenger tar jeg i bruk beina og sikter mot Presthytta, Krokskogen.

Jeg hører på Børretzens mest allrighte mens jeg går. En verdig markering.

Jeg låser meg inn i DNT-hytta, og det føles litt feil uten at Håkon er med - vi besøkte over 30 turishytter i vinter. Det er som å spise på den restauranten du og kjæresten liker best, uten at hun er med.

Det er likevel godt å gjøre ting i sitt eget tempo, selv om arbeidsoppgavene ikke kan deles på to.
Da jeg får fyr i ovnen og temperaturen i stua stiger er det akkurat som om jeg hører han:
- Byne å bli levele inne her læll nå.

Mobilen min lener seg mot småruta glas. Én strek er akkurat nok til å motta meldinger på nynorsk fra hun jeg ønsker skal sende meg meldinger.

Mine eneste mål for turen var å få være alene, få fyr i ovnen og lese noen bøker. Det ble to fine leseropplevelser: Levi Henriksens De siste meterne hjem : 31 fortellinger om å være far og debutant Ida Løkås Det fine som flyter forbi.

Da jeg kom til siste sida i Det fine som flyter forbi brente talglyset ut, som om det var ei scene fra en film.

Eller kanskje det var Odd Børretzen som blunka til meg fra den andre sida.

M77

Krokskogen

Presthytta

Innevær og alenetid

Presthytta II

Anbefales!

Postkort fra 2943

Det er en god følelse å kjøre tog i kveld. Fredag. Ei arbeidsuke ligger bak meg. Minipris og ledig sete i NSB STILLE. Sist helg var det 504,- og plass i NSB FAMILIE med Istid2 på full spikerfra en iPad ved siden av.

Jeg er midt i Kompani Orheim og Yngve Berven leser lydboka. Tregt tempo. Har ikke noe hastverk med å bli ferdig.

På Gardermoen stiger Håkon ombord. Vi sitter stille i vogna vår. Vi kjenner hverandre så godt at vi  kan utsette skravlinga. Vi skal til et sted uten postkontor, men kunne vi sendt kort hadde det sett slik ut.








Augustdag i 2011



Februar og kviledager fra Norge på langs-turen vår

Kvar av sommaran om du behagar



Valentindagen 2012

Håp om å fylle fryseren på søndag

Lågmælte visu fra Heidersmannen

 Jeg rekker konserten med ti minutters margin. Får plass rett under de solide takbjelkene på Rudi gard. Til venstre for meg sitter det gode kompiser, og vi skåler forsiktig med plastbegerne våre. Til høyre for meg sitter det et kjærestepar, og når Bjellaen synger "på veg te deg, søte pus", ser jeg at de fomler med hendene og holder hverandre ekstra hardt...

Lågmælte visu fra Heidersmannen

(Skrevet for Lokalavisa Dølen 02.08.2012)

Spelemannsvinneren Stein Torleif Bjella besøkte Rudi gard sist torsdag – og serverte lågmælte låter til et lydhørt publikum.

Visesangeren med det lite glamorøse navnet Stein Torleif Bjella slår an tonen i første låt med melankolske Tri viku. Fra første låt sitter de frammøtte ytterst på stolen for å få med seg de glitrende tekstene til låtskriveren fra Øvre-Ål i Hallingdal. Bjella, med sitt solide band i ryggen, spiller godbiter fra sine to soloalbum, Heidersmenn (2009) og Vonde visu (2011). Mellom låtene presenterer den grovbygde Heidersmannen låtene sine og virker svært komfortabel på å utlevere seg til de 150 betalende tilhørerne.

Låtene til hallingdølen spenner seg fra krafsing i gamle skrubbsår, innegubber, trekantdrama, bygdeliv, dameproblem og ulovlig vedhogst – servert med mollakkorder fra en mann med ”tapserfaring”, som han sjøl uttrykker det i en av låtene.

Psykisk

Enkelte av tekstene er like dystre som Tor Jonssons dikt, men det er aldri langt til det komiske i Bjellas tekstunivers. Tekstene er fulle av elegante linjer som ”Kan eg få vegrett heim te deg, du skal få bruksrett på heile meg” eller mer tragikomiske ” Klukka tolv kom eksen min. Ho plaga uss med psyken sin. Ho va sur og sa det va over no. Det har vore slutt sea ’92”

Tekstene er et resultat av Bjellas gode observasjonsevne og når han i tillegg er velsigna med ei nydelig hallingdøldialekt får vi oppleve rim og språklige krumspring som burde vært pensum i norskfaget.

Låta Psykisk kan du væra sjøl presenterer han lett ironisk som ”skreddersydd til enhver anledning”. Dressbuksa til den ujålete hallingdølen derimot er kjøpt på en bruktbutikk i Storgata i Oslo. -Dressene på mer ekslusive butikker er for smale over skuldrene og buksene for små, som han uttrykte seg til Dagbladet i 2011 når en ny arbeidsdress skulle kjøpes inn.

Bendit sponser herrelandslanget og Tvangsgutan kompani

Kledelig beskjeden

Bjella unnskylder stemminga av gitaren med at ingen har gått på McCartney-skolen, og at det ikke hjelper særlig med at han sjøl har gått på Landbrukshøgskolen. Men sjøl i fraværet av Kjartan Kristiansen på gitar er både gitarspillet til Bjella sjøl og kompet hans solid og svinger godt når de drar på med låter med høyere tempo. Ståbassen gjør at vi ikke savner slagverk, og Bjellas faste multiinstrumentalist, Marita Igelkjøn, trakterer både tangenter, trekkspill og sag(!). HP Gundersen og Rolf Yngve Uggen sitter og krydrer lydbildet med sine strenger, men lar hele tida Bjella spille hovedrollen.

Bjella har blitt kalla den ”tause manns talsmann” med sine utleverende tekster og lågmælte stil. Musikkvideoene er blitt spilt inn ved kjøkkenbordet, og ryktet om den gode låtskriveren fra Ål har spredt seg via musikkolleger og publikum, ikke gjennom tung profilering fra plateselskapet eller at låtene har hatt høy rotasjon på kommersielle radiokanaler.

I et intervju i Dagens næringsliv forrige helg fortalte han at et møte på Vinstra var et vendepunkt i livet hans. Som handelsreisende dørselger (av nettopp dører), stoppa han opp utenfor Bygg og bo på Vinstra og bestemte seg for å finne på noe annet med livet sitt. Vi er glade han  ”satsa på kunstfeltet” som han sjøl synger i en av låtene sine.

Konserten avrundes med det som har blitt Bjellas signatur – utlodding av fruktkorg. Som mora hans har sagt bør det alltid loddes ut ei fruktkorg der det samles folk. Det var bare en som hadde vinnerloddet av fruktkorga, men alle i salen fikk noe de likte denne torsdagen på Rudi.

(Skrevet for Lokalavisa Dølen 02.08.2012)

E A Asus4 A

...og vi går mot inngang fem. Sju venner. Til musikken som har 28 millioner treff på YouTube.

Jeg kjenner igjen Eddie Vedder fra MTV Unplugged, men lenge hadde jeg det slik at jeg bare kjente stemmen.

Jeg spilte bare av låt nummer tre, fem og seks fra Ten-skiva, som jeg lånte av brodern. Senere lærte jeg å like alle låtene.

Og kompisen min griper meg i skuldra og spør om jeg husker da vi så de i Praha. Klart jeg gjør. Men de spilte aldri Black, det gjør de i kveld.

Black er grunnen til at jeg ville lære meg å spille gitar. En dag klarte jeg å treffe strengen så Asus4-akkorden låt noenlunde reint. Vi har alle forsøkt å spille den på vorspiel, og ingen av oss har klart å synge som Eddie Vedder, men vi har forsøkt. Det blir for tynt, men oftest blir det for mye.

...og jeg hører brodern er i ekstase når de drar i gang en av de gamle låtene.
Det fineste er likevel da Eddie Vedder forteller om kompisen sin som døde sist natt - og at han ikke kan huske sist de pratet sammen. Han oppfordrer oss til å ringe en gammel venn som vi ikke har pratet med på en stund.
De spiller en ny låt, og den holder mål, akkurat som de gode, gamle.

Vi går ut i natta. Vi sju som aldri har vært sammen før, og som trolig aldri vil møtes igjen.
Jeg vet ikke hvem jeg skal ringe til.

Undervannstrikken gikk ikke, så jeg måtte crawle

 ...og Lena ringer på døra.

Sotete øyne etter regnværet. 

Den våte, gule boblejakka. Trutmunn. Nebbet hennes sier:

-Undervannstrikken gikk ikke, så jeg måtte crawle.

Jeg har hjemmelagd pizza i ovnen og en billig rødvin i kjøleskapet. Jeg tapper i karet og får et glimt av henne idèt jeg rekker henne håndkledet.



-Er det greit for deg at vi bare sover sammen? At vi ikke...jeg mener...?